Systematisk trening av Intuisjonsmuskelen

Systematisk trening av Intuisjonsmuskelen

Fredag 20 April (16-21) & Lørdag 21 (10-16)

på S.P.A.C.E.

Glem Sats eller Elixa. Legg vektene, skiene, spinning sykkel og Yoga matten til side for et øyeblikk. Selvsagt: kroppens trenger og fortjener oppmerksomhet og vedlikehold. Personlig, gir jeg kroppen flere bevisste oppmerksomhets faser hver dag, i form av øvelse, trening, ernæring.

Men: er vi kanskje litt ueberkropps fikserte ? Kroppen bærer vi med oss en bare en liten stund- i hvert fall relativ sett, hvis man tar i betraktning hvor leeeeeeenge man kommer til å henge ut med og i sin sjel og ånd (hint: for alltid).

Derfor vil jeg sluggere at det finnes andre muskler i mennesket skrike etter bevisst og systematisk trening. En av dem som stadig blir glemt –og som jeg helt klart ville betjene som en av de Topp 3 viktigste psykiske muskelgruppene- er intuisjonsmuskelen.

Jeg tror – nei, jeg VET – at Livet blir betydelig lettere og bedre (vi snakker: kvalitet) hvis man begynne å trene sin intuisjonsmuskel jevnt, systematisk og bevisst

Og det er ikke vanskelig. Men man må gjøre det, for å få utbytte av den. Og man må vite hva man gjør.

Helgens seminar handler om akkurat det:

Om å gi deltakeren redskap og bevissthet til å trene og bruke dette/SITT undervurderte geni av Intuisjon.

Logistikk: Vårens L.S.D. seminarer er åpne, dvs man kan deltar uten at man trenger å binde seg til et lengre syklus. Pris per enkelt seminar er kr. 2200. For den som velger å være med på vårens tre intuisjons seminarer, blir prisen kr. 1800 per seminar.

Høy på dyp intuisjon !

Åpent L.S.D. , 20 & 21. April

Våren er værens tid. Og værens tid er tiden til å kjøre i gang med noe nytt og bruke den kosmiske og biologiske medvinden for alt den er verdt.

Derfor har jeg valgt -for første gang ever -til å tilby en syklus av tre seminarer rundt tema Intuisjonstrening og Selv-orakeling.

Dette høres kanskje litt corny ut: man ser for sitt indre øye en sigøyner dame som stirrer inn i et tåkete krystall kule og mumler noen dunkle profetier… som kan betyr alt eller ingenting.

Men genuint intuisjon (som er forresten også noen helt annet enn ”mage følelse”) er akkurat det motsatte-nemlig et av de kuleste, mest morsomme, meningsfulle og nyttige redskap man kan tilegne seg.

Å utvikle intuisjon - i ordets egentlig forstand - handler om åpne et kanal mellom det personlige og det transpersonlige, så at personligheten kan velge i samsvar med en overordnet viten -isteden for å stadig gå seg vill i skogen av sin subjektivitet.

Høres det for abstrakt ut ? Mer konkret: vi må hver dag, tar en haug med valg. Noen er ubetydelige, andre superviktige, pluss en del inn i mellom. Men hvordan kan jeg vite hvordan jeg velger riktig, at jeg velger i samsvar med min utvikling, og til mitt beste ?

Finnes det noen guidelines, ledetråder, et navigasjons-system ?

Ja, det finnes. Men det må finnes. Og for å finne det, må man utvikle denne fakultetene kalt intuisjon.

Utvikle betyr: man må trene den. Ellers forblir den – i likhet med alle andre muskler, og fysisk eller psykisk – svak og virkningsløst.

Intuisjonen er den smarte delen av oss som ”vet bedre”, objektiv sett ! Det er den delen som sitter med en viten og visdom som kan veilede oss gjennom Livets viktige valg.

Det er det vi skal jobbe med gjennom våren: en systematisk trening av intuisjonen, så at man kan bli sitt eget uebersmarte orakel. Vi kommer til å lære konkrete teknikker til å finne frem til sin overordnete intelligens.

Et fantastisk redskap både for Selv-bruk og for folk i terapeutiske yrker (eller på veien ditt!)

I April modul legger vi fundamentene som vi utvikle videre i mai & juni. Datoer i overblikk:

20 & 21 April

11 & 12 Mai

15 & 16 Juni

Logistikk: Vårens L.S.D. seminarer er komplett åpne, uten at man trenger å binde seg til noe lengre syklus. Pris per enkelt seminar er kr. 2200. For den som velger å være med på våren tre intuisjons seminarer, blir prisen kr. 1800 per seminar.

