Living in the ”Fast Lane

Astrologically, we are traversing the Scorpio period right now. One of the central themes of this archetype is learning to let go of whatever is ”too much” (often s.th. the inner Taurus has accumulated). To avoid misunderstandings: Everyone of us has the Scorpio archetyp in their charts (and thus: their lifes) in a significant way, via:

a)  the sign of Scorpio (I have yet not seen one chart that had it cut out of the Zodiac !)

b)  the planet of Pluto

c)   the eighth house

One way to constructively and voluntarily live the principle would be to fast. Fasting has existed as a spiritual excercise in all tradtion in order to cleanse the individual, and thus prepare the grounds for something new, a next step in the larger evolution of Self.

Few people today are willing and have the discipline to go through a fasting process. We are so used to always stuffing ourselves –and in addtion (ab-)using food for stuffing psychological holes, that it feels ”too hard”.

Personally, I have gone –especially in my younger days – through quite a few fasting periods. Mostly I have done ”zero food” fasts , only drinking water and herbal teas, over a week. Once, as a 16 year old, I went through a 6 week period of fasting, as part of a larger cleasing process. This may sound a bit extreme – and it was, alt least the 6 week stunt. I am not temped to repeat it now and astrologically, this is not my path any longer.

But – and here comes my suggestion to you- it might be really usefull BOTH physcially AND psychologically to fast in one way or the other from time to time. I’d say: at least once a year, if not twice. The periods best suited for the would be Scorpio and Pisces (or Taurus). Spring and Fall would be a good start.

One could chose to drop one ingredient that one ”cannot do without” (psychologically). Some good examples would be:

Sugar. Alcohol. Gluten. Meat.

(or several over them in combination)

Those words sound and look rather of unspectacular  on the page. But in reality, not to use them for a while would be quite a feat. In a ”drop-an-ingredient-fast” I’d suggest to do it minimum a month, if it is meant to have any effect at all.

And it ’s quite interesting to observe what this does with you, your body, your soul.

Physically you can be sure, it will lighten your load  significantly (no matter if one weights too much or not, that is not  any main point in this context). It might also be that some chronic illness (an allergy, or s,.th. along those lines) begins to shift.

         And psychologically, of course it is very interesting to see what happens if lets go of certain compensation anchors.

         Time to let go of writing and get moving.

            

A lot better with a lot less

Newspapers are great hunting grounds for those interested in collective psychological phenomena. Whenever I am traveling, it is part of my morning cafe & croissant ritual- to read local newpapers in order to feel the pulse and

get a sense on how evolution of the human spirit is progressing in that particular time & space field.

Today, as I was reading El Pais  -Spain’s principal daily newpaper/ periodico –I hit upon a poignant heading on the very last page (always the Piscian page of a paper, ending the cylce).. It quoted a contempary French philosopher said the following (of course in Spanish):

Podemos vivir mucho mechor con mucho menos .

This would translate to:

We can live much better with much less.

Not that I want to start a dogmatisk muesli discussion here, but:

 that man has a really good point. Not just ecologically speaking, but also in regard to the general relationship of the material world and the psyche.

 It  was reminded about one of the major prevailing  collective misunderstanding that a reduction of  consumption and ”having”  will in consequence entail a reduction of qualitiy of Living, or quality of Life.

What a fatal misconception. And somewhat typical of the unredeemed aspects of our time-space, as people in general have a hard time differentiating between quantity and quality, content and form.  That is why people cry ” oh, no ! I can’t do with LESS ! I always must have more. ” That is the credo of consumerism. And credo means: belief. Collective belief systems….

Most people live their lifes unconsciously out of the  assumption that more (=quantity) is better (=quality).  That’d really be like mixing up organic apples from a wild tree with computers from Sicicon Valley. (Personally, I have eaten organic apples in Silicon Valley, but that is a totally different story…)

In the type of (trans-)personal psychology I have been developing over the years (or rather: decade, if not: incarnations ), I find it more and more meaningful to help people bring consciousness into the quality aspects of their Life. Even though that may sound a bit pathetic, this work is really about making the shift from quantity paradigm to quality. Simple examples: one glass of really good wine is much better –on all levels- than four. Or: being really present with your child for five minutes  can be a lot more meaningfull that five hours without really connecting.  Etc.

I am relatively sure that is will be one of the major paradigm shifts that will occur in the near future.  In fact, it is already happening on many levels. More and more people will realise how they can live with much less AND at the same time have a better – i.e:  happier, more fullfilled, more sense-making- Life, overall.

Rythms & Balances

For many years now, I have been reflecting and working on establishing Rythms of Life that aim at evolving  individual growth within the field of everyday experience. One could call it a sort of neo-behavioural type of psychological work. The general idea behind it is that the human being can grow both from the inside out (=work  interally with the psyche and it will eventually reflect in the individuals external life) AND from the outside in,  the latter being the approach described – or rather: hinted at- here. Outside-in refers to consciously and ritually (= a ritual being – in my book- a ”conscious symbolic act”) bringing  into a concrete behavioural form .One could call this a realization in the double sense of the word: a) you realize = like: become aware and b) you realize = like: make it real by enacting it in reality.  By this realization the external enactment would feed-back positively into the psyche, thus transforming it, outside in.

Ok, you got it.

