Kollektiv Psykologi & Astrolo




Jeg vet ikke om dere har også lagt merke til det, med det virker som om det er mange mennesker som får en god overhøvling i disse dager. Jeg ser det på det individuelle plan, veldig mye i partnerskapets landskap, og selvsagt også på alle andre plan, det sosiale, økonomiske, politiske. Sammen tema, på forskjellige analoge plan. Dette er selvsagt ingen tilfeldighet. Jeg forstår astrologi -spesiell hvis man betrakter de aktuelle planet konstellasjoner- som et slags kollektiv Høyde Psykologi. Dermed er det interessant å se for eksempel på den aktuelt måneknute aksen. Etter min oppfatning reflektere den rådende måneknute aksene grunn tonaliteten av de kollektive psykologiske utviklinger som er «opp». Her får vi akkurat nå den svært så opplysende opplysningen at den nedstigende måneknute befinner seg i Tyren og dermed den oppstigende måneknute i Skorpion. I klartekst vil dette si at alt som er fastkjørt, i grunnen død og utdatert av gamle mønstre, væremåte, indre software, livs modaliteter etc er opp for en grundig revisjon. Trofast til seg selv og følgeriktig er Skorpionen relativ kompromissløst i sin gjennomføring. Og bra er det, objektivt sett, selv om det kjennes subjektiv vondt. Den potensiell gode nyheten er at Skorpionens magiske sting er akkurat så giftig som den trenger å være for vedkomnes forvandling. Ikke mer, ikke mindre. Akkurat passe, som det hør og bør i et fungerende kosmos: «no pain, no gain» !  

Den Virkelig Voksens ABC, del I: Barn som foreldrenes Speil



Som del av Høyde Pedagogikkens fundamentale ABC virker det på tide at foreldre oppdrar seg selv til å se gjennom følgende åpent hemmelighet:

Det som foreldrene reagere på ved sine barn, er primært en speiling av sine
egne skygger.

Å lese dette er forholdvis lett. Å leve i samsvar med den realisasjonen adskillig mer vanskelig. Derfor: neste gang du blir irritert, oppgitt, misfornøyd, sliten av det ditt barn gjør eller ikke gjør, kan du klare å vokse ut over din egen skygge, løfte deg selv opp til å være virkelig voksen og tar projeksjonen tilbake, bort fra barnet, og peke mot deg selv ?
Peke mot seg selv – ikke anklagende, dømmende eller skyld fordelende- men som 100 %
Selv ansvarlig voksen (en god øvelse for lærer også, forresten !)
Vokser du inn i slike gode vaner blir det lettere og viere for både deg og barnet.
Begge blir avlastet av en tyngde som kun eksistere og blir matet så lenge projeksjonen -og mistolkningen som henger i hop med den- forsetter å eksistere.

For å gi et enda mer differensiert bilde, som gjør forståelsen enda mer helhetlig, men også mer komplekst (de fleste mennesker foretrekker enkle forklaringer, det er derfor VG, The Sun, Bild Zeitung etc kan selge så mange aviser ):det er klart at barna er seg Selv og de har sin egen vei, skjebne, karma, horoskop,fortid og det hele. Men det er ikke det vi diskutere her og nå. Det vi prøve å rette oppmerksomheten på er det man selv som voksen reagere på. Og den reaksjonen hører helt tydelig til en selv, altså den voksne, og ligger dermed på ens eget side av ansvars balansen.

Fuglene synger i skogen, blåbær lyngen er så grønt at det virker surrealistisk og det er på tide å slå på min 35 år gamle italienske Pavoni kafe maskin. Den virker i dag like bra som for 35 år siden. Som jeg leste nylig at en av pionerene av Decroissance («ikke-vekst»)bevegelsen i Frankrike sa: «vi trenger ikke flere produkter og ting. Det er bedre å kjøpe ting av god kvalitet som holder lenge.». Saturn prinsippet på sitt beste: The coffee machine that never dies......lissom