Amsterdamer Notater

Reise Ritualer, 4. April 2012

Når jeg reiser, reiser mine daglige ritualer alltid med meg. De tar ikke den i samme formen som hjemme, men innholdige er de variasjoner på samme tema. Og det er kanskje ikke rart. Til tross for alt forandring på det ytre plan, tar man ja alltid først og frem seg selv med på reisen. Hallo deg som er meg, lissom.Og selv om Livets arena og speil har mellomtidig forandret seg, er det i siste konsekvens alltid seg selv så ser man møter i Livets speil.`

Mens jeg i mitt daglige liv begynner min dag med å ta en kopp te pluss en riskake med geitost og syltetøy ut på verandaen i skogen, setter jeg meg her på en saueskinn (som vi kjøpte på Noordermarkt Vintage marked som skjer hver mandag) med min te og en skive ut på trappen til det gamle Amsterdamer byhuset vi bor i. Istedenfor å ser ut i skogen, ser jeg ut til gaten, også en slags skog, den urbane jungelen. I likhet med hjemme, spiser jeg også her en bok til frokosten. Ikke en hel bok (for tung å fordøye), men noen sider, kanskje en kapitel. Og ja, man spiser bøker. Bare at det er åndelig føde. Det som er herlig med å bytte hus med folk (homeexchange.no), er at man også får tilgang til et nytt og ukjent bibliotek. Dermed får man også et innblikket til huseieres psyke, mind, og implisitte eller eksplisitte søken etter mening. Men for meg er det først og fremst en anledning til å la mitt bevisste og ubevisste Selv plukke ut noen nye skatter fra verdens bibliotek, ser hva Merkur kaster meg foran føttene og øyene.

Og så sitter jeg nå på mitt saueskinn på en Amsterdammer trappe inngang, folk sykler forbi, naboen hilser og ser litt forundret på den tidlige fuglen med sin bok og te. Boken jeg har funnet (eller boken som har funnet meg) i dag heter The Poetics of Space, av den franske filosofen Gaston Bachelard (1884-1962). I boken foretar han en psykoanalyse av husets betydning for mennesket. Et magisk bok hvor han referere til C.G.Jung og mange andre som vet hvor hasen løper. Bachelard har også skrevet et annet bok som heter The psychoanalysis of fire. Den skal jeg skaffe meg straks, siden Ingvild og jeg planlegger å lage et livsstil bok om ”Ild”.

På denne måten ”leser” man stadig Livet. Livet floder på magisk vis, informasjoner, ideer, impulser i ens retning så individuasjens puslespill blir mer og mer komplett, helhetens bilder konstituere seg.

Fuglenes lyder blader seg lydene av det urbane dyr som våkner. I husbåtene ved grachten 10 meter foran nesen min tennes det vedovnene som krydrer den kjølige luften, mens båter tuter fra industri havn, rett over kanalen.

Sykdom er alltid en balanserings akt


En av de mest vesentlige (og mest oversette) aspekter av sykdom er sykdommen i seg Selv, gjennom sine symptomer og symbolikk, virker balanserende. Det ikke bare virker slik, men det virker virkelig….balanserende. Sykdom er et forsøk av menneskets overordnete intelligens til å gjenopprette noe som har kommet i ubalanse. Og siden individet ikke fri-villig velger å balansere det ubalanserte, griper denne instans inn i form av sykdom.

Er et menneske i stadig bevegelse og ikke klarer å tar inn motpolen, balansepunktet ”ro”, kan vedkomne f x brekke et ben. Der blir den via sykdommen tvunget til ro (det som man frivillig ikke var villig til å ta inn). Og denne påtvunget tilstanden varer akkurat så lenge som er ”passe” (igjen, fra et overordnet ståsted). Og passe betyr: til det er balansert.

Dermed kommer også sykdom alltid, alltid, alltid i navnet av helse og helhet . Den gjør sitt beste for å være en hjelper til å bringe oss tilbake til et likevekt/equilibrium.

Natten og døden er som viskelær

search

Både natten og døden tjener lignende funksjoner i det store kosmiske puslespill, bare på parallelle analogi plan. Begge jobber iht samme prinsipp , trekker på samme strenger, bare at rytmen har en annet størrelses orden. Det er vel derfor de Greske mystiker kalte søvn for dødens lillebror. Egentlig hadde det vært bedre å si: lillesøster, siden vi beveger oss på den feminine siden, på yin terrenget, livets natt side.

Men hvorfor og hvordan viskelær ? Ja, fordi en av hovedfunksjonene av både natten og døden er å utradere det som er uvesentlig, skille det viktige fra uviktige, linser fra erter, senteret fra periferiene. Så at på slutten av natten og døden bare kjernen er igjen, krystallen i midten, diamantens hjerte. Og som kjent, kommer det alltid en ny dag etter en natt og et nytt liv etter døden. Og der er det fint hvis man kan gå inn i nytt liv og dag med en frisk start, uten at man er totalt tynget og bevisst hele pakka med alle detaljer av det som har vært før.

Det er primært drømmene som er arbeiderbiene her og som filteret, bearbeider, tygger materialet fra den respektive dagen/inkarnasjonen som lo foran natten/døden.gjennom– både i søvnen, og det vi drømmer mellom inkarnasjonene.

Godt gjort og godt hjort. Vi kan bare bukke og neie for at kosmoset er såpass smart, åss.

L.S.D. , 16 & 17 Mars 2012: Spirit in the Material World:

Interview med C.G.Jung i hans siste leveår:

”Så, Dr Jung, etter all de årene med søken høyt og lavt i sjelen og kosmos, gjennom drømmer, psykologi, mytologi og alkymi, tror du nå på Gud ? ”

C.G.Jung: ” Nei, jeg tror ikke på Gud ” (han tar en pause, og smiler lurt i kamera)….…..jeg VET. ”

Vi nærmer oss våren og væren. Så at våren kan virkelig blir det vi har forventning til, nemlig det virkelig blir en en begynnelse av lysere tider ny vår på alle plan,, må det skjer noe. Og dette noe er – motsetning til naturens organiske løp- ingenting som skjer automatisk hos oss. Som mennesker på en Selv-stendig evolusjonsreise er vi opp og utfordret til tilføre noe. Og dette noe kalles i min bok for bevissthet.

