Hvis vi visste
hva som virkelig gjemmer i kjernen av smerten, i det innerste hjerte av såret, hadde vår
forhold til smerten (og våre evige forsøk til å unngå den) forandret seg på en grunnleggende måte. I
kjernen av smerten bor nemlig ekstasen. Ekstasen er en glede som er større enn
det vi vanligvis opplever som glede. Det glede ganget med 1000. ”Eks” betyr forresten ”ut” (som ”eks-mann”), ”Stasis”
er ”det faste”. I ekstasen trer man ut av den faste, vanlige, firkantete
fysiske rammen av tid og rom.
Det høres kanskje helsprøtt ut- i hvert fall hvis man
basere sin virkelighets oppfatning på konsensus realiteten. Men bare så at det
er sagt, en gang for alle: realitet og virkelighet er ikke det samme. Den
virkelige virkeligheten er det som virker bak realitet og bringer den frem.
Realiteten er dermed en virk-ning av virkeligheten.
Så far, så good. I realiteten er mottoet å unngå
smerten for alle penger. Mennesker går lange veier for å ikke kjenner det som
er vondt. Smertestillende, antibiotika, antidressiva, lykkepiller, alkohol,
narkotika, iskrem, younameit. Alt er tillat, så lenge det bare stopper eller
undertrykker smerten.
Men -berøver man seg
ikke av noe utrolig verdifullt hvis smerten blir skyggefisert* på den
(-)måten ?
(* noter meg for fremtiden som skaperen av
uttrykket )
Har jeg kanskje luktet litt for dypt i våre nydelige
trompetblomster (som har svært
narkotiske blomster) på terrassen? Eller samplet litt for mye biodynamisk vin fra
min smugler samling i Gildehallen ? Ok, jeg innrømmer det: jeg har luktet på
trompetblomsten (men det var i går, og det luktet helt vidunderlig) . Og
flasken med biodynamisk Burg-under (Côte de Nuits, et navn et konsept,
nattens og yin prinsippets vin ) er
åpnet, men enda ikke degustert (jeg drikker bare vin sammen med mat, og om ca.
en halv time blir det to ville fasaner på bordet, med poteter, bønner og salvie
fra eget hage). Dette måltidet høres potensiell
ekstatisk nok ut, men det er ikke det jeg sikter til, i hvert fall ikke akkurat
nå. Det jeg vil si: verken trompetblomstene (på Spansk heter den dama de noche, som er et synonym for en
dame som selge sin kropp for cash) eller vin er i denne omgangen årsaken til
mine rare funderinger. Jeg kan heller ikke virkelig si hvor denne realisasjonen
virkelig kommer fra- muligens fra space,
intuisjonen, den kosmiske intelligensen eller Mo i Rana.
Det jeg vil si er: kanskje man kunne lære å
sensitivisere seg selv litt for det som ligger bak smertens overflate, og kjenner
litt etter. Da klarer man muligens å ane noe
mer bak sløret enn bare ubehag. Jeg sier ikke at man skal derfor nødvendigvis
oppsøke smerter (selv om noen gjør det). Jeg mener heller at man ikke hele
tiden skal prøve å unngår smerter. Det betyr at man skal lære å lytte til
smertene: hva vil du fortelle meg, hva er ditt dypeste budskap ? Kanskje
smerten er egentlig en venn (kanskje en av våre beste, men mest misforståtte),
hvis vi bare slutter å henge oss opp på smertens irrelevante periferien-der
hvor det ”bare gjør vondt ”.
Jeg er (u)rimelig sikker: i dypeste kjernen av smerten bor ekstasen som
potensial.