Therapy as an Alchemical Process



Yesterday, while at a friend´s who helped us fix the exhaust pipe of our old Mitsubishi
4 x 4, my attention was seized by an old Citroen resting on top of a ramp, dismanteled to its core. The sight of this sceleton reminded me of the central formula of alchemy solve et coagula, signifying something along the lines of take it apart, clean it to the bones and put the cleansed parts together again into a new whole.
My associative chain led me further into therapeutic landscapes. The process seems to operate after the same principles: first you need to dismantle the whole of the human being´s old
ego & identifications - all the way down to the bones of the particular parts, spesific content. You need to clean the old wounds -that often had hidden under layers of articifical plasters, scrape them clean from the old debris and rust, desinfect them. This may burn, hurt on the short run– but definitely helps and heals on the long run. And finally one needs put the parts together again, integrate the insights, discovered potentials, new consciousness until a new human being is born.
Sounds a bit like creating a Frankenstein of some sort. But- also the Frankenstein monster is a symbol of an attempt to transform shadows that have been locked away over a long time.
Astrologically this corresponds to the Scorpio principle (alchemy, the dismanteling, the transformation, metamophosis). In the magical syklus of the zodiac, Sagitarius follows after Scorpio, meaning, related to this context: in order to arrive at a New Vision of Self -that must be the ultimate goal of any therapeutic process - the alchemical transformation first needs to have taken place in the laboratory of the Inner Alchemist. That´s why the working chronology in the Zodiac is (astro-)logical: first Scorpio, than Sagitarius.

Working the Underwoods: The homeopathic fire ritual



While at our friend´s Leonie and Martin in La Croix Valmer, we spent several hours this morning feeding a large fire, burning the underwood of the garrigue, branches of oak, cork and mimosa that had been cut on the land last week. Every spring, while the earth is still wet from the winter rains and not yet dried out by the summer sun and the mistral, the local authorities demanded a clearing of the land owners in order to prevent fires that regularly torch the mediterran during the summer.
While sweating away and feeding the fire, I reflected on the symbolic meaning of what we were doing. It occured to me that we might be performing a ritual that not only served a practical purpose but a symbolic one, as well. My sense is that this relatively small fire might -so to say-serve as a homeopathic dosage that redeems the fire energy symbolically from not having to explode in a larger catharsis during the summer. The sum (I first wrote: «the sun» !) of all the small fires might thus add up and alchemically «satisfy» the fire principle. Cosmos seems to work like that on all levels, individually and collectivly, in humans and in nature: once the archetypical principle has been fed to the degree where it is satiated, there is not more need for it to act out in destructive ways. As human beings -being gifted with the capacity to understand- we can take responsiblity in that way, both for ourselves and the world.


Dreams, Shadows, Potentials


At night, when the the controlling mechanisms of consciousness have finally been put to sleep, strange images, symbols and figures creep into our dreams and act out an inner drama, a seemingly strange script of the soul. What or who are those demons and angels that dance in the twilight of the dream landscapes, and what is their meaning, if any ? As we awake and shift again back in daylight consciousness and modality many of the images and the entity of the dream can seem surreal, absurd and lacking in logic or sense. Which is, of course, a grave misunderstanding- born of human beings incapacity and/or fear to read their own symbols, and in general, to make sense of their own personal journey towards them Selves.
Here is what all this is about, according to my current state of understanding:
  1. All material that crosses over from the threshold of the unconsious into the night consciousness that the dream potentially represents, are psychological, physiological or spiritual shadows.

  2. Shadows are per definition the parts of our Selves that we do not want to see, realize, live-even though they are vital parts of what we as indivduals are meant to be. They are, so to say the yet un-realized dream-realities of our lives.
    1. Because we do not want to integrate them into our lives our day-light consciousness pushes the potentials that they really are away.
    2. Because we don´t want to live them during the day, they start «spooking» us during the night, in one form or the other.
    3. Thus every mare that rides us during the night is nothing but a yet unborn potential, waiting to be born.
Bingo.


bjørnetjeneste og barnetjenester

 