Alle endinger er alltid en begynnelse på noe nytt. Og ikke bare det: for at nybegynnelsen kan lykkes (i odets overordnet egentlige forstand), er det en forutsetning at det gamle er avsluttet. Misaktelsen av denne lovmessigheten resultere i det at de fleste mennesker har uendelig mange løse ender dinglende i luften. Grunnen til det er sjeldent dårlig vilje, men det at man er ubevissthet, at man ligger i sitt særegne Tornerose søvn.

Alle disse løse trådene forstoppet. De forstopper på flere plan. For å være helt presist: på tre plan. I forviklende kronologien i første omgang: det psykiske plan. Deretter ”faller” det inn i kroppen og relasjons plan. Men det er ”bare” (bare, bare…) en speiling, en refleksjon av ens egen utviklings dynamikk. Det har i grunnen og i høyden verken noe med ”den andre” (f x partneren) å gjøre, eller sitt årsak i kroppen . Det er viktig å lære seg å ikke forveksler det. Fristelsen er alltid like stor å enten skylde på den andre (relasjoner) eller lytter til sin allopatiske lege, som sier at årsaken er ”fysisk” (eller ”genetisk”…)

Vi trenger tydeligvis trenger å kjenne smerten først på disse refleksjon plan for å se oss selv. Alt dette som hører til vår personlighet.

Den alltid like gode nyheten er at vår trans-personlighet (”Selvet”) alltid vet bedre og har tilgang til denne bedre viten- en visdom av en annet dimensjon og klasse. Det er denne delen av oss Selv som vet om den overordnete løsingen og veien dit. Det gyldenen spørsmål i denne sammenheng er bare: Hvordan får vi tilgang til denne transperonlige (men likevel oss til-hørige)

kilden ?

Dette kjerne spørsmål skal vi stiller oss i dette modulen. Samtidig danner dette tema en overgang til en ny runde av kurs syklusen, spiralen oppover:

Høy på dyp intuisjon ! Trening til å blir sitt eget orakel

Mer da & der: fredag 16.03, 16-21 og lørdag 17.03., 10-16.

Praktiske Tips for Hverdagsmagi: Horoskop som bakgrunnsbilde


En liten hverdagstips for et mer magisk Liv i samsvar med sitt stjerne-vesen : når man har et horoskop som man jobber med, trenger å bli kjent med, kontemplere for øyeblikket, kan man med gevinst bruke det relevante horoskopet (Radix, Solar, Personar, Kompositt, whathaveyou) som bakgrunnsbilde på dataen !

Jeg vet ikke hvordan det er på deres data, men på min Mac trenger jeg bare å dobbeltklikke på et bilde fra nettet (som horoskopet laget på astro.com), og så kommer det opp et felt på min skjerm som gi bl.a. opsjonen ” use images som desktop picture ”. Enkelt og genialt, eller hva ?

PS: I det bilde oppe, har jeg samlet en del av de delpersonligheter som jeg selv jobber med for øyeblikket

Den dypeste fortiden & den høyeste fremtiden

Ukontrollerbart og ukalkulerbart herjer min intuisjon med meg. Den spytter ut impulser fra det transpersonlige når jeg personlig kan mindst fordra dem. Den skyter som lyn fra den blå himmelen når mitt subjektive barometer står på lavtrykk.

Men slik er det med det trans-personlige: den tar ikke stort hensyn til ens personlige passer/passer-ikke.

Ikveld var/er jeg sliten, har hodepinne etter å ha jobbet uten stans hele helgen med 1001 projekter fra 1001 kanter og hjørner: bøker, frisør salonger, kurs, webshop, reise logistikk….

Og bing ! skyter det et begrep opp fra den kosmiske hav og havner i mitt hjerne, radaren og mottaks apparatet. Begrepet er: Den dypeste fortiden.

Hm. I mitt mind klikker og tikker det videre, neuronene forbinder seg med andre og minner meg –så klart- om den Nedstigende Måneknuten. Det er den Nedstigende Måneknuten som er symbolet for den dypeste fortiden.

Og videre…tikk-tikk. Da må den Oppstigende Måneknuten vaere den Høyeste Fremtiden.

Det er jeg fornøyd med og takker intuisjonens grenseløse masende bobbling.

Da er det herved notere for posterity og jeg kan ta min fortjente hvile….til det neste impuls jager meg ut av min innbillede og mellomtidige fred.

L.S.D. , 10 & 11 Feb 2012: Attachment-Detachment-Mindfullness

Både akkurat nå i årets reise gjennom dyrekretsen (som varer ca en måne-d), og i en litt større rytme –Vannmann tidsalderen (som varer ca 2000 år). Og selv om den lineare, kvantitative, kronologiske tiden er av et viss betydning for oss (vi bruker korset av tid og rom som hoved parameter som spenner opp Livet), er tidens kvalitet det som er egentlig av betydning. Hvis man ikke lever i samsvar med tiden kvalitet, opp-lever (eller heller: ned-lever) man etterhvert som illusjons slørene dropper Livet som menings-løst.

