Både natten og døden tjener lignende funksjoner i det store kosmiske puslespill, bare på parallelle analogi plan. Begge jobber iht samme prinsipp , trekker på samme strenger, bare at rytmen har en annet størrelses orden. Det er vel derfor de Greske mystiker kalte søvn for dødens lillebror. Egentlig hadde det vært bedre å si: lillesøster, siden vi beveger oss på den feminine siden, på yin terrenget, livets natt side.

Men hvorfor og hvordan viskelær ? Ja, fordi en av hovedfunksjonene av både natten og døden er å utradere det som er uvesentlig, skille det viktige fra uviktige, linser fra erter, senteret fra periferiene. Så at på slutten av natten og døden bare kjernen er igjen, krystallen i midten, diamantens hjerte. Og som kjent, kommer det alltid en ny dag etter en natt og et nytt liv etter døden. Og der er det fint hvis man kan gå inn i nytt liv og dag med en frisk start, uten at man er totalt tynget og bevisst hele pakka med alle detaljer av det som har vært før.

Det er primært drømmene som er arbeiderbiene her og som filteret, bearbeider, tygger materialet fra den respektive dagen/inkarnasjonen som lo foran natten/døden.gjennom– både i søvnen, og det vi drømmer mellom inkarnasjonene.

Godt gjort og godt hjort. Vi kan bare bukke og neie for at kosmoset er såpass smart, åss.