Ukontrollerbart og ukalkulerbart herjer min intuisjon med meg. Den spytter ut impulser fra det transpersonlige når jeg personlig kan mindst fordra dem. Den skyter som lyn fra den blå himmelen når mitt subjektive barometer står på lavtrykk.
Men slik er det med det trans-personlige: den tar ikke stort hensyn til ens personlige passer/passer-ikke.
Ikveld var/er jeg sliten, har hodepinne etter å ha jobbet uten stans hele helgen med 1001 projekter fra 1001 kanter og hjørner: bøker, frisør salonger, kurs, webshop, reise logistikk….
Og bing ! skyter det et begrep opp fra den kosmiske hav og havner i mitt hjerne, radaren og mottaks apparatet. Begrepet er: Den dypeste fortiden.
Hm. I mitt mind klikker og tikker det videre, neuronene forbinder seg med andre og minner meg –så klart- om den Nedstigende Måneknuten. Det er den Nedstigende Måneknuten som er symbolet for den dypeste fortiden.
Og videre…tikk-tikk. Da må den Oppstigende Måneknuten vaere den Høyeste Fremtiden.
Det er jeg fornøyd med og takker intuisjonens grenseløse masende bobbling.
Da er det herved notere for posterity og jeg kan ta min fortjente hvile….til det neste impuls jager meg ut av min innbillede og mellomtidige fred.
