Et stor håp falt

lydløst

i psykens ruinen

Et vrak som utspekulertskjuler sin egen historie

Og la ingen vitner inn

Sjelen er bygget for mektig frakt

for planlagte, skrekkelige hendelser

Ofte skal den kantrer på sjøen

selv om det kan virke

som om det skjedde på land

Såret som ikke innrømmes

Til den blir så vi

at hele Livet har blitt slukt av den

Å lukke et enkelt lokk

Som åpner opp til solen

Til den gudommelige snekkeren

har spikret den fast for alltid

Emily Dickinson (10.des 1830-1886) var en av USA’s første kvinnelige mystiske dikter. Jeg tatt meg friheten til å skrive min versjon av hennes dikt (fra 1866).

Diktet handler i kjernen om undertrykte psykologiske sår, og hvordan skyggene som blir fornektet sluker og slukner etterhvert alt liv. Men det er mer enn det. Diktet også minner om at alle psykiske sår må ses som del av et større mystisk kontekst, en overordnet mening som transdendere subjektive smerter og sår

Avslutningen av diktet er ikke akkurat optimistisk. Jeg tror det skyldes hennes nedstigende måneknute i Fiskene, som bærer – uforløst- en slags håpløshet i seg. Og hvor skulles Dickinson forløse sine sår ? Hvis tenker på den historiske konteksten hun levde i , fantes det vel ikke altfor mange måter å jobbe med sin selv-utvikling og ting hopet seg sikkert opp i psyken, uten håp om en ventil.

Folk enten ble harde i sjelen og lukket seg som østers. Alternativ kunne man begynne å drikke, syk , skyte seg selv eller vente at døden kommer som en nåde.

Hennes terapi var skrivingen- som for så mange med måneknute akse fra Fisk til Jomfru.