Vannmann tiden (i det store og det mindre) dreier seg i sin kvalitative kjerne om temaet detachment. Den beste oversettelsen til Norsk er vel ordet ”løsning”. Mange kjenner ordet, men å leve for-løst/detached i ordets best mulige forstand er en vanskelig øvelse.

Det som ”gjør” det såpass utfordrende, ligger logisk nok på den polare ”andre siden”. Og nå snakke jeg for engangs skyld ikke om våre partner, men om detachmentens motpol, attachement.

Men hva er egentlig attachement ? Hvis vi skjønner

det , kan vi jobber med å skifte vektskålen i retning balanse.

Attachement har alltid, alltid, alltid sin opprinnelse i individets uforløste ego. Som jeg har sagt 1001 ganger før og sier 1001 igjen: alle mennesker trenger –psykologisk sett- en ego. Den står sentral i individets personlighets utvikling. Det er derfor ingen tilfeldighet at egoet har sin homebase i det 5. astrologiske hus, som er det eksakte midtpunkt av de 9 husene som hører til individets personlighet: fire hus før (1-4) og fire hus etter (5-9).

Det er altså i og for seg ingen ”problem”, men bare naturlig og på sin plass. Det som skaper ”problemer” er når det (uforløste) ego oppfører seg som den sitter med alle svarene og at ”dens vilje skal skjer” . Og hvis resten av personligheten også hører på det, bare fordi Løven brøler høyest. Så lenge personligheten tror på Løven-Egoet, blir resultatet = attachement. Man binder (=attach) sin personlighet til egoets kortsiktige ønske-verden. Og mister i konsekvensen det store bilde. Det er kun det store bilde som kan avsløre ”den falske kongen”. Det falske kongen vi kjenner som arketyp fra de klassiske eventyr eksistere nemlig like realt i vårt eget Liv… og roter det til. Falske konger mister som kjent alltid til slutt kongerikene og prinsessen.

Det evige gode nyheten –hipphipphurra- er at hver mennesket eier en visdomskilde som er myyyyye smartere enn kongens vilje attachement. Og den ligger –astrologisk sett- på andre siden i Vannmannen. Vannmannen jobber hele tiden iherdig med å balansere Løvens blinde vilje. Den prøver å få kontakt med ”oss” via intuisjonen. Hallo, liksom ! Og prøver å minne oss om kanalene (Visdom FM) som vi kan skifte til, når som helst, akkurat som en radio program. Men vi hører ikke. Først når den ser seg nødt til å kjøre på med tyngere”våpen”, tvangs våkner vi. Fri-villighet er en mye lettere vei. Hvis vi kan lære oss å velge mer og mer fri-villig, i samsvar med det overordnet bilde, kan vi sparer oss massevis av enerChi. Og bruker det på noe bedre enn å bekjemper vår egen overordnet intelligens.

I denne modulen skal vi se hvordan vi kan knytte oss til denne overordnet visdom, finner denne kanalen av ”bedre viten” , så at Ego og Selvet står i stadig & konstruktivt utveksling. Faller det mer og mer på plass, kjører verken egoet blind av garde og den høyere visdom Selvet har funnet en konstruktiv kanal i personlig til å realisere sin ”bedre viten”.

Mer da & der: fredag 10.2., 16-21 og

lørdag 11.02., 10-16.

The Mistress of Spices, Chitra Banerjee Divakaruni

Jeg har ofte sagt, og jeg sier det igjen: ofte er romaner bedre laeremester enn fagbøker. En bok som er en slik psyko-magisk-mystisk laeremester er “The Mistress of Spices ”.

Et bok kan man leses på mange plan- mindst syv, faktisk. Man kan velge selv på hvilken plan man stiller inn sin frekvens.

Uansett hvor man stiller seg inn, kommer man til å få rik utbytte I denne boken.

EnJoy !

Dagen derpå: overhode riktig !

Å lage og gjennomføre et kurshelg med fokus på Selv-utvikling er et intense prosess. Hvis man kunne måle hvor mye psykisk enerChi som blir kjørt gjennom ens fysiske, psykiske, spirituelle system, hadde man sikkert vaert forbauset. Det gjelder selvsagt ikke bare meg som kursleder, men likeså alle kurs deltaker, skjønt på en litt annet måte. Det er jeg som må holde båten på rett kurs (eller kurset rett i båten). Det er min selvpålagte jobb beskrivelse. Hva som er rett kurs kan man selvsagt diskutere, men må man ikke diskutere. Min fornemmelse er heller at kurset blir til mens vi seiler. Det er ikke jeg som i siste konsekvens bestemmer eller styrer kurset, virkelig. Jeg ser heller som min oppgave at jeg må gi litt opp på det å styre. Ellers blir det for mye styr. Det er vel heller det vitende felt som styrer ut ifra en overordnet intelligens. Intelligens høres ut som om den er av personlige natur, at den har personlighet. Men den har den ikke, i hvert fall ikke som vi mennesker definere ”personlighet”. Den har en trans-personlighet, hvis man ville gi det et navn, uten at dens ansiktet blir noen mer definert av det. Men trenger man det definiert overhode ? Overhode er bra, fordi den peke i riktig retning. Ikke riktig som ” ikke feil”, men riktig som ”retningen hvor det faktisk hører hen”. Og den er helt klart over hodet. Den har trans-scendert hode. Den er trans-personlig og hører til det feltet som ligger utfor våre vanlige personlige avgrensninger. Det er derfor krone chakraen er lokalisert over hodet og ikke i hodet. .