This on-going experiment has been conducted both in my personal life and in my on-going work with patients. The themes of rythm and balances are closely related here: finding individually befitting rythms is a wonder-full and one of the most powerful means to create balance . Formulated inversively: my impression is that many (if not: most) people suffer from a lack of a balance in their everyday lifes, becomes their rythms are ”off”. Thus one falls out of rythm with one self (personally) and one’s  larger (transpersonal) Self.

         One of the major axises that seem to be out of equilibrium ( a fab word- worth noting that it implies that balance automatically creates freedom.  The word’s centerpiece

”librium” means freedom)  is the polar pair of ”everyday reality and non-everyday life. Another word for non- everyday life would be holidays. All holidays are holy-days, potentially. Not that everyday reality is un-holy in any way. But my impression is that most people live in an unhealthy (health = whole= holy) balance of everyday reality and holy-days. Of course, these days the (un-) balance tips for most people in the direction of ”everyday reality”( for the astrologically minded: we are talking abouth the axis 6.-12 field, or:  Virgo-Pisces). Archetypically it is quite evident: any axis in balance has equally much weight placed on each side of the scale. This thesis might sound quite  radical to a lot of people, but really, it is quite logical if one principally can follow the arguments put forth here:

Put into a quality-quantity equation, this would translate to the following:

Every human being needs just as much holy-days in their lifes as they need every-day reality.

We are talking 50-50, both in the larger (year/month) and smaller (day, week) rythms. Yes, this is where the rythms enter the picture. As mentioned, the rythms would be what translates this equation into Life, thus hopefully creating a balanced flow of in & out, on & off, real & Ueber-real.

I could go on about this for quite a while, minum the length of a medium sized book. But I will not today, as my rythm now requires an ”off”.

         As for you, it might thus be a good start to ask your Self how much time you allocate to each side of the axis. In the name of your larger indivduation, I recommend you to be ruthlessly honest with yourself.

Remember: the only person you are fooling, is your Self.  

From a Neptunian  beach, facing Africa.

Therapy on Your Larger Self

Mystics have always known and claimed that the seperation between the object and the subject is merely an illusion. ”I ” and ”other” er ultimately the same. Or rather: share a Oneness, are part of a larger whole. Of course, we don’t perceive reality to be as such. Our brain always splits between ”me and the other”, and believes in this illusion as a truth. Or rather a true-ism.

This is an interesting concept to take into the therapy room. Well, who are you as a therapist then working with ? Who are you ”helping” or ”healing”, if the ”other” is a part of your larger Self ?

Exactly, you are just as-well working on your Self when you are working therapeutically with those you perceive to be the others !  Face it: you are doing therapy for/on your Self.

So you might just as well drop the idea that you are only working for/with the other. You are doing it just as much for your Self. And I mean directly with your Self, not just by ”learning something” for you own process by being a therapist.

A fun and enlarging perspective, that transpersonally makes total sense.

The Nature of Irritation

We all get irritated sometimes. Or rather: all the time, on some level. Small  irritations, major ones and loads of shades of grey in-between. Taking into consideration how much space and energy the issue consumes, it is truly amazing how litte we consciously reflect on the true nature  irritation. Most people ”simply get irritated” and then spent a lot of time fighting what they perceive to be the ”source” of the irritation. Which , of course,  always lies outside oneself.  It’s always the other(s), that is/are causing the irritation. Like with most human consensus reality perceptions, life’s deeper nature is not what is seems to be at first glance. The ”others” –that we perceive to be the sources of teh irritation-are only the messengers of  a larger intelligence. Within the core of the irritiation they deliver, there is a message, a learning, a developement waiting to happen. No irritation has ever occured that did not carry a deeper meaning in it. For the astrologically- minded a little archetypical pointer: irritation is related to the  Aquarius principle. It represents a lower (not very low, but still under the threshold of the plus + side) form of Aquarius/Uranus.  This the solution of the irriation is thus automatically implied within the archetypical field: the lifting up of the archetype over the threshold, into a more redeemed plane of existence. My suggestion would be to transform the irriation into the equally aquarian, though NOT entangled, DETACHMENT. Another way of phrasing it: irritation is always an unredeemed  attachment. Meaning: whenever one is irritated one is attached to a particular idea of how something should be, according –of course-to one’s ego wishes, the false king (180 degrees on the other side of Aquarius). In other words: this is all about the axis Leo-Aquarius.  Whenever there is too much Leo (and thus ego attachment to a particular outcome), there is too little Aquarius-detachment on the other side of the axis. This creates an imbalance. And all imbalances always strives towards the reestablishment of a balance. At that point in time & space,  the irritating situation or person is introduced as a new player, a messenger from the Larger Self, into one’s life. The irritation’s meaning is to teach the ego to become less attached, to grow beyong its customary ego boundaries and restrictions. The person/situation will thus continue to irritate until the lesson is learned. The ego has a tendency to fail to see the  larger purpose of(or: with-in ?) the irriation, because it is entangled in its own subjectivity. But the larger meaning, which is objective,  a) know always better (fortunately) and b) always has the last word (meaning,  our ego cannot win this battle on the long run. At ”best” it can score a temporary victory , but this victory will sooner or later evaporate. As the saying goes: won a battle, lost the war.So better not fight this war at all. It it surely much smarter to invest one’s energy in transforming the false kings misunderstandings ….as the divine fool, the trickster has always suggested.

Virkning som den virk-elige årsaken

En av de dypst forankrete antagelse i mennesker er troen på kausaliteten. Uten at vi er bevisst det, basere vi så å si hele (!) vår realitets oppfatningen på det paradigme. Dette er så inngrodd og virker så naturlig at vi ikke stiller noe spørsmål rundt det. Sånt er det bare, liksom.