Barn hører arketypisk til Kreps prinsippet, mens det voksene tilsvarer Steinbukken.
Selv om det er bra å verne om barndommen (mens det er passende), er det en del av Livets overordnete utviklings kronologi at barn skal modne, skritt etter skritt. Summen av disse utviklingstrinnene blir etterhvert- forhåpentligvis- til et virkelig voksen mennske (de fleste såkalte voksne er barn i voksen antrekk/kropp og forholder seg tilsvarende).
Men hvordan blir man voksen, hvordan modne man, arketypisk sett, fra Kreps til Steinbukk ? Hvis vi holder oss til arketypenes visdom, er ett implikasjonen opplagt:
Barnet-Krepsen trenger å møte den Steinbukk-voksnes motstand. Det høres kanskje litt uhyggelig ut for skandinavisk ueber-pedagogiserte ører. Men ur-prinsippene snakker et tydelig språk her: motstand får barnet til å vokse. Punktum. Derfor er det i det overordnete bilde passende og bra å gi sine barn en del motstand. Kjærlig motstand, seffer´n ! Men hvis man forstår den overordnete meningen med det, blir det i siste konsekvens mer kjærlig å gi barna motstand enn å la være. Foreldre, spesielt her i Norden, har en tilbøyelighet til å gå veien av minste motstand: barna får det de vil (iphonen til jul, godteri på Super´n, kjøring/henting til den store gullmedaljen etc). Dette gjør kidsa ikke godt. Ikke pga noe moralsk, men fordi alt kommer for lett. Barna får ikke trent sin motstandskraft (akkurat som barn får ikke lenger lov å bli syke, har feber) En muskel trenger motstand for å vokse. Det er det eneste vei til vekst. De beste vinene har vanskelige vekst vilkår. Man gjør barna en bjørnetjeneste ved å gjør det for lett for dem, på alle plan. Curling foreldre, åss: Alt motstand og hindringer blir ryddet (pusset) til side- av foreldre, ta-taaaa ! Selvsagt er det også lettere for foreldre å være «snille», ikke sette grenser, ikke gi motstand. Det er den enkleste veien ut , også for foreldre. Det er jo så mye mer slitsomt å stå i «nei» overfor sin barn. Spørs er: hva er det viktigste ? Er det det å «ha det lett» (foreldre OG barn), eller er det viktigst at utviklingen blir drevet frem, kan gå sin gang. Foreldre, brett opp ermene, og vis musklene !

Neptun i 7.hus: Det mystiske møte


Passende til tidens ånd på en skjærfredag, høres overskriften ut som tittelen på en billig påske krim. Men i grunnen dreier Neptun i det 7 felt seg om at individet skal lære å bevisstgjøre at ALT man møter er en del av Livets mysterium, et bokstavelig ufattelig mirakel. Via Neptuns ´stadig omskiftelige utkledninger («kamelon-effekt» ) kaster kosmos´ grenseløse hav stadig kaster dette «Alt» på stranden av individets 7.hus. (at dette medfører «et hav av muligheter « sier seg selv). Vedkomne skal i denne konstellasjonen lære å åpne sine indre og ytre øyene for de mirakuløse og under-lige (kanskje heller: under-fulle, som: man skal være full av undring) kosmiske mekanismer, som til enhver tid og rom bærer akkurat de riktige mennesker, situasjoner, settinger, møter i ens liv.
«Riktig» betyr i denne sammenheng så mye som « passende for individets neste utviklings skritt».
Under-siden av Neptun i 7 kan -som så ofte i Neptun land- virke til å være det eksakt motsatte, nemlig: at man ser ingenting (isten for ALT). Alt «der ute» er bare en stor misforståelse (man misforstår og/eller blir selv misforstått). Uforløst er man et slags tåke fyrste - enten ved å forsvinne selv i tåken, slik at man ikke kan gripes eller be-gripes av andre. Eller at man opplever at de andre forsvinner i tåken, alt løser seg stadig opp i røyk, ingenting «der ute» er fast og pålitelig. I grunnen peker de uforløste sidene mot det samme som de forløste. Hvis man nemlig leser skyggene riktig - dvs: bare som uforløste potensial-frø som forventer på sin forløsende realisering – skjønner man at det HELE handler om å bøye seg overfor livets mysterium i undring. Og at man i gjennom denne bevisste undringen lærer stadig mer om hvordan kosmos henger i hop.

