En nydelig sensommerdag for noen år siden satt jeg på en kafé på St. Hanshaugen og nøt en perfekt cortado i solen. Ved siden av meg hadde en hipster slått seg ned og slurpet en smoothie gjennom sitt velpleide skjegg. Enter: en liten solbedugget bie, tiltrukket av fruktdrikkens søte aura. Med ett slag er alt som var kult og avmålt ved mitt bordnabo forduftet. Han begynner å vifte panisk med armen som de var vindmøller, mens bena oppfører en vill sjamanistisk dans. Øynene virker skrekkslagne, og det slipper uartikulerte lyder ut av munnen hans. Mini-dramaet varer mindre enn 30 sekunder og avsluttes ved at han tar beina fatt og sprinter nedover Ullevålsveien for å flykte fra udyret - som uaffektert tar seg av smoothie-restene på asfalten.
Det som kanskje virker som en litt komisk og overdreven reaksjon handler i vår hippe venns subjektive virkelighet om en real panisk opplevelse. Og han er slettes ikke alene; i løpet av de 20 årene jeg har drevet terapeutisk praksis, har antall mennesker med paniske lidelser stadig økt. Jeg har blitt fortalt et hav av historier med mange variasjoner over temaet. Noen makter ikke lenger å kjøre på motorveien eller gjennom en tunnel uten å bli grepet av eksistensiell angst. Andre er livredde for å gå ute i mørket, overbevist om at «noe» kommer til å ta dem. Flere klienter har berettet om situasjoner hvor de måtte ringe sykebilen, 100 % sikre på at de hadde fått hjerteinfarkt, for så å finne ut på sykehuset at alt er i orden, fysisk sett. Mennesker kan få en full panisk oppblomstring på lørdagstur til polet, overveldet av en redsel for at hele senteret kommer til å kollapse i hodet på dem. Et overraskende stort antall mennesker blir helt fra seg når de støter på edderkopper, slanger eller - nettopp- bier. Listen for hva man kan få panikk av er endeløs, og sett fra øynene til utestående virker den helt irrasjonell. Men panikk har ingen fysisk opprinnelse. Den har sin kilde i menneskets indre, i psyken. Fenomenet oppleves som en slags potensert redsel, angst ganget med 100. Et fullt panikkattakk ryster hele systemet som et indre jordskjelv. I tilsynelatende mangel på alternativer velger mange mennesker å holde panikkens mørke bølger bak demningen ved hjelp av medisiner. Psykofarmakaens effekt kan sammenlignes med et kraftig lokk foran kjellerdøren, mens panikken fortsetter å leve i beste velgående i psykens underetasjer. Hva er det egentlig med panikkens natur som vi kollektivt ikke har forstått? Hvordan kunne den utvikle seg til en folkesykdom?
Når man se på panikkens etymologiske opprinnelse, blir man kanskje litt overrasket: ordet pan-ikk kommer fra den greske guden PAN. Mytologisk er Pan hersker over den ville, utemmete naturen. I motsetning til for eksempel gudinnen Demeter (kjent i norsk sammenheng som sertifiseringsmerke for biodynamiske produkter), som har som sitt ansvarsområde dyrket mark, hage og landbruk - naturen i sin domestiserte form. Siden antikken har det gått nedoverbakke med Pan. Fra sin opprinnelige gudommelige status som den ville naturens øverste representant, har Pan over tid blitt degradert til en slags tullebukk og blitt til en skygge av seg selv. Kirken opplevde det ville og alt den assosierte med det i form av naturreligion, naturmedisin og sjamanisme, som trussel mot sin makt og har gjort sitt beste for å forvrenge naturgudens image. Å henge med Pan og hans forbundsfeller var ensbetydende med å åpne dører til villhet og synd.