I konsensus realiteten går vektoren fra kausalitet  > til  virkning:  Fattet i ord, mener vi å være sikkert at

kausaliteten er årsaken for virkningen. På engelsk: cause and effect.

.        Jeg vil suggerere her at det er like riktig (hvis ikke: mer !) å argumentere omvendt: det er virkningen som er den årsaken til kausaliteten. Dette kaller jeg ikke konsensus realitet (som en filosof sa: ”massene har aldri rett ” ), men kosmos realitet. Eller bedre: kosmos virkelighet. Virkningen har sitt ursprung, sitt opprinelse, sitt opphav (Fisk, som opp-havet av Alt !) i virkningen- og ikke i årsaken.

I enkle ligninger:

Konsensus Realitet:

årsak > bringer frem = virkning

Kosmos Realitet(Virkelighet):

virkningen > bringer frem = årsaken

Språket vet og sier det allerede (selv så å si ingen  hører det): hvor-for skjer dette ? What-for betyr egentlig : for hva -og peker dermed fremover og ikke bakover, i fortiden som vi vanligvis forstår det. Det er som om det som det skal bringes frem i fremtiden

som er avgjørende. For at dette potensialet kan realiseres må fremtiden virker inn i nåtiden og skaper en årsak, en for-år-saker, som setter i gang en prosess som gir individet eller kollektivet en mulighet til å fremme det potensialet.

Potensial Astrologi vet det allerede. I den IV kvadranten  finnes allerede all viten om fremtiden, om hva og  hvo individet skal utvikle seg hen. Den

IV. kvadranten styrer de tre andre kvadranten, som et slags overordnet intelligens, og iverksetter impulser som ”skaper” i kvadrant I-III situasjoner, settinger, møter, bevegelser, hendelser etc. som er ment til å bringe frem den overordnet ”ønskete” effekten, altså = virkningen. Dermed blir årsaken skapt i virkningens tjeneste. Virkningen er den egentlige årsaken og forårsaker det som vi kaller årsaken (men ikke er årsaken)

Tenk hva det betyr for eksempel for psykologien og alle terapi former, hvis man hadde relatert til problemer fra den innfallsvinkelen. Hvor mye mer effektiv hadde det vært, hvis man kunne fjerne seg fra årsaks tenkning a la ” det at din far ikke så deg er årsaken til din dårlige selvfølelse”. Så å si alt terapeutisk arbeid er basert på denne paradigme !

Hva hvis det er omvendt (som jeg tror): kosmos’ har en intensjon om noe individet skal lære- i dette tilfelle kanskje: utvikle  kraft ut ifra sitt eget kjerne, via motstand, akkurat som man trener opp en muskel gjennom motstand- og derfor ”sendte” det IV. kvadrant vedkomne denne faren/settingen.

Dette er selvsagt ikke mindre enn revolusjonerende, hvis man hadde organisert sin realitets oppfatningen utefra denne nye paradigme. Alt i Livet hadde blitt snudd på hode. Eller: Livet forblir selvsagt det samme, objektiv sett. Men subjektet, mennesket, er satt på hode. Eller heller: man står på hode så lenge man er fanget i konsensus realitetens årsak-virkning misforståelse. Ser man mer og mer tydelig hvordan virkningen er den egentlige årsaken, begynner man å har hode der hvor den virkelig hører hen: i himmelen, og føttene på jorden. Bingo bra.

Den Virkelig Store Balansen

Vanligvis – hvis man i det hele tatt reflektere over temaet- tenker man på balanse som to polariteter som er i likevekt. Man ser for seg en akse, eller kanskje en vippe, eller rett og slett en vektskål, for å ta det litt bokstavelig, i hvert fall hvis man ser på det astro-logisk. Det er i og for seg riktig. Men bare delvis, fordi den Store Balansen handler om mye mer.  Her er det ikke EN akse som trenger å være i tilnærmet likevekt, men SEKS akser.  12 polaritetspar som henger på seks akser konstituere Livets store balansering sakt. Får man det til, på alle seks akser, da har man virkelig kommet et stykke på vei. Derfor ser jeg for meg en slags stjerne med tolv stråler, 

Jeg tror det er smart å tenke på sitt Liv som en balansering akt mellom disse seks polaritetspar. 

Livet er en sirkus og en dans på seks mer eller mindre tynne liner.

Ekstasen i kjernen av smerten

Hvis vi  visste hva som virkelig gjemmer i kjernen av smerten, i  det innerste hjerte av såret, hadde vår forhold til smerten (og våre evige forsøk til å unngå  den) forandret seg på en grunnleggende måte. I kjernen av smerten bor nemlig ekstasen. Ekstasen er en glede som er større enn det vi vanligvis opplever som glede. Det glede ganget med 1000.  ”Eks” betyr forresten ”ut” (som ”eks-mann”), ”Stasis” er ”det faste”. I ekstasen trer man ut av den faste, vanlige, firkantete fysiske rammen av tid og rom.

Det høres kanskje helsprøtt ut- i hvert fall hvis man basere sin virkelighets oppfatning på konsensus realiteten. Men bare så at det er sagt, en gang for alle: realitet og virkelighet er ikke det samme. Den virkelige virkeligheten er det som virker bak realitet og bringer den frem. Realiteten er dermed en virk-ning av virkeligheten.