Dette forutsetter selvsagt:
a) en ikke-dømmende holdning (veldig neptunisk, i forløst forstånd: «alt» er i orden som det er)
b) en evne å se gjennom fasadene av Livets drama uten at man blir dratt inn i det.
c)en villighet å være med i kosmos´ store spill, uten at man tror for mye på dens «realitet» (fordi man makter å se en overordnet virksom virklighet bak den tilsynelatende realiteten)

Progressive Stages of Shadow Enlightenment




In working with shadow it is usually assumed that pulling the shadow out of the dark magical hat of the soul constitutes the principal step in its release. Doubtlessly this constitues a sine qua no (« without this not» ) , the shadow workers and workees ABC, so to say. Without it, the shadows would continue hiding (or rather: being hidden) in the underwoods of the individual ´s (and collective) underworld. And would remain there, as human beings entangled in a state of self-hypnosis tend to do everything in their power to avoid acknowledging the existence of a shadow per se and their personal shadow in particular. Maybe that is why Hades/Pluto, the mythological God of the underworld - has tradtionally been depicted with his face turned away from the observer. Thus, courage - and it really does take courage – to look, and to keep looking at what one subjectively does not want to look at, is literally fundamental to all shadow work. Without this foundation no house could be build on top of it.
But I would like to push the issue a bit further. In my experience this is not where the great work of releasing the darkness from the cellars of the souls stops (just as building a house does not stop after the foundation is put up). The other 50 % needs to follow.

The follow up I am refering to is not only to know, but to do.

In other words: the insights needs to be translated into action, baby ! The other side (the shadow is always the other side) that has been realised -as in: made conscious- now needs to be realised, as in – made real, manifested into reality. The potential that has been hiding behind its shadowy problem shell calls now -in stage II, so to say -for symbolically befitting and decisive action. Otherwise the potensial seed that has been brought to light, cannot begin to grow. Translative action is the watering and the fertilizing act for making any shadow grow towards sun light.

The following analogy derived from my inner gardener journals may clarify this progression:

1. The un-realized potential is a seed lying in the dark earth, hidden, waiting to be discovered
  1. The seed is found
  2. The seed is lifted out of the darkness, for the first time exposed to the rays of the sun
  3. The seeds existence needs to be remembered, not slip away into the darkness again
  4. The seed needs to be watered, fertilized, cared for in different seed-befitting ways
  5. The seed begins to sprout, starts becoming visible, also for others
  6. The sprout grows into a plant, becomes stronger, even more visible
  7. The plant matures into a strong, beautiful entity
  8. The plant creates new seeds





 To a certain degree it is possible to control one´s shadow. The ego is capable to hold the lurking shadows under lock and key. This is primarily done unconsciously. But shadows have a tendency to accumulate over time. That is: if they are not aired out, ventilated and- best of all: resolved by a genuine transformation of growth.
Once the shadow has swollen to a certain size and crossed a particular threshold, it has outgrown the ego´s controll mechanisms. It becomes uncontrollable and starts to act out. This can manifest itself in a variety of forms of psychosis, all of them rather unpleasant, but – mark my words, as this perspective largely differs from common medical opinion- necessary. The necissity
stems from the objective, the transpersonal, that – as the name connotates- overides, if necessary, the needs of the subjective in order to enforce a larger order, namely: the cosmic law of Self-developement. Each shadow s no less than a crucial missing piece in the individual´s larger puzzle, a vital potential that is only acting out in an unredeemed form in order to be noticed so that it eventually can be literally realised, i.e. made real by becoming a living creative power. That is why
the individual´s ignorance sometimes (or often ?), after many soft and kind «knockings on the door»
needs a heftier wake-up call in the form of shadowy title waves that are beyond its controll.