Skreller man bort alle projeksjoner og beveger seg tilbake til originale kilder, trer Pan ut av urskogen som selveste arketypen på den ville naturen. En arketyp er ifølge den sveitsiske dybde psykologen C.G. Jung et symbolsk uttrykk for et tidløst universelt prinsipp. Dette bringer oss til den første nøkkelen for å låse opp panikkens gate: parallelt til den ytre villmarken eksisterer det nemlig i et indre villmark i menneskes sjel. Man kan forestille seg dette psykiske landskap som en slags urskog, en frodig gjærende jungel full av fantastisk flora og fauna, et skattekammer av ukjente vesener og uante muligheter. Vi snakker om sjelens dype urlandskap, hvor alle menneskelige potensialer har sin opprinnelse. Det er interessant i denne sammenheng å merke seg at Pan naturligvis også er den symbolske herskeren over individets indre villmark.
Siden begynnelsen av den industrielle revolusjon har den såkalte sivilisasjonen stadig spist seg dypere og dypere innover i Pans villniss. De fleste av oss er smertelig klar over at villmarken på jorden skrumper for hver dag og at konsekvensene er rimelig graverende. Når det gjelder våre indre økosystemer, sjelens villmark, har det skjedd en parallell utarming. Vi har blitt såpass siviliserte at våre indre urskoger har blitt til et like truet økosystem. Hverdagens rasjonalisering rommer færre og færre muligheter for at psykiske ville vekster kan sprette opp. Den daglige spinning i hamsterhjulet kverker de fleste spontane impulser før de har hatt en sjanse til å spire. Og selv om vi teoretisk er friere enn noensinne, har vi fanget oss selv i et edderkoppnett av kontroll, regulativer og perfeksjonisme. Barn får knapt leke alene ute uten at foreldrene må ha mobilkontroll på dem. De blir kjørt overalt av velmenende, men overbeskyttende-redde foreldre. For å ikke snakke om den snikende gift fra medisinene som stadig flere unger får stappet i seg - for å kontrollere deres «ville» adferd. I denne sammenheng må jeg ofte tenke på en av mine yndlingsbøker fra barndommen, Where the Wild Things are, som handler om Max som får husarrest fordi han oppfører seg for vilt. Han sovner og drømmer at han seiler til en øy hvor han blir konge over en gjeng med ville skapninger. Max blir til en liten Pan. Drømmene bringer alltid til symbolsk uttrykk det som man savner. Følgeriktig kommanderer Max sine nye kompiser til å oppføre seg så vilt som mulig. Keep dreaming, er man fristet til å si.
Realiteten for barn i dag ser dessverre annerledes ut enn i Max’ drøm. Det finnes svært lite spillerom for villhet i barndommen før barnet blir diagnostisert med ADHD og medisinert. At barna egentlig bare speiler foreldrenes og systemets egne hyperaktive hverdag og svelger den bitre medisinen som egentlig er ment for foreldrene, er det få i det såkalte hjelpeapparatet som virkelig ser. Fenomenet blir godt næret av at barn sitter i timevis foran dataen og overstimulerer hjernen, mens kroppen nærmest faller i koma, istedenfor å leke vilt i skogen eller den urbane jungelen. Foreldrene fungerer også i denne sammenheng som dårlige forbilder. De voksne tilbringe dagene stort sett innendørs, stirrende på en eller flere skjermer. Mange voksne overlever en slik livsstil uten inspirasjon kun ved bruk av piller. Jeg er rimelig sikker på at mange deler av det norske samfunnet hadde kollapset umiddelbart hvis man fra en dag til den andre hadde tatt bort alle psykokjemiske hjelpemidler. At man i tillegg nesten utelukkende spiser mat som er raffinert, pasteurisert, homogenisert og sterilisert, hjelper ikke akkurat på den fysiske siden av saken. Til og med de siste junglene på våre kropper blir rasert. Alt kjønnshår blir utryddet av såkalte estetiske og hygieniske grunner. Dette er bare toppen av isfjellet. Fellesnevneren er at menneskets indre og ytre villmark blir mer og mer innsnevret, mens den ville, naturlige skjønnheten lander i skyggen. Man trenger ingen doktorgrad i psykologi for å skjønne at alt som blir undertrykt, før eller senere tyter ut et sted.Oftest et sted hvor man ikke vil ha det, og når man minst forventer det. Velkommen til PANikk. Det er nemlig nettopp det PANikk er; et uttrykk for menneskets undertrykte ville natur. Et fortvilet forsøk å vekke mennesket fra sin kliniske Tornerosesøvn (som kan minne litt om Michael Jacksons hyperhygieniske sovetelt, som var ment å holde ville bakterier og annet ukontrollerbart grums ute). Livet uten en vital indre villmark er like inspirerende som livet på jorden uten vill natur. Nemlig ikke.
