Vi lever i et overvisualisert samfund. Mange tror bare på det de kan ser med sine egne øyene.
Vi blir stadig overflodet av bilder, overalt, 24/7. Mennesker bruker utrolig mye tid for å fikse på sitt ytre, det som andre ser av oss. Øye-mennesket blir overfiksert, image is everything.
Det er en fin balanse. Den ytre måte å ser blir så overproporsjonert at mennesket glemmer balansepunktet, den indre visjonen. Man kan bare virkelig ser det som man har dekning for i ens indre visjonsfelt. Er derfor de indre visjonen fattige, krympet sammen, glemt i sjelens mørke kjeller, blir ens måte å se den ytre verden tilsvarende fattig. Derfor trenger mennesket å styrke sitt indre visjonsmuskel. Like konsekvent som man går på treningstudio, ski, yoga etc for å styrke sine fysiske musker. Visjonsmuskelen er et psykisk muskel. I beste tilfelle nære den indre visjonsmuskel ens måte å ser på den ytre verden. Og bildene som faller inn i retinaen utenfra igjen forbinder og nærer visjonsmuskelen. Bilder fra verden blir forstått som symboler og knyttet til ens psykiske utvikling -og dermed integrert i en større menings sammenheng.