En av de dypst forankrete antagelse i mennesker er
troen på kausaliteten. Uten at vi er bevisst det, basere vi så å si hele (!)
vår realitets oppfatningen på det paradigme. Dette er så inngrodd og virker så
naturlig at vi ikke stiller noe spørsmål rundt det. Sånt er det bare, liksom.
I konsensus
realiteten går vektoren fra kausalitet > til virkning: Fattet i ord, mener vi å være sikkert at
kausaliteten er
årsaken for virkningen. På engelsk: cause and effect.
. Jeg vil suggerere her at det er like riktig
(hvis ikke: mer !) å argumentere
omvendt: det er virkningen som er den
årsaken til kausaliteten. Dette kaller jeg ikke konsensus realitet (som en
filosof sa: ”massene har aldri rett ” ), men kosmos realitet. Eller bedre: kosmos virkelighet. Virkningen har
sitt ursprung, sitt opprinelse, sitt opphav (Fisk, som opp-havet av Alt !) i
virkningen- og ikke i årsaken.
I enkle
ligninger:
Konsensus Realitet:
årsak > bringer
frem = virkning
Kosmos Realitet(Virkelighet):
virkningen >
bringer frem = årsaken
Språket vet og
sier det allerede (selv så å si ingen hører det): hvor-for skjer dette ? What-for
betyr egentlig : for hva -og peker
dermed fremover og ikke bakover, i fortiden som vi vanligvis forstår det. Det
er som om det som det skal bringes frem i fremtiden
som er
avgjørende. For at dette potensialet kan realiseres må fremtiden virker inn i
nåtiden og skaper en årsak, en for-år-saker, som setter i gang en prosess som
gir individet eller kollektivet en mulighet til å fremme det potensialet.
Potensial
Astrologi vet det allerede. I den IV kvadranten finnes allerede all viten om fremtiden, om hva
og hvo individet skal utvikle seg hen.
Den
IV. kvadranten
styrer de tre andre kvadranten, som et slags overordnet intelligens, og
iverksetter impulser som ”skaper” i kvadrant I-III situasjoner, settinger,
møter, bevegelser, hendelser etc. som er ment til å bringe frem den overordnet
”ønskete” effekten, altså = virkningen. Dermed blir årsaken skapt i virkningens
tjeneste. Virkningen er den egentlige årsaken og forårsaker det som vi kaller årsaken (men ikke er årsaken)
Tenk hva det
betyr for eksempel for psykologien og alle terapi former, hvis man hadde
relatert til problemer fra den innfallsvinkelen. Hvor mye mer effektiv hadde
det vært, hvis man kunne fjerne seg fra årsaks tenkning a la ” det at din far
ikke så deg er årsaken til din dårlige selvfølelse”. Så å si alt terapeutisk
arbeid er basert på denne paradigme !
Hva hvis det er
omvendt (som jeg tror): kosmos’ har en intensjon om noe individet skal lære- i
dette tilfelle kanskje: utvikle kraft ut
ifra sitt eget kjerne, via motstand, akkurat som man trener opp en muskel
gjennom motstand- og derfor ”sendte” det IV. kvadrant vedkomne denne
faren/settingen.
Dette er selvsagt
ikke mindre enn revolusjonerende, hvis man hadde organisert sin realitets oppfatningen
utefra denne nye paradigme. Alt i Livet hadde blitt snudd på hode. Eller: Livet
forblir selvsagt det samme, objektiv sett. Men subjektet, mennesket, er satt på
hode. Eller heller: man står på hode så lenge man er fanget i konsensus
realitetens årsak-virkning misforståelse. Ser man mer og mer tydelig hvordan
virkningen er den egentlige årsaken, begynner man å har hode der hvor den
virkelig hører hen: i himmelen, og føttene på jorden. Bingo bra.