 Of all therapeutic questions the one of the shadow»is probably the most interesting, intriguing and no less than the most decisive for the final outcome of the growth process. The reason why I consider the shadow so central lies in the fact that every issue that is faced in the terapeuticed process (and hopefully worked with) in essence is a reflection of the clients shadow (and to a degree the therapist´s- but following that lead would doubtlessly take us too far out of the discussion at hand). Every therapeutic issue that emerges from the shadow IS (of course) a shadow issue. If it wasn´t a shadow - per definition s.th. the client does not see about him/herself- then it wouldn´t BE a shadow. Everything one see and is aware of is not anymore a shadow.
Another aspect that is often forgotten in the discussion of the psychological shdow is the fact that the shadow always necessarily is the «negativum», i.e. the other side of the «positivum».
There is no judgment (like in: « I had a positive experience « or « I have a negative impression» ) attached to those terms. Positivum and negativum are strictly neutral terms, and thus is their meaning.
Everything in this world of polarities has a «negativum». As soon as the soul (and body and mind) descends from unity into the world, it is faced with the dilemma (and joys) of polarity.Our minds that have been trained through many centuries to polarise can be tempted to quickly conclude that the negative is always the «bad», or « dark». Looking at the fenomena from a larger perspective one realizes that for instance that light is the negativum of dark. In Norway in the darkest part of winter, (sun-)light becomes the the shadow ! This fenomena is sometimes called «the light shadow». We human beings often need to have things spelled out until we really see them, it might help to use this term.
An example to show how neutral positive and negative really are, is the magnet: nobody in his «right» mind would say that the pluss pole is «better» than the minus. Or suggest that we cut out the minus pole and only keep the plus (the world would collapse in a nano second). Even more obvious: breathing in and out. You try to cut out one, and you get a real problem, relatively quick.
And yet, that is how human beings tend to relate to the subjective experience: always strive towards the positive and try to avoid the negative. It is a battle that is impossible to win. At best: «won A battle, lost the war. «.
SO: What to do, how to handle this eternal dilemma ? The only way back into unity (Tao, one-ness, enlightenment, Buddha-mind, whatever what one would like to call the un-namable) will thus be a way out of polarity- which finds its starting point stopping to polarise the world («this was a bad day», «he is a good boy» etc) and goes via realizing and embracing one´s own shadows (everything one does not yet see about one´s whole Self) towards integrated LIVING of all pairs of polarity, a YES to a conscious equilibrium, where one chooses to live both sides without judgement.





JA & NEI som moren & faren av polariseringen


Ordene JA og NEI kan virke til å være moren og faren av alt polariseringen. Kanskje ikke helt mor og far, det er vel Yin og Yang,  ur polariseringen etter enheten bler blitt forlått, men i hvert fall kan vi konstater at det gjelder i henhold til vår daglige realitet.. Der er JA og NEI de store knaggende som vi henger vår oppfatning av Livets lykke på. Enkelt sagt: får man JA fører det til lykke/glede, får man en NEI resultere det subjektivt sett til en nedtur:

F x:

  • Fikk vi oppdraget over 15 millioner ? JA = ekstase NEI = klar til å hoppe fra broen
  • Vi du være sammen med meg ? JA= topp NEI = deppa
  • Er jeg frisk ? JA = megalettelse NEI = redsel
    etcetcetcetc – en liste uten ende

Dette er typisk for mennesket forvikling i sin subjektivitet.

Jo større subjektiviteten = desto større er polariseringen
(og omvendt*)

Og videre:

Jo større subjektive polarisering desto større er forviklingen
(og omvendt*)

    *her kan det som vanlig spørres hva som var først, egget eller hønen. Min fornemmelse er at spørsmålet er feil, og allerede reflektere en misforståelse.


Dette fører selvsagt til:

Jo større objektiviteten = desto mindre er polariseringen
(og omvendt*)

Jo større den objektive de-polarisering = desto større er utviklingen
(og omvendt*)

Velg Selv !

