En av de mest vesentlige (og mest oversette) aspekter av sykdom er sykdommen i seg Selv, gjennom sine symptomer og symbolikk, virker balanserende. Det ikke bare virker slik, men det virker virkelig….balanserende. Sykdom er et forsøk av menneskets overordnete intelligens til å gjenopprette noe som har kommet i ubalanse. Og siden individet ikke fri-villig velger å balansere det ubalanserte, griper denne instans inn i form av sykdom.

Er et menneske i stadig bevegelse og ikke klarer å tar inn motpolen, balansepunktet ”ro”, kan vedkomne f x brekke et ben. Der blir den via sykdommen tvunget til ro (det som man frivillig ikke var villig til å ta inn). Og denne påtvunget tilstanden varer akkurat så lenge som er ”passe” (igjen, fra et overordnet ståsted). Og passe betyr: til det er balansert.

Dermed kommer også sykdom alltid, alltid, alltid i navnet av helse og helhet . Den gjør sitt beste for å være en hjelper til å bringe oss tilbake til et likevekt/equilibrium.