Dynamikken av pan-ikken fungerer på følgende vis; jo mer sterilt et individs liv blir, desto mer vokser de pan-iske potensialene i psykens underverden. Graduelt bygger det seg opp en indre vulkan i det skjulte. Er begeret fullt, eksplodere det hele.
Den vanlige responsen til en slik utbrudd er at man prøver å unngå alt som er skummelt og som kan utløse et nytt guerilla angrep fra den indre jungelen. Man prøver å «trygge» alt. At det ikke fungerer, viser ikke bare erfaringen, men er logisk i lyset av panikkens natur. Nøkkelen til panikkens forløsning er ikke å kontrollere livet ytterligere, men det motsatte; å lære å slippe tøylene. Til syvende og sist gjelder det å finne balanse mellom det siviliserte og det ville. Siden det har utviklet seg en såpass tung overvekt på kontrollsiden av vektskålen med et tilsvarende underskudd på den ville siden, virker det opplagt hvor man trenger å investere mer energi hvis man ønsker å komme i likevekt igjen.
Men hvor skal man starte en slik prosess for å gjenforene seg med sin ville natur? Man kunne fort skrive en hel bok om temaet. La meg derfor bare skissere noen muligheter:
Å bevisst oppsøke den ville naturen kan være en god start. Tilbring mer tid i villmarken, gå utenom de markerte veiene og sov ute under stjernehimmelen.
Spis mer vill mat. Sank din egen mat i villmarken - Pans ville supermarked.
Lag dine egne medisiner og supermat. Rundt oss vokser det meste av hva vi trenger for å revitalisere kroppen. Fiks dine egne urter, tinkturer og teer.
Lag kraft av bein, drikk rå melk, spis indre organer, integrer flere ville urter i matlagingen.
Tren ute i naturen istedenfor i treningstudio.
Gi spillerom for dine villeste drømmer og ikke la realitetssansen kverke dem med én gang.
Jobb mindre. Se mindre på skjerm. Tilbring mer tid utendørs. Kultiver alenetid.
Les «Iron John» av Robert Bly og «Kvinner som løper med ulver». Den første er mest rettet mot utvikling av den maskuline, den andre mer mot kvinnelig, villhet.
Ha bier (Pan er den mytologiske guden for ville bier !)
Gjør indre arbeid for å gjenåpne de ville indre områdene i sjelen. Her nytter det lite med klinisk psykologi som - som navnet antyder - heller nærer kontrollen. Samtaleterapi stimulerer også ofte bare den rasjonelle forståelsen. For å komme i dybden trengs det psykiske prosesser som svitsjer bevisstheten over til den høyre, ville hemisfæren av hjernen.
La håret vokse, både her og der.
Gjør bokstavelig talt elementære ting; svøm eller surf i havet, bygg et åpent ildsted i huset, gå barfot og pust bevisst.
Alt dette bør ikke være så vanskelig i et land som fortsatt har såpass mye vill natur og hvor folk har i utgangspunkt en dyp kjærlighet til naturen. Blir Pan mer og mer bevisst integrert, finnes det ingen grunn lenger til panikk