Visjonsmuskelen



Vi lever i et overvisualisert samfund. Mange tror bare på det de kan ser med sine egne øyene.
Vi blir stadig overflodet av bilder, overalt, 24/7.  Mennesker bruker utrolig mye tid for å fikse på sitt ytre, det som andre ser av oss. Øye-mennesket blir overfiksert, image is everything.
Det er en fin balanse. Den ytre måte å ser blir så overproporsjonert at mennesket glemmer balansepunktet, den indre visjonen. Man kan bare virkelig ser det som man har dekning for i ens indre visjonsfelt. Er derfor de indre visjonen fattige, krympet sammen, glemt i sjelens mørke kjeller, blir ens måte å se den ytre verden tilsvarende fattig. Derfor trenger mennesket å styrke sitt indre visjonsmuskel. Like konsekvent som man går på treningstudio, ski,  yoga etc for å styrke sine fysiske musker. Visjonsmuskelen er et psykisk muskel. I beste tilfelle nære den indre visjonsmuskel ens måte å ser på den ytre verden. Og bildene som faller inn i retinaen utenfra igjen forbinder og nærer visjonsmuskelen. Bilder fra verden blir forstått som symboler og knyttet til ens psykiske utvikling -og dermed integrert i en større menings sammenheng.



Jose Mourinho: "the best team lost"


Igår kveld så jeg på Real Madrid mot ManchesterUnited med min 14 år ung og nå like-lang-som-meg sønn, Lasse. Etter kampen var det en kort interview med Real´s trainer Jose Mourinho, hvor han uttale seg som følgende:" The best team lost ".
Jeg kunne nesten ikke tror mine egne ører. En trener som sier slik, at hans eget team -som vant- egentlig var det svakere lag og at det bedre laget tapte. Og det på et lag som kalles for "konglig" (=Real på Spansk). Jeg sa til Ingvild på kjøkkenet etterpå: Mourinho må har mye Vannmann. Dette " the best team lost ", ut av det blå,  var en rent Vannman utsagn. Og riktig: han har en Vannmann Sol, månen & Saturn også. Og at det er i første hus "hjelper" også godt med å gjøre dette impulsivt og dermed: enda mer ukontrollert. Gøy !
Den vanlige modaliteten (man roser sitt eget team, dermed seg selv, og bekrefter sitt ego og viktighet)
blir stilt på hode. Narren hilser ! (det har man sett før hos Mourinho). Han er en av dagens narrer.
Bra at de finnes.
God kveld fra skogen


Visualiseringer for det 21 år hundred



Visualiseringer blir ofte misforstått som om man nappe noe til seg som man egentlig ikke har. Som å pode noe på en plante, man tar noe eksternt, noe man ønsker seg fra «der ute», en kvalitet, en form, en innhold som man mener at man i utgangspunktet ikke har. Ofte blir visualiseringer faktisk mis-brukt på den måten. Og hvorfor, i dypeste forstand, jeg man det ? Ja, fordi man sitter forsatt i en forstilling om hvem man skulle være. Og dette «skulle» er som alle konjunktiver basert på en uforløst skorpionsk komponent, dvs: ikke en genuint egen verdi, men basert på andres ideer om hvem man skulle være. Dermed affirmere man sine egne gamle mønstre, nærer sin egen utdatert psykisk software og score en haug med selv mål.
I beste tilfelle tjener visualiseringer det motsatte, nemlig å minne mennesket om noe man allerede vet, men ikke husker: en kvalitet, et potensiale, en gave i en Selv, som har forsvunnet i Livets kjeller, altså: noe som man HAR og ER allerede. Det er som Sufi ordtaket: husk å minne deg selv («remember to remember»).
Personlig (og transpersonlig, antar jeg) jobber jeg daglig med visualiseringer -minst en dose daglig, helst på morgen, i mer akutte tilfelle også om kvelden før jeg legger meg til å sove. Min fornemmelse er at det som bønn var i gamle dager, kan visualiseringer være for Vannmann tids alder (= uten at man er bunnet til et bestemt tros retning). Men det er som med bønn som med visualiseringer: det finnes den uforløste måten som allerede den middelalderske mystiker Meister Eckhart kritiserte, nemlig det at man bare ber for sitt eget, for sine subjektive ønsker. Selv om det er subjektivt forståelig er det cirka like intelligent som en fotballspiller som be til Gud til at hans lag vinner. Det er naivt barnetro, men ikke mer enn det. På samme måte kan visualiseringer og affirmasjoner blir (mis)brukt: « det er en fantastisk dag og jeg er i super humør «. Det grenser til selv bedragelse og blir bare til skygge bygging.
Derfor er det viktig å orientere sine visualiseringer i retning av overordnete visjoner, som bygger på «remember to remember « prinsippet.   