Dagen derpå kjenner jeg meg alltid ut-kjørt. Nettopp fordi det har blitt kjørt så mye enerChi gjennom mitt og alles systemer. Jeg føler meg litt som en løve domptør, som iakttar deltakernes individuelle psykologiske løver, tiger, panter, ulver som er rastløse og ligger på sprang. Som domptør er min jobb å pirke rovdyrene til å hoppe gjennom den forløsende ild-ringen. Det Sabiske Symbol for min sol lyder: ” En kanaliseringsmedium gi en seanse ”. Tiger kanalisering på et vis.

På en dag som i dag trenger jeg derfor først og fremst å lade opp. Å sove lenge er ingen opsjon for meg. Min Vær-AC rytme får meg opp når solen går opp, uansett. Ingen sjanse til noe annet. Men en croissant frokost i sengen med Ingvild og en fransk Côte Sud eller spansk Architektura Digest er i hvert fall en myk start. Jeg er ikke født som storspiser i denne inkarnasjon, men på søndagen etter kurset må jeg spiser hele tiden. Allerede en time etter croissanten, lager jeg meg egg & bacon, økologisk selvsagt, på hjemmelaget brød, og med limepickle, oliven og Gresk feta ost. Så lager jeg meg en god (!) kafe og setter meg ut på terrassen, godt påkledd, med en reisebok og en maple cake fra United Bakeries. Så en avslappet runde yoga og meditasjon. Og så begynner jeg å kjenne at jeg langsom begynne å lande i meg Selv igjen. Ikke at jeg har ikke vært meg Selv før, men en del av meg trekker seg nok tilbake i en dyp Fiske Space etter to dager med hardkjør. Litt som indianeren som alltid tok pauser når det reiste rask på hesten, så at sjelen skulle hente kroppen inn igjen.

Smart som jeg har lært meg å bli (i likhet med alle andre har også lært det meste ”the hard way”), tar jeg mandagen fri. Først på tirsdag, den predestinerte Mars dagen, begynner en ny uke, en nye syklus, som jeg gleder meg til, med frisk enerChi.

Kreativ Living 13 & 14 Januar: Selv Ansvar som veien til Frihet

Dynamikken mellom Ansvar og Frihet er vanskelig å forstå for oss mennesker. Vanligvis låser seg (u)bevisstheten i antagonismen av enten eller: det er enten ansvar eller frihet. Astrologiens implisitte logikk viser derimot i sin utviklingskronlogi at og hvordan de henger i hop: tema frihet (Vannmann), følger i dyrekretsen tema ansvar (Steinbukk). Som tydes som følgende = virkelig friheten kan man ikke opp-leve (live up !) uten at man har bevisst tatt ansvar. Der er derfor den vanlige ”jeg-gjør-hva-jeg-vil” frihets definisjonen faller for kort, og i praksis ikke fungere på sikt. Det er et ”barnslig” , umoden (mis-) forståelse av frihet. Virkelig frihet forutsetter at man tar ansvar for sitt Liv. 100 % er det overordnet målet. Ikke mer, ikke mindre. ”Mindre” betyr i praksis at man søker (og finner-no prob, det !) unnskyldninger. En annet ansvarsfraskrivelses favoritt er å snekre seg en set av skyld projeksjoner: det foreldrenes, partnerens, samfunnets, eller tilfeldigheter feil . Der tar man selvsagt helt fail. Man failer helt sykt. Og man blir faktisk syk av det, fordi alle ansvarsfraskrivelse nærer forvikling og forvikling fører til sykdom (fysisk, psykisk, mental, relasjonsmessig, spirituelt). ” Mer” enn

100 % betyr at man tar ansvar som ikke er ens ansvar. Dette er en like pop (men mindre åpenbart for det utrente øye) misforståelse som projeksjons failen . Man tar f x ubevisst ansvar for sine foreldres lidelser, for familiesystemiske traumer, partnerens sår, sin pasienters smerter. Med andre ord: det finnes et hav av muligheter å ri seg selv inn i sumpen.

Den ut-viklende veien er å realisere at det er bare tre mennesker som har ansvar for mitt Liv: Din mamma. Statens veivesen. Og Aetat.

Just kidding.

Det riktige svar er, så klart: 1. meg, 2. meg-Selv & 3. jeg.

Det er denne trefoldigheten som i siste konsekvens skaper, kreere, kaller frem ALLE ”ytre” fenomener. Dette skjer i samsvar med ens indre resonansmønstre. Og ens indre resonansmønstre speiler alltid status quo

av sin Selv-utvikling: hvor står jeg nå, hva holder jeg på å utvikle, hvilke skygger er ikke enda skuet, hva er mine aktuelle vekst-kanter etc.

Den enda sanner sannhet (den finnes alltid en sannere sannhet) er at alle trefoldigheter (meg, meg-Selv & jeg, i dette tilfelle) kan reduseres til DET ENE. Som er: en grenseløst sjel på sine evolusjonsreise gjennom tid og rom. DET ER DEG og DET DU HOLDER PÅ MED (i tilfelle du lurte).