Så far, så good. I realiteten er mottoet å unngå smerten for alle penger. Mennesker går lange veier for å ikke kjenner det som er vondt. Smertestillende, antibiotika, antidressiva, lykkepiller, alkohol, narkotika, iskrem,  younameit. Alt er tillat, så lenge det bare stopper eller undertrykker smerten.

Men -berøver man seg ikke av noe utrolig verdifullt hvis smerten blir skyggefisert*  på den (-)måten ?

(* noter meg for fremtiden som skaperen av uttrykket )

Har jeg kanskje luktet litt for dypt i våre nydelige trompetblomster (som har  svært narkotiske blomster) på terrassen? Eller samplet litt for mye biodynamisk vin fra min smugler samling i Gildehallen ? Ok, jeg innrømmer det: jeg har luktet på trompetblomsten (men det var i går, og det luktet helt vidunderlig) . Og flasken med biodynamisk  Burg-under (Côte de Nuits, et navn et konsept, nattens og yin prinsippets vin ) er åpnet, men enda ikke degustert (jeg drikker bare vin sammen med mat, og om ca. en halv time blir det to ville fasaner på bordet, med poteter, bønner og salvie fra eget hage). Dette  måltidet høres potensiell ekstatisk nok ut, men det er ikke det jeg sikter til, i hvert fall ikke akkurat nå. Det jeg vil si: verken trompetblomstene (på Spansk heter den dama de noche, som er et synonym for en dame som selge sin kropp for cash) eller vin er i denne omgangen årsaken til mine rare funderinger. Jeg kan heller ikke virkelig si hvor denne realisasjonen virkelig kommer fra- muligens fra space, intuisjonen, den kosmiske intelligensen eller Mo i Rana.

Det jeg vil si er: kanskje man kunne lære å sensitivisere seg selv litt for det som ligger bak smertens overflate, og kjenner litt etter. Da klarer man muligens å ane noe mer bak sløret enn bare ubehag. Jeg sier ikke at man skal derfor nødvendigvis oppsøke smerter (selv om noen gjør det). Jeg mener heller at man ikke hele tiden skal prøve å unngår smerter. Det betyr at man skal lære å lytte til smertene: hva vil du fortelle meg, hva er ditt dypeste budskap ? Kanskje smerten er egentlig en venn (kanskje en av våre beste, men mest misforståtte), hvis vi bare slutter å henge oss opp på smertens irrelevante periferien-der hvor det ”bare gjør vondt ”.

Jeg er (u)rimelig sikker: i  dypeste kjernen av smerten bor ekstasen som potensial.

In transpersonal duty

                               

At some point, a therapist has to take a deciscion. A quite significant one, actually. One has to decide whether to serve the personal-subjective or the transpersonal-objective. Most therapists take a , abeit unconscious, a decision in favor of the personal-subjective,

a)  because it is easier on the short run

b)  because it enables the therapist to remain in his/her own subjectivty.

Daily,  the therapist encounters therapeutic situations where he is  faced with that choice: do I cater to what the patient’s subjective ego is craving from me or do I chose not to give in to that (unredeemed child's) impulse of the patient and confront him/her with his/her emerging shadow, a dark part of themselves that has been hidden for a long time in the deeper cellars of the psyke. It is worthwhile noting that -even though, objectively speaking, people seek out therapeutic help because a wiser part of themSelves really wants to redeem that shadow, and often invest a lot of time, energy and money in the therapeutic process -  the patient's subjectivity, the old software, the part that is entangled- works hard to protect what it needs most to dispose of. This paradox frames the therapeutic context.

And that point therapy has come to a crucial point. A turning point. And the therapist –as the appointed leader of the process (that is what he is paid for !) -has to decide whether to heeds his calling to transpersonal duty (therapia originally means as much as ” to serve the transpersonal”) or whether to remain on the personal-subjective level, based on his own fear of rejection and a wish to be liked  by the patient. 

The transpersonal-objective choice is in almost case the unpopular one. The patient gets  often quite pissed off ”at the therapist” , because they meet their original wounds again via the transference of their psychological material  on the therapist. The therapist then is mixed up with the person that the original wound is related to (f x the father or the mother).  With some experience it is quite easy to read what it its the patient would like the therapist to be  ( a ”better” father or mother, a ”more understanding” partner etc).

In such situations, the therapist is challenged to stand his ground, not to accept the projection -and rather serve the larger purpose of the patients individuation than ”be nice ” or take the easy way out.  In the objective picture, taking  that unpopular choice would on the long run also be the most loving and supportive choice for the patient. But that is really hard for the patient to see, understand or handle. At that point of transference, they are often so entangled in their wounds and the ensueing blindness around that issue, that they become like hurt children again. And act like it, too. As I mentioned before, this can be a crucial turning point in the work. I have experienced that situations  can lead to a major breakthrough – something that necessitates from the side of the therapist a strong committment to the cause – or it can stop the process dead in its tracks.  In fact, it happens every year a few times that people get so stuck in their projection that they actually stop coming to therapy. It’s the reaction of the hurt child that says: ” if I don’t get from you what I want, then I’m not coming back. I am leaving you. You are a bad father ! ”.  That is a option the therapist has to take into consideration as part of his/her job, and as part of serving a larger transpersonal order.