Sol i 12.felt: Livet som film


Mennesker med solen i det 12. felt opplever ofte sitt Liv som en film. Man sitter konstant med en fornemmelse at det som kalles for realitet ikke er fullt så realt som konsensus realiteten vil har det. Sjansen i denne konstellasjonen er å ikke ta Livets drama fullt så alvorlig. Man skjønner på en eller annet plan -ofte i første omgang intuitivt og senere bevisst- at det Livet er et (sku-)spill og at det folk vanligvis definerer som realitet i grunnen er bare kulisser. Det å kalle en spade for en spade virker relativt meningsløst, fordi man vet at selv om det som kan se ut som en spade like gjerne kan være et greip eller løs luft. Men bare fordi man har et evne å se gjennom den synlige realiteten betyr ikke at man trenger å opplever Livet som meningsløst. Som i alle andre felt, er man som individ fritt til å opp-leve eller ned-leve sine egne erfaringer. Det finnes mange mennesker med Sol i 12.felt som har en fornemmelse av å være i feil film. «Feil» er selvsagt et relativ begrep- men det som skjer når man ned-leve det 12.hus, er at man er ikke i overENstemelse med sitt skjebne. Og at man ofte mangler den så livsnødvendige balansen fra den andre siden, det 6. felt, med sin bevisstgjørende Jomfru kraft. Solen i 12 hus må ikke blir stående paralysert i illusjonen, peker på kulissene og sier: alt dette er fake. Det er nemlig akkurat som med en virkelig god film: selv om den har blitt innspilt, og det utsnittet man ser på lerret er «spill», betyr det ikke at det ikke er noe betydningsfullt som dette medium transportere. Det interessante med denne konstellasjonen er forresten at den virker begge veier, aktiv og passivt, inn og ut. Akkurat som individet med 12. felt sol opplever sitt Liv som en film, virker det ofte for andre som om dette mennesket selv lever i en slags film. Den beste strategien for solen i 12 hus er det er å faktisk leve Livet sitt som en skuespiller som elsker å spille i sitt film: man er glad i sine medspillere, skjønner at det trenger å fylle sine roller, synes film setet er helt herlig, og skjønner at det finnes en meningsfullt manus bak det hele med skjebne som forfatter.


Symptom, Homeopati, Astrologi og Potensiale


 Min mor var homeopat, og en del av meg er det også. Homeopati representere kanskje den mest metafysiske metoden å behandle fysiske plager og ligger dermed min personlige og transpersonlige interesse veldig nær.

Vanligvis start «alt» men et symptom. Individet blir syk, i en eller annet form. Formen kalles for symptom. Den vanlige tilnærmingen av både pasienten og lege»kunsten» er å prøve å kvitte seg med symptomet raskest mulig. Et selvmål- som jeg ikke ønsker å diskutere videre, fordi det hadde brakt oss for langt bort fra impuls-ideen jeg ønsker å legge ut her & nå.
Det jeg har kommet til i mine eksperimenter og refleksjoner med homeopati, er følgende logiske kjeden:

Symptomet > peker mot > et homeopatisk middel («simile»)
homeopatisk middel («simile») > peker mot > et astrologisk konstellasjon i horoskopet
konstellasjon i horoskopet > peker mot > et potensialet som venter på realisering

Hver gang man – drevet av symptomets ubehagelighet – blir nødt til å søke det passende homeopatiske middel, og treffer det riktige simile, forløser man et stykke mer av et bestemt potensiale som speile seg som et bestemt astrologisk konstellasjon i individets horoskop.

Dermed kan et homeopatisk middel blir til en slags link, en bru som kan hjelper et hittil skjult og urealisert potensiale fra skyggen inn i lyset og livet.

Personlig, har jeg akkurat spisst litt de-materialisert slange gift, Lachesis.
Skål !