Men der er bare Trinn I. Det å lære seg å ta den fulle og hele ansvar for den sitt Liv og dens ut-vikling, er en veldig god begynnelse. Man har kommet godt på vei. Til selv Selv, og faktisk i retning av et større og mer omfattende frihet. Denne friheten som er bygget på fullstendig Selvansvarstagelse er noe man frykter i de tidligere utviklingsstadiene. Det gjelder å være klar over det. Vi sier alle at vi vil være fri. Men i grunnen er den ekte friheten (som bygger på Selvsansvaret) skummelt som helvete. Vår lille ego er frykter den som

undertegnete frykter klisterføre. Men egentlig uten grunn. Det er jo typisk mennesker: vi er redde for vårt beste. Det vel derfor de fleste Zen historien som forteller om opplysnings øyeblikk beretter at ”den realiserende” bryter ut i en stor latter. Og det er ikke så rart: det er jo litt av et kosmisk-komisk spøk at vi frykter det som vi egentlig burde glede oss mest til.

Men tilbake til det at det finnes flere trinn i denne utviklingen: Er trinn I godt på vei, vokser man i spiralens neste omgang inn i et transpersonlige ansvar, et ansvar som er ikke primært basert på ens personlige temaer, men har sin fokus på å bidra til utviklingen av det kollektive. Også det ligger i kortene for alle, fra et viss punkt av personlige utvikling, at det personlige ansvar er nødt til å vokse utover sin personlige grenser inn i det transpersonlige. Også et veldig spennende reise. Og ut av den transpersonlige ansvar vokser det igjen en ny dimensjon av frihet ut av det. The party never stops, lissom.

Mer om hvor du står iht til dette, neste helg in SPACE !

Fr 13 Januar 16-21, Lø 14 Januar 10-16, TMH 56

Feel Free to join i 2012 !

Kreativ Living syklus 2012 med fornyet, mer fleksibelt, organisatorisk opplegg, som passer ALLE.

For mer info,talk to me: 97186344/ jolis@c2i.net

Fremtiden

Fremtiden

Jeg elsker fremtiden. Fremtiden står som et åpent rom foran meg. Et uendelig, usynlig space full av muligheter. Alt er mulig. Og mest elsker jeg mulighetene som jeg ikke kan se eller ane. Det helt uforutsigbare, det som ikke er del av et linear utvikling, men et totalt overraskelse. Det som hopper ut av det usynlige potensial rom kalt… fremtid.

Det beste man kan gjøre for sin fremtid er a blir ferdig, virkelig ferdig, med fortiden. Fortiden og fremtiden henger i hop. Alt som ikke er avsluttet i fortiden, alle løse ender, ender ikke, men fortsette å spinne videre i fremtiden. Til floken de er løst. For at fremtiden kan møte en uten forbehold, er det enhvers eget ansvar å tømme fortidsromene i sin sjel. Jo tommere fortiden blir, jo rikere og friere blir det som møter en i fremtiden.

Dermed er hvert individ medvirkende i skapningen av sin fremtid.

Har man gjort jobben med forløse fortiden, kan man egentlig bare være full av de beste forventinger.

Har man derimot ingen god forventninger til fremtiden (det finnes mange mennesker som liker å svartmale sin egen eller den kollektive fremtiden) er det ikke fordi fremtiden ikke potensiell er god, men fordi man selv ikke er ”god”. Det vil sier: man har ingenting ”til gode” i fremtiden fordi fortiden er fortsatt for mettet-tettet med psykisk materialer/ byrder. Og det interessante er at forventningen blir til en selvoppfyllende profeti. Det svartmalte blir til en sannhet. Ikke fordi den er ”sant”, men fordi man har ubevisst vært med-skapende i den fremtiden som har realisert seg slik.

Derfor: den beste investering i sin fremtid er å blir ferdig, virkelig ferdig – psykologisk sett- (ikke bare teoretisk eller filosofisk) med fortiden.

Da kommer fremtiden automatisk til å vise seg fra sin beste side.

Visjonen: veien til genuint lykke 16 & 17 desember, på S.P.A.C.E.

Årets siste KL helg avslutter med et knall modul !

Hver menneske bærer i seg en visjon.

Sin visjon om hvor ferden av ens liv, i det store og hele, skal føre hen.

Men hvor begynner reisen, oppdagelsesferden til sin visjon ?

Den begynner i første omgang med det at man realisere at den er der.

Der ? Hvor, der ?

Menneskets visjonen om sin overordnete vei, mening og oppgave eksisterer på tre plan:

1. Potensial: som urealisert, transpersonlige blueprint eksistere den i sin potensiell innhold i individet fra første åndedrag.

2. Psyke: i individets personlige psyke finnes det en personlig blueprint av den trans-personlige blueprinten (1). Med andre ord: man vet like-så i sin subjektive personlighet om den objektive visjonen. Denne viten er ofte ubevisst. Men ubevisst betyr ikke at det ikke finnes.