                                                                                         

Master(ess) of the Option

Vi lever i en svært interessant tid. Tidsånden er så annerledes enn det som har noen gang vært før, at vi kan ikke si noe annet enn at dette er et megastort eksperiment. Ingen vet virkelig, ingen har oppskriften (bortsett fra kanskje planetene som viser veien. Men om man kan lese det som står der, og tolke det, det er et annet spørsmål !), veien må blir til mens vi går . En av min yndlings lærene, den geniale transpersonlige psykologen Jean Houston, kaller vår tid for ” jump time ”. Veldig treffende, fordi det er mange kvantesprang som kommer til å skje i det næreste fremtid – og  som faktisk allerede skjer nå. Vi er bare litt for nær realiteten i vår subjektivitet for at vi virkelig kan oppfatte det.

En av de største forandringer, spesiell i samfunn som Norge, er at vi har blitt til det som jeg kaller for opsjons samfunn. (eller skulle vi heller kalle det for opsjons-påfunn ? ). Kort sagt, betyr det at vi har mange flere opsjoner -valg muligheter- enn vi kan ivaretar eller tar i bruk.  Man lure kanskje: og hva er big dealen med det ? Det er en ganske big deal, faktisk, fordi bare noe få generasjoner tilbake dreie seg Livet om det å gjøre mest mulig ut av de få mulighetene man hadde. Man levede i en slags opsjons underskott, en minus situasjon i henhold til muligheten. Man hadde få muligheter (partnervalg, yrke, reiser, whatever), og man måtte gjøre det beste ut av det. Eller jobbe hard for å skape seg flere muligheter.

Dette har snudd 180 grader: i dag, her til lands, lever vi i et nærmeste grenseløst overflod av muligheter. Vi har  på alle plan mye flere muligheter enn vi noen gang kan gripe eller be-gripe. Dette er selvsagt fantastikk, på mange måte. Samtidig er det en gedigen utfordring. Den er faktisk ikke mindre krevende enn i tiden hvor det var underkutt av opsjoner. Ut og oppfordringen i vår tid er å ikke bli totalt forvirret av  mangfoldet av mulighetene, å ikke går selv vilt i denne grenseløse skogen av opsjoner, å ikke stappe seg for fullt i den stappfulle selv betjenings butikken av Livet, å ikke bli helt virr av  all de sommerfuglene som stadig svirrer rundt ens hode. Det er et formidabelt oppgave, en oppgave som i den formen aldri har eksistert i evolusjonen.

Derfor gjelder det å vokser inn i det som jeg kaller for ”Master/ess of the Options”, en mester i det handtere valg mulighetene på den overordnet sett mest intelligente måten. Og den mest intelligente måten å velge det som i siste konsekvens tjene den øverste av alle prioriteringer, nemlig kriteria UT-VIKLING. Utvikling av ens egen Selv og utvikling av den kollektive psyken. Pose og sekk.

Det gydene spørsmål ved en veiskille, eller egentlig hvilkensomhelst valg burde altså være: ”Hvilket av de opsjonen som står til valg disposisjon bidrar mest til ut-viklingen av det store bilde, både personlig og transpersonlig

sett ? ”

Er man bevisst nok til å stille seg dette spørsmålet, er man allerede godt på vei. 50 % av jobben er allerede gjort, bare ved å stille dette spørsmål. Sjekk den da ! Og hvis man ”bare” (bare bare) fortsetter å holde bevisstheten og fortsetter å stille det gylden spørsmålet – og så å si gjøre den til sitt ledestjerne- kommer ens medfødte, overordnete intelligens til å søke og etter hvert finne svarene som virkelig ut-vikler ! Bingo, bongo !

God elg, godt hjort og rein mat !

AnSVARets to ansikter

Ansvar er et interessant ord. I hvert fall hvis man interessere for den. Tenk på det: forutsetningen for at noe kan bli interessant, er at man interessere seg for det. Den kan man tenke på leeeeenge, men det er ikke temaet her & nå.

Temaet i dag er ordet, eller heller begrepet: ansvar.

Ansvar er et av de kjerne-kjerne temaer i Selv utvikling.  Uten riktig forstått Selv-ansvar skjer det ingenting på Selv utviklingsfronten.

Og siden Selv utvikling er virkelig det eneste langsiktig virksomme vei til det vi kaller (og søker hele tiden, høyt og lavt) , nemlig” lykke ” , er det kanskje ikke dumt å tar ordet ”ansvar” litt nærmere i øyesyn:

An-SVAR. AntWORT. ReSPONSE.  RiSPOSTA (etc)

Ordet an-svar implisere altså på mange språk (så å si alle jeg kjenner) et svar.

Spørsmålet er bare: svar på hva  da ?  hvem svarer  og til hvilket spørsmål ?  hva slags svar  ?

Etter en del tiår med refleksjon rundt dette tema, er mitt fornemmelse per i dag det følgende:

Det finnes to hoved dimensjoner å besvare tema an-svar

i lyset av dette spørsmål:

1.   AnSVAR handler om å gjenkjenner at  alt man møter er ingenting annet enn Livets svar på ens individuelle valg

2.   AnSVAR handler om  individets svar på skjebnes anmodninger

Den korte forklarings versjonen:

1.   Det første implisere rett og slett av  at hver mennesket må lære å forstå at en er 100 % selv- ansvarlig for det man møter i sitt Liv.  Uansett hvor ”øyensynlig” det kan virke at det som møter en utenfra er ren tilfeldig eller vilkårlig- det man ”får” servert av Livet i form av møter, situasjoner, settinger etc. er alltid, alltid, alltid, kun Livets svar på individets valg, bevisst eller (stort sett) ubevisst. Individets oppgave er å lære seg å gi opp ideen er dette er tilfeldig og ikke har noe relasjon til en Selv. I andre omgang (etter man har begynt å ane ens Selv-ansvarlighet) gjelder det å lære seg å bli bevisst hvordan man selv produsere svarene fra Livet. Dette er et vesentlig dimensjon av det å tar ansvar for sitt Liv:

Jeg skaper alt realitet selv. Alt jeg møter av realitet ”der ute” er Livets svar på mine spørsmål.