Skytte Ascendantens Magnetiske Fortid


Magnetisme er et tema som ligger dyp forankret i Skyttens gamle Skorpion fortid. Det betyr at man «fra før» (* dette er et relativ begrep, og kan mener alt fra tidligere livsfaser over barndom til tidligere inkarnasjoner) har et tilbøyelighet til å trekke til seg andres energier. Det er som man logger seg inn i den andres underverden, suge dens psykologiske skygger til seg. I konsekvens er det ofte svært vanskelig å skille mellom hva som er ens eget materiale og hva som hører til den andre. I første omgang skjer det helt ubevisst, man legge ikke merke til at det skjer. (dette «første omgang» kan i real-tid vare et helt livstid). I andre omgang, for eksempel etter noe selv utviklings arbeid, er det mulig at man våkner til noe som ligner en realisasjon: man blir bevisst at man på en eller annet måte tiltrekker seg andres psykologiske søppel eller projeksjoner. «Gjerne» da fra sine partner, familie medlemmer, venner, arbeids kolleger etc.. Selv om man har blitt litt mer
bevisst, sitter man fortsatt fast -nemlig i ideen at det er «de andre» som dytter sin søppel på en, og at man har blitt et slags offer av en psykologisk overgrep. Mange blir stående på det stadium. Og blir ofte støttet i denne misforståelsen av velmenende terapeuter. Den virkelige ut-viklingen bort fra denne for-viklingen ligger i det at man realisere at man selv har skrudd magneten på ! Skytte Ascendenten bærer nemlig denne magneten i seg fra før. Det er ens eget gamle Skorpion software som skaper dette dragsuget. Og så lenge man har magneten ubevisst «på», er det klart at skyggene fortsette å komme flyvende til en ! På dette tidspunkt kan man selvsagt spørre seg selv «hvorfor» man har skapt seg en slik magnet. Det er relativt enkelt: hvem liker ikke å være til-trekkende ?
Magnetismen handler om attraksjon. Å være tiltrekkende gir makt, makt over andre. Og fra makt over andre er det aldri lagt til maktmisbruk. Man binder andre mennesker-sjeler til seg med sin
magnetisme, man hypnotisere dem, prøver å underlegge dem ens egen vilje: «jeg skaper deg etter mitt bilde «.
Tja. Det er i hvert fall verdt et forsøk. Men ikke mer enn det. I Skytte AC inkarnasjonen kan man ikke virkelig lykkes med det, på sikt. På kort sikt kan det virke som om det forsatt har noe for seg (igjen: dette skjer primært ubevisst). Men senest fra midten av livet ( +/ - 42) kommer en slik opplegg til å kollapse. Det som man ikke har tatt med i kalkulasjonen er at man surrer seg selv dypere og dypere inn i sin egen sump. Man skåre selvmål, selv om det kan virke som om ballen går lande i de(n) andres mål. Syns bedrag ! I siste konsekvens binner man nemlig seg selv fast, lenker seg, hypnotiserer man seg selv i tornerose transen-lammelse. Poenget er: så lenge man har magneten «på», trekker man til seg alt mulig «røsk og rask». Man tror at man trenger å ha magneten på for å virke magnetisk – tiltrekkende. Og så får man i stedet etterhvert mer og mer spam i sitt psykiske innboks. Til den renner eller koker over, som en Vulkan. Den som «leses» relativ lett, er drit tøff i realiteten. Jeg har jobber med mange Skytte Ascendenter, dette er hard arbeid.
Den enkle og vanskelige løsningen i en slik konstellasjon er opplagt: man må lære å skru av sin magnet. Dette går selvsagt ikke fra en dag til den andre. Kanskje man bør heller si: lære seg etterhvert å skrue styrke volum på magneten ned, graduelt dimme det. Og bingo, hverdags magi leksjon Nr 312: jo mindre sterk ens eget magnet er på, jo mindre av andres skygge materialet trekker man til seg. Her kan det være av god hjelp å gjøre indre reiser til rom av de mennesker / temaer hvor den type forvikling har manifestert seg tydeligst. I første omgang må man der si:
« jeg begynne å se min del av ansvaret: det er jeg som har satt på magneten, og har dermed trukket dette materialet ti meg «. I andre omgang « det som er mitt i dette, tar jeg til meg og det som er ditt la jeg være hos deg. Med alt respekt». Eller noe i den duren.
Halleluja og god helg !