3. Realitet : Alle visjoner har et trang til å blir oversatt fra (1) & (2) til (3), den konkrete realitet.

Det som er spesiell spennende med visjonen, er at den -arketypisk sett- ligger rett i grenseland mellom det personlige og det transpersonlig. Man kunne si: den har et ben i hver leir. Visjonen representerer på en måte det høyeste trinn i individets personlige utvikling. Og bærer dermed – bare så at det er nevnt i forbifarten- det størst mulige personlige lykke potensial i seg ! Samtidig ligger på andre siden av visjonen et overpersonlig oppgave, noe som transcendere ren subjektive behov og ønsker. Man kunne gå så langt som å si at forbindelse med visjonen er individets stikk kontakt til det objektiv, kosmos.

Den gode nyheten er at visjonen finnes i hver av oss og at alle har akkurat de passende redskap og evner til å realisere den. Da er vi a priori svært heldige !

Den ikke fullt så gode nyheten er at folk stort sett ikke er i kontakt med den. Ikke i daglig kommunikasjon. Fordi – for å si det rett ut- uten en daglig forbindelse med ens overordnet visjon forblir man , i det store og det hele orienteringsløst i hver-dag-en Pilen suser gjennom luften uten at den vet hvor målskiven står. Det blir helgens oppgave å tydeliggjøre dette !

Ses da & der !

PS: Alle som er interessert å joine Kreativ Living: talk to me. Jeg har en fornyet organisatorisk opplegg på lur for 2012 !

Linguistisk-symbolske refleksjoner: Jeg liker meg godt her

Det finnes et uttrykk på Norsk som har lenge fasinert meg. Hver gang jeg hører den, stusser jeg litt. Og når man stusser -har jeg lært meg- er det alltid noe å lære, noe som det man stusser på, vil fortelle. Og da lytter jeg.

Livet som gåte som venter å bli låst opp, nøkkel for nøkkel. Jo flere nøkler, desto flere dører åpner seg. Jo flere dører åpner seg, desto flere rom kan man trer inn og blir kjent med. Jo flere rom man kjenner, desto mer romslig blir man som mennesket. Til rommene summere seg såpass at de mister sine vegger og blir til grenseløst Space. Ett med alt.

Men det er et stykke vei. One day at a time, som det heter i California, en av mine (mange) Selv-valgte hjem. En nøkkelen-dør-rom om gangen.

Men tilbake til uttrykket som satt meg i gang: Når man liker et sted, sier man på Norsk , i ulik-het med andre språk:”Jeg liker meg godt her” . Ikke : ”Jeg liker DET godt her” , men: :”Jeg liker meg godt her”

Rart. Interessant. Underlig. En slik formulering finnes etter min viten i ingen annet sp®åk.

Og treffende, faktisk, hvis man tenker litt dypere/høyere /bredere. Fordi det er helt sant: man liker egentlig ikke stedet. I grunnen liker man faktisk seg selv på dette sted. Stedet representere nemlig noe som resonere med en kvalitet som vedkomne bærer i seg Selv. Med andre ord: Ubevisst gjenkjenner man en del av seg Selv i stedets ”væremåte”. Og gjenkjennelses gir -igjen: ubevisst- gjenklang. Man går i resonans med stedets spirit of place : ” aha, det er noe her som er som meg. Som en del i meg som jeg liker. men ikke enda har helt realisert. ” Derfor tiltrekker oss steder hvor vi liker oss. Vi blir tiltrukket av oss Selv. Eller heller: en kvalitet som vi bærer i oss og som vi ikke enda ser. Og derfor trenger å se i speilet av verden. Stedet hvor vi liker oss skal bidra til at vi …virkelig liker oss selv mer- ved å integrere, og oppdage denne kvaliteten ”der ute” ”her inne”. Samme prinsipp virker når man forelsker seg eller er tiltrukket til et annet menneske. Det er ikke virkelig mennesket vi er tiltrukket av, men kvaliteter som den gjenspeiler. Egenskap som ligger i vår egen (lyse) skygge og venter som Tornerose i tårnet å blir hentet opp (eller ned ?) til lyset.

Smart triks fra kosmos. Works every time.

Bortsett fra at man stort sett ikke skjønner at er et triks og ”kjøper” fenomenet bokstavelig.

Da faila man sykt, som min tenåringsbarn hadde sagt.

Men (hvorfor finnes det alltid en ”men” ?): så lenge man ikke bevisstgjøre hvilket kvalitet det er man gjenkjenner og som venter å bli befridd, koker muligheten bort. Peker man utover (til en partner, et sted etc.) kan ut-viklings skrittet ikke skjer. Snur man kompassnålen180 grader og skjønner at rett Nord peker mot i grunnen til en Selv, begynner det å bli virkelig interessant. Da kan man lære, finne en nøkkel, åpner en dør, til et rom. Eller for å bruke et annet analogi: finne enda et stykke at det store puslespillet av din evolusjon som menneske.

Det er det jeg mener når jeg snakker om ”den lyse skyggen”: det positive potensialet, som venter å blir funnet og hentet opp. Og i dette tilfeller finner vi det speilet i et sted hvor ”man liker seg selv godt. ”

Det man egentlig sier når man sier det er: Jeg fornemmer en kvalitet her som jeg liker i meg Selv og som jeg ser i speilet av stedet.

Tenk på det, neste du gang du ”liker deg selv” et sted. Hva er det der som er DEG ?