2.   Ansvarets andre dimensjon – som er ikke mindre viktig- handler om individets svar på sitt skjebnes implisitte an-rop. Hver mennesket er født med et viss sett av implisitte potensialer og oppgaver. Det ligger i individets Selv-ansvar å svare på dette an-rop fra sitt transpersonlige skjebne, og kobler sine personlige vilje, valg og handlinger til det. Jo mer mennesket svarer på det, jo mer vokser-moder man inn i sitt overpersonlige ansvar.

Mitt Livs valg og handlinger er et svar på skjebnes an-rop.

Det finnes et Tysk ordtak (kanskje også på Norsk ?) som sier: ”som du roper inn i skogen, slik roper det tilbake ”.

Fra Utsiden, Inn: Hus som prosess

 

         På mange bosteder – hus, leiligheter, hytter- blir ting stående på samme sted, i mange. mange år. Det kan virke som om disse tingene har grodd fast. Og det ikke bare virker slik: energetisk gjør de det . Og mens vi snakke om energi, for å ikke si ener-Chi: det er verken spesiell utviklende for husets enerChi eller husets beboer å la ting gro fast.

         Som alltid: nomen est omen: navnet tilsier faktisk hva det betyr. Mange må bare tyde det, så får det be-tyd-ning.

Det internasjonale begrep for det som har en tilbøyelighet til å gro fast av møbler, ting og tang er mobiliar, som betyr bokstavelig: i bevegelse. I motsetning til immobiliar, altså huset eller tomt (som selges som immobilier) som regnes for å være ubevegelig.

         Arketypisk er det riktig: alt som står fast, er Tyr prinsippet. Står noe fast for lenge, begynner Tyren å stagnere, og enerChi’en forstopper. Som alltid har det magiske sirkel av dyrekretsene løsningen parat i form av mottegnet. På andre siden av Tyren ligger Skorpionen, den rennende elven. Elvens oppgave er å  bringer det som har stått for lenge på stedet hvil i flyt igjen.

         At jeg mener at huset interiør er en symbolsk refleksjon av beboernes indre (=psyke) vet det fleste som har arbeidet med meg en stund. Derfra er det ikke langt å spørre seg Selv hva det sier om husets beboer hvis  ting & tang har stått for lenge  i interiøret og akkumulert energetisk støv. Riktig: psykisk immobilisering, stagnasjon.

Det betyr selvsagt ikke at man må flytte daglig på sine møbler, da hadde balansen tippet igjen for mye i retning Skorpion og blitt rotløst. Kunsten, som med alt annet i Livet, er å finne en balanse mellom det faste og det bevegelige. Ikke la ting står for lenge, men heller ikke for kort.

Er et hus (fysisk eller astrologisk) eller et menneske i god utviklende bevegelse, fortjener det å bli kalt prosess.

Er man bevisst denne sammenheng og de energetiske implikasjonene, kan det å jobbe med husets indre være et fantastisk ritual som faktisk virker på sjelen fra utsiden inn.

Traer som kosmiske antenner

En av de tingene jeg liker best med å bo i skogen er trærne. Jeg elsker trær, og enda mer: høye trær. Jeg elsker også fugler, men det er kanskje ikke så rart, siden både trær og fugler hører til Uranus/Vannmann arketypen og jeg har har min Venus, kjærlighetens plantet, i Vannmann i 11 hus (Vannmann hus). Ergo er jeg kanskje predisponert til å elske både trær og fugler.

Hvis jeg vil hypnotisere meg Selv til en høyre bevissthet, holder det med å observere tre toppene bevege seg i vinden i noen minutter Det gjør trikset hver eneste gang. Bingo, er jeg klar igjen i hode, ser løsninger og har sluppet den hang-up’en som min ego bare noen minutter tidligere var identifisert med. Jeg kjenner meg lett og lykkelig. Lyn terapi, det.

         Ikke så overraskende at jeg da synes at det er trist når folk hugge trær. Verst er det med nydelige, gamle høye,  trær. Det føles nesten som en venn som dør.  At mennesker kan har så lite sensitivitet og sans for vilt skjønnhet er nesten sjokkerende. Klart at folk har sine ”gode” grunner, som er alltid ego grunner, av den typen som ”falske konger” har: mer sol på tomten (sol kongen !) , mer stein på gårdsplassen (is dronningen)...alltid en god grunn, lissom, subjektivt sett. Men objektivt  sett er dette faktisk en dårlig grunn. Vi trenger nemlig trærne. Ikke bare på den opplagte måten (Co2 til oxygen etc), men på en helt annet plan: jeg er rimelig sikker at trær kanalisere kosmisk energi ned til jorden. At de er som positive lyn fanger og trekker ned  chi’en fra universet, så at vi kan forbinde oss med den.

         Så hva skjer da når vi kutte ned disse geniale, fantastiske antenne  ? Det er opplagt: vi mister antennene som henter planetene ned hit ! No good ! Kosmologisk tappe. Og hvem taper ? De som kutter dem ned og de som bor der hvor det ikke lenger finnes trær. Det samme gjelder forresten fuglesang. Det er kosmosenes symfoni, som kommer gjennom fuglesangens  kanal i resonans med de på jorden.

