Jeg har ofte tenkt, at det er noe som virkelig mangler: en bok som kan lære (voksne) barn til
å se sine foreldre på en mer nyansert måte og å realisere at ens foreldre i
grunnen og høyden er et så å si terra
incognita, et ukjent univers. Jeg sier
bevisst grunnen og høyden, fordi det
er de lagene som vi kjenner
minst. De midlere lagene av våre
foreldre er det vi er fortrolig med. Men det er som å tro (feilaktig) at man
kjenner et samfunn, hvis man kjenner dens gjennomsnitt. Men ingenting kunne være fjernere fra sannheten. Det er ofte i sine spisser og dypeste avgrunner at man
blir virkelig kjent med den (samfunn) eller dem (individ).
Apropos samfunn:
vår samfunn er nærmest (p)sykelig over
fiksert på barnets perspektiv av saken. Det finnes
endeløse hyller meter av bøker om hvordan barnet kan helbredes fra foreldres upedagogiske, umodne, sårende
oppdragelses metoder. Vi trenger selvsagt ikke diskutere at bevissthet rundt
barnets psykisk helse er svært viktig.
Men det virker for meg som om det hele har kommet litt i ubalanse.
Fremstillingen av barn-foreldre relasjon er totalt barnesentrert. Hva med andre
veien ? Hvem tenker noen gang på de stakkars foreldre ? Eller finnes det noen gode argumenter hvorfor barn skulle være viktigere mennesker enn voksne ? (bortsett fra det faktum at voksne er eks-barn, og har alltid et indre barn i seg, som trenger
pleie og oppmerksomhet)
Det jeg prøver å si er at det er på tide med litt mindfull bevisstgjøring fra (det voksne)
barnets side i henhold til sine foreldre. Hvis vi ser på temaet uten
skyklaffer, så må vi konstater at barnet kjenner sine foreldre like lite
som barnet hevder at sine foreldre kjenner den. Det slår
meg om og om igjen - både i det reale Livet og i mitt terapeutiske arbeid- at barn (selv om de i mellomtiden har blitt tilsynelatene voksen) fortsatt ser og bedømme (ja, det sitter en dommer i det !) sine foreldre ut av sitt gamle
”barn-slige” perspektiv. Og selv om man
mener å ha blitt et betraktelig stykke mer psykologisk opplyst og ”skjønner” sine
foreldre bedre, så er de fleste i virkelighet svært lite villig til å
revidere sitt gamle, fastkjørte bilde av dem. Det finnes en slags arroganse hos
mange barn overfor sine foreldre, fordi de tror at de er så utrolig mye smartere. Enda smartere hadde det selvsagt vaert å innse at man ikke er det ! Barn kjenner sine foreldre like lite som omvendt, og all arroganse er
feilplassert. Klart at barn plukker opp en del, instinktivt og med en barnslig
intuisjon om hvor sine foreldre ”er” psykisk sett. Men det er bare et lite
utsnitt av en mye større virkelighet som foreldrene er.
Det aller beste hadde vært hvis man kunne nullstille seg og lære å se på sine foreldre med ny undring: hvem
er du egentlig ? Hva drømmer du virkelig
om, i dybden eller i høyden ? Hva skuler
seg bak fasaden ? Hva med alle de potensialene som aldri har kommet til syne (men som du likevel har gitt videre til meg som mulighet) ?
Denne nullstillingen er lettere skrevet om enn gjort, og krever nok
for de fleste et god stykke arbeid med en knakende god terapeut. Men det gjør ingenting: Livets store evolusjonsreise forlanger
uansett at man stadig investere energi i det å utvikle en større våkenhet .
Dette bevisste forhold til sin Selv utvikling er Livets minimumskrav, i hvert
fall i en tid og rom hvor ingen av oss har virkelig grunn til å føler seg
eksistiell truet på det materielle plan .
Både barn og foreldre er mennesker, individer på en overordnet
utviklingsvei, og fortjener like mye oppmerksomhet. Begge veier er det viktig å
dyrke forståelse. Også DET er i siste (karmisk) konsekvens en 50/50
regning, selv om mange barn, psykologer og andre i hjelper yrker er lite villig
å akseptere en slik ligning. Det finnes en balanse som må
opprettes. Voksne barn trenger å lære å se sine foreldrene i et større, mer
omfattende, lys. At det tjener
relasjonen i sin helhet er opplagt og er
sist endelig en win/win på alle plan .
PS: Jeg skrive selvsagt
gjerne boka. Så hvis noen vet om en god stipend ordning som kan gi meg mer
skrivetid, la meg vite
!
!