Emily Dickinson's 19tallets psykokosmologiske visjoner

Et stor håp falt

lydløst

i psykens ruinen

Et vrak som utspekulertskjuler sin egen historie

Og la ingen vitner inn


Sjelen er bygget for mektig frakt

for planlagte, skrekkelige hendelser

Ofte skal den kantrer på sjøen

selv om det kan virke

som om det skjedde på land


Såret som ikke innrømmes

Til den blir så vi

at hele Livet har blitt slukt av den

Å lukke et enkelt lokk

Som åpner opp til solen

Til den gudommelige snekkeren

har spikret den fast for alltid

Emily Dickinson (10.des 1830-1886) var en av USA’s første kvinnelige mystiske dikter. Jeg tatt meg friheten til å skrive min versjon av hennes dikt (fra 1866).

Diktet handler i kjernen om undertrykte psykologiske sår, og hvordan skyggene som blir fornektet sluker og slukner etterhvert alt liv. Men det er mer enn det. Diktet også minner om at alle psykiske sår må ses som del av et større mystisk kontekst, en overordnet mening som transdendere subjektive smerter og sår

Avslutningen av diktet er ikke akkurat optimistisk. Jeg tror det skyldes hennes nedstigende måneknute i Fiskene, som bærer – uforløst- en slags håpløshet i seg. Og hvor skulles Dickinson forløse sine sår ? Hvis tenker på den historiske konteksten hun levde i , fantes det vel ikke altfor mange måter å jobbe med sin selv-utvikling og ting hopet seg sikkert opp i psyken, uten håp om en ventil.

Folk enten ble harde i sjelen og lukket seg som østers. Alternativ kunne man begynne å drikke, syk , skyte seg selv eller vente at døden kommer som en nåde.

Hennes terapi var skrivingen- som for så mange med måneknute akse fra Fisk til Jomfru.

Fjortis

Timing is everything: Potensialet av Ungdoms fasen

Jeg har i det siste hatt gleden å jobbe mye med ungdommer. Det har ført med seg at jeg har reflektert en del ekstra rundt denne fasen av livet. Det ligger i naturen av denne fasen at den har et enestående vekst potensiale. Hvorfor det, kan man spørre, er ikke alle faser ”spesielle ” ? Ja og nei. Ja ,fordi alle er har sin spesiell dynamikk, og nei for det er noe som er unik og som bare finnes i ungdoms fasen. La meg elaborere:

I fasen før ungdommen–barndommen- lever barnet primært i sitt indre, subjektive verden. Det er bra og da skal barnet får lov til å være, hvis mulig. Fasen etter ungdoms stadium– som voksen- er over mange år preget av en ytre drift til å etablere seg ”et liv” -med alt dette innebærer. Rundt midten av livet –typisk etter å ha gått på en del smell (partnerskap, jobb, helse)- opplever mange et behov til å jobbe med seg selv. Bedre sent enn aldri, men ulempen med denne tilnærmingen er at den voksne ofte har låst seg i mønstre som sitter såpass ”godt” at de krever lengere perioder med terapeutisk arbeid.

Det er som gjør det så spennende å jobbe med ungdommer er at de bærer i seg det beste av begge verdener: på den ene side er man fortsatt plugget inn i barndommens åpne og friske energi, samtidig som man på den andre siden befinner seg med sin allerede seg på terskel av en voksen bevissthet. Det ligger en enorm sjanse i denne forbindelsen til begge sider.

Derfor kan det virke som om ungdomstiden kanskje er den ideale, kan den ”best mulige” (?) tiden for Selv utvikling. Det er mulig å ta store utviklings sprang i kort tid, nettopp fordi man ikke er så ”tett” og innkjørt som den godt voksne, samtidig som bevisstheten er allerede såpass våken at man kan virkelig jobbe med dem. Timing is everything

Kjønns-linjer

Dang, det er ofte så åpenbar i det daglige terapeutiske arbeid: Så lenge det ikke er

a)bevisstgjort

b) bearbeidet,

c) forløst,

forholder foreldre seg til sin barn skummelt lik sine egne foreldre. Jeg har sett denne mekanismen som mest virksomt i direkte kjønns-linjer, altså fra far til sønn, som igjen når han selv er far forholder seg til sin sønn på lignende vis. Eller mor til datter, som selv blir mor til sin datter. Det er viktig å skille i denne sammenheng mellom form og innhold. I formen forholder barnet som har selv blitt foreldre til sitt barn ofte annerledes, så at man kunne lever med illusjonen: neida, jeg har et heeelt annet forhold til min datter/sønn enn min mor/far hadde til meg. Der virker det som man er så mye mer personlig, engasjert, psykologisk smart, pedagogisk riktig enn sine foreldre.

Men: i innholdet gjentar seg likevel ofte lignende energier og forplanter seg gjennom systemet. Derfor er det smart å ser litt under den formelle overflaten, og sjekke litt om visse innholdige trekk ikke likevel løper videre. Litt forenklete, men likevel ofte observerte eksempler: Faren som ikke virkelig hadde god kontakt med sin far, ofte heller ikke virkelig har det med sin egen sønn. Det er som om skyggen fra den forrige generasjonen projiseres fremover til neste generasjon. På den lyse siden har en gutt med en far som alltid har hatt tro på han det lett å også har tror på sine egne sønner.

Som sagt: det ligger ingen tvingende mekanikk i dette. Forutsetning for å bryte et ikke-konstruktiv mønstre er rett og slett dyp og høy terapeutisk bearbeidelse. Er det gjort, er man fri til å velge.