Og biene. Har jeg nevnt biene ? Kanskje ikke enda. Neste gang !

         Det er derfor vi har valgt å bo i skogen. Og på tomten er det fullt av trær. Alle trær får lov å sto her, vi omgir oss, gi oss skyts og henter ned good vibrations til huset, menneskene, hagen. Jeg lenger jeg bor har, jo klarer blir det.

         

Songs I Listen To: Joni Mitchell: So here's to you

Fantastisk sang i genial versjon av Joni Mitchell.Orginalen av fra 1942 og skrevet av Isham jones and gene willaden. Teksten er noe man burde resitere for seg selv hver morgen, og resten av dagen som en mantra og minne om hva Livet egentlig handler om !

So here's to youMay your dreams come trueMay old father timeNever be unkindAnd through the yearsSave your smiles and your tearsThey're just souvenirsThey'll make music in your heartRemember thisEach new day is a kissSent from up above
With an angel's loveSo here's to youMay your skies be blueAnd your love blessedThat's my best to you
Remember thisEach new day is a kissSent from up aboveWith an angel's loveSo here's to youMay your skies be blueAnd your love blessedThat's my very best to you

" I want to know God's thoughts, the rest are details "


                         Albert Einstein

                 

Symbolon

Et symbol er et buskap fra det transpersonlig-objektive Selv til det personlig-subjektive jeg. I symbolet transporteres det en meningsfull melding til mottakeren, som handler om den delen av helheten som man skal nå laere å (re-) integrere. Dermed er hvert symbol et forsøk av Tao’ en å gjøre individet et stykke mer hel,  å tilføre ett pusslespill bit til til  vedkomnes individuasjon -og dermed i utvidet forstånd også: ens forståelse av Livet i kosmos i sin helhet. Symbolene kommer alltid med perfekt timing til riktig person. Det står i individets fri vilje å plukke opp symbolet og reise med den, både innover (indre prosess, hvor symbolet gror), utover (=oversatt i konkret handling, etter hvert), nedover (jording, røtter skapende) og oppover (treets krone som strekker seg mot himmelen og planetene). Alternativ står man fri til å ignorere symbolets anmodning til å modning, og forblir i sitt diabolon (det diametral motsatte begrep på gml Gresk som beskrive den splittete, delte, ambivalente, polariserte vaerematen).

Symbolene flodes daglig ned elvene av våre Liv, i alle former og fassonger. Som drøm, som sykdom,  som fugler, sanger, som en setning jeg resonere med i en bok,  planeter, bilder…. listen er endeløst.

Det ligger i indivets ansvarsområde å

a)  blir bevisst symbolenes eksistens i enhver øyeblikk

b)  åpner seg for dens budskap

c)   utvikle innholdet i budskapet til den…

d)  …har vokst seg til en integrert del av ditt Livs puslespill.

Så lett og så vanskelig !

Der hvor vitenskapet failer...

Foreldre, et ukjent Univers

   

   

Jeg har ofte tenkt, at det er noe som virkelig mangler: en bok som kan lære (voksne) barn til å se sine foreldre på en mer nyansert måte og å realisere at ens foreldre i grunnen og høyden er et så å si terra incognita, et ukjent univers. Jeg sier bevisst grunnen og høyden, fordi det er de lagene som vi kjenner minst.  De midlere lagene av våre foreldre er det vi er fortrolig med. Men det er som å tro (feilaktig) at man kjenner et samfunn, hvis man kjenner dens gjennomsnitt. Men ingenting kunne være fjernere fra sannheten. Det er ofte i sine spisser og dypeste avgrunner at man blir virkelig kjent med den (samfunn) eller dem (individ).

 Apropos samfunn: vår samfunn er  nærmest (p)sykelig over fiksert på barnets perspektiv av saken. Det finnes endeløse hyller meter av bøker om hvordan barnet kan helbredes fra  foreldres upedagogiske, umodne, sårende oppdragelses metoder. Vi trenger selvsagt ikke diskutere at bevissthet rundt barnets psykisk helse er svært viktig.  Men det virker for meg som om det hele har kommet litt i ubalanse. Fremstillingen av barn-foreldre relasjon er totalt barnesentrert. Hva med andre veien ?  Hvem tenker noen gang på de stakkars foreldre ?  Eller finnes det noen gode argumenter hvorfor barn skulle være viktigere mennesker enn voksne ? (bortsett fra det faktum at voksne er eks-barn,  og har alltid et indre barn i seg, som trenger pleie og oppmerksomhet)

Det jeg prøver å si er at det er på tide med litt mindfull bevisstgjøring fra (det voksne) barnets side i henhold til sine foreldre. Hvis vi ser på temaet uten skyklaffer, så må vi  konstater at barnet kjenner sine foreldre like lite som barnet hevder at sine foreldre kjenner den.  Det slår  meg om og om igjen - både i det reale Livet  og i mitt terapeutiske arbeid- at barn  (selv om de i mellomtiden har blitt  tilsynelatene voksen) fortsatt ser og bedømme (ja, det sitter en dommer i det !) sine foreldre ut av sitt gamle ”barn-slige” perspektiv.  Og selv om man mener å ha blitt et betraktelig stykke mer psykologisk opplyst og ”skjønner” sine foreldre bedre, så er de fleste i virkelighet svært lite villig til å revidere sitt gamle, fastkjørte bilde av dem. Det finnes en slags arroganse hos mange barn overfor sine foreldre, fordi de tror at de er så utrolig mye smartere. Enda smartere hadde det selvsagt vaert å innse at man ikke er det !  Barn kjenner sine foreldre like lite som omvendt, og all arroganse er feilplassert. Klart at barn plukker opp en del, instinktivt og med en barnslig intuisjon om hvor sine foreldre ”er” psykisk sett. Men det er bare et lite utsnitt av en mye større virkelighet som foreldrene er.

