O.fte S.tilte S.pørmål

Hvorfor er det terapeutiske opplegg såpass «stramt» strukturert? En terapeutisk prosess kan sammenlignes med et fly på rullebanen; for at det hele virkelig kan ta av, må det bygges opp nok momentum i startfasen. Er innsatsen for slakk eller brukes ubevisst kun som terapeutisk alibi, kan man like gjerne la det være. Programmene er bevisst lagt O.P.P. som en intens og konsentrert prosess, nettO.P.P for å generere O.P.Pdriften som trengs for at flyet kan lette mot nye horisonter. Innsats og uttelling står alltid i siste konsekvens i relasjon til hverandre. Kun en hel-hjertet forpliktelse overfor seg selv og sin utvikling gir et tilsvarende hel-dig utkomme.

Hvordan er ansvarsfordeling mellom klienten og terapeuten ? Som terapeut garanterer jeg min fulle konsentrasjon på O.P.P.gaven, som er å få snudd klientens negative trend til en O.P.P.overspiral. Samtidig må begge parter være klar over at det siste og endelige ansvaret alltid ligger hos klienten selv. Terapeuten skal gi impulser, bevisstgjøre skjulte potensialer, hjelpe til med å hente skyggematerialet ut av psykens mørke kjellerrom og inspirere klienten til nye visjoner for sitt liv. MEN, den siste og endelige beslutningen om å gi slipp på sine inngrodde mønstre og programmer + bevisst ta tak i det nye, kan bare klienten ta selv. Dette leses relativt lett, men er i virkeligheten et godt stykke arbeid (som alltid er «verdt det»).

Hvor fort kan jeg forvente resultater ? Begrepet resultat suggererer en konklusjon, noe som er ferdig og endelig i boks. Slike begrep kan man bruke når man skifter oljepumpen i bilen. Når man jobber med noe som er såpass komplekst og subtilt som sjelen, virker det lite formålstjenlig å tenke slik. Sjelen er alltid i prosess, enten det er bevisst eller ubevisst - eller noe midt i mellom. Perioden man er i et terapeutisk samarbeid handler om å sette spesielt fokus på denne prosessen. O.P.P.s terapeutiske programmer er et resultat av 20+ år som har befattet seg med nettopp dette; hvordan man skaper best mulige rammevilkår for at klienten skal kunne ta kvalitative kvantesprang fremover i sin personlige evolusjon.

Er terapiprosessen verdt investeringen?  En terapeutisk prosess er en real investering på flere plan. Nettopp derfor kan det være smart å stille seg dette spørsmål bevisst, à priori. Hvor verdifull en opplevelse blir for individet, er etter min erfaring i stor grad avhengig av hvor mye klienten selv er villig til å investere i sin utviklingsprosess. Vanligvis investerer vi i ting og prosjekter som vi håper skal gjøre oss mer lykkelige. Om vi kjøper en ny hytte, båt, bil, eller drar på ferie, satser på et nytt partnerskap, kjøper medlemskap i treningssenteret, spiser mer fisk og mindre kjøtt, gjør vi det alltid fordi vi tror at investeringen på ett eller annet plan skal komme til å gjøre våre liv lykkeligere. Selvsagt «vet» alle rimelige O.P.P.lyste mennesker at all materiell lykke kommer med en utløpsdato og ikke garanterer evig glede. Samtidig lever de fleste som om kun materiell vekst er kongeveien til lykken. Det er ingenting galt med å glede seg over materielle goder per se. Det som er problematisk, er at det ofte går på bekostning av immaterielle verdier, som for eksempel sin indre utvikling. Vek(s)tskalaen kommer i ubalanse hvis individet ikke er like villig til å investere i sin vekst som menneske. Hva sier det om våre virkelige verdier? Den gode nyheten er at genuin selvutvikling aldri går ut på dato - det er en investering for livet. Hvis min arbeidshypotese stemmer (genuin lykke = utviklingen av flest mulige potensialer), kan vi snu vårt O.P.P.rinnelige spørsmål på hodet: Finnes det noe som er mer verdt å investere i enn sin egen utvikling (og dermed sin egen lykke)?