a)bevisstgjort
b) bearbeidet,
c) forløst,
forholder foreldre seg til sin barn skummelt lik sine egne foreldre. Jeg har sett denne mekanismen som mest virksomt i direkte kjønns-linjer, altså fra far til sønn, som igjen når han selv er far forholder seg til sin sønn på lignende vis. Eller mor til datter, som selv blir mor til sin datter. Det er viktig å skille i denne sammenheng mellom form og innhold. I formen forholder barnet som har selv blitt foreldre til sitt barn ofte annerledes, så at man kunne lever med illusjonen: neida, jeg har et heeelt annet forhold til min datter/sønn enn min mor/far hadde til meg. Der virker det som man er så mye mer personlig, engasjert, psykologisk smart, pedagogisk riktig enn sine foreldre.
Men: i innholdet gjentar seg likevel ofte lignende energier og forplanter seg gjennom systemet. Derfor er det smart å ser litt under den formelle overflaten, og sjekke litt om visse innholdige trekk ikke likevel løper videre. Litt forenklete, men likevel ofte observerte eksempler: Faren som ikke virkelig hadde god kontakt med sin far, ofte heller ikke virkelig har det med sin egen sønn. Det er som om skyggen fra den forrige generasjonen projiseres fremover til neste generasjon. På den lyse siden har en gutt med en far som alltid har hatt tro på han det lett å også har tror på sine egne sønner.
Som sagt: det ligger ingen tvingende mekanikk i dette. Forutsetning for å bryte et ikke-konstruktiv mønstre er rett og slett dyp og høy terapeutisk bearbeidelse. Er det gjort, er man fri til å velge.