Det aller beste hadde  vært hvis man kunne nullstille seg  og lære å se på sine foreldre med ny undring: hvem er du egentlig ? Hva drømmer du virkelig om,  i dybden eller i høyden ? Hva skuler seg bak fasaden ? Hva med alle de potensialene som aldri har kommet til syne (men som du likevel har gitt videre til meg som mulighet) ?

Denne nullstillingen er  lettere skrevet om enn gjort, og krever nok for de fleste et god stykke arbeid med en knakende god terapeut. Men det gjør  ingenting: Livets store evolusjonsreise forlanger uansett at man stadig investere energi i det å utvikle en større våkenhet . Dette bevisste forhold til sin Selv utvikling er Livets minimumskrav, i hvert fall i en tid og rom hvor ingen av oss har virkelig grunn til å føler seg eksistiell truet på det materielle plan .

Både barn og foreldre  er mennesker, individer på en overordnet utviklingsvei, og fortjener like mye oppmerksomhet. Begge veier er det viktig å dyrke forståelse. Også DET er i siste (karmisk) konsekvens en 50/50 regning, selv om mange barn, psykologer og andre i hjelper yrker er lite villig å akseptere en slik ligning. Det finnes en balanse som må opprettes. Voksne barn trenger å lære å se sine foreldrene i et større, mer omfattende, lys. At det  tjener relasjonen  i sin helhet er opplagt og er sist endelig en win/win på alle plan .

PS: Jeg skrive selvsagt gjerne boka. Så hvis noen vet om en god stipend ordning som kan gi meg mer skrivetid, la meg vite
 !

Willy Wonkas Wisdom

Jeg leser for tiden " Charlie og den store  glassheisen " av Roald Dahl for Daniel.
Da stød vi på følgende  zen-aktige visdoms setningen av Willy Wonka:

" Skynd dere. Vi har mye tid og lite å gjøre "

Den synes jeg var veldig treffende. Like treffende som det omvendte vi vanligvis hevder er tilfelle.

La dette  vaere fremtidens mantra !

Slangen i Drømmen

Hvis du (eller jeg, eller noen andre) drømmer om en (eller flere) slange (r), da vet du – eller heller: da burde du vite – at det er noe på gang. Ikke på gangen (som korridor-gang) men på gang. Forresten, jo: også på gangen. Som, ute på gangen. Noe (eller kanskje noen) som venter. Venter til å bli iakttatt. Lagt merke til. Av DEG.

Fordi det er din drøm. Og din drøm mener alltid deg, tror det eller ei. Ikke bare deg (den kan også har kollektive implikasjoner som angår mer enn deg som person), men først og fremst deg, deg, den som drømmen treffer. Fordi det er det drømmen vil: treffe deg. Eller heller: den vil at du treffer deg Selv. I drømmeverden treffer du alltid deg Selv. Ditt større, transpersonlige Selv møter ditt mindre personlige jeg. (derfor skriver jeg Selv med stor S og jeg med liten j). Og det er det spenningsfeltet mellom det store S og det lille j som skaper drømmene, i det hele tatt.  

En av de gyldene lover av drømme-arbeid er at man Selv alltid er alle i drømmen. Selv om de virker så over-bevisende til å ikke være deg: ikke la deg lure. Eller heller: ikke lur deg selv: det er alltid bare deg i utkledning. Mange masker, samme persona. Det er forresten akkurat som i den andre drømmen - realiteten. At det såkalte realiteten er like drømmeaktig som drømmen (hvis ikke mer) og drømmen er like real som realiteten, er her bare bemerket på sidelinjen. Også i realiteten er de andre som du møter i siste konsekvens alltid deler av deg Selv. Men når du og jeg virkelig har skjønt det -da er vi virkelig godt på vei.

Tilbake til slangen. Hvis du drømmer om en slange er du også slangen.  Eller i hvert fall: slangen hører til deg. Og der er det alltid smart å høre på slangen. Fordi poenget er: hvis slangen dukker opp i din drøm, hva vil den fortelle deg ? DET kan bare du vite (eller kanskje en dreamwise terapeut, som har Joseph drømmetyderen som en av sin forfedre). Men en ting er sikker (hvis det er noe som er sikker i det hele tatt): En slange i drømmen betyr at noe viktig og vesentlig er i ferd med å forandre seg. Slangen er symbolet for transformasjon og metamorfose. Det er derfor mennesker frykter slangen, og har demonisert den. Fordi de fleste vil ikke forandre seg. Man vil pokker’nmeg forbli sameold sameold. Det er den virkelige demonen. Den delen i mennesket som vil alltid holder fast- i det som er allerede død. Det er det som forgifter individet, og dermed relasjoner, og alt rundt seg.

Min forslag lyder derfor: hils alle slangen i drømmen hjertelig velkommen. Og dermed: hjertelig velkommen til forvandlingen som står foran døren.