Fremtids profeten I: thanx for sharing !

« Når du stopper å dele dine innsikter,

kommer din lykke til å mottar likeså stoppe opp «

fra Tao Mentoring, Chungliang Al Huang

Chungliang Al Huang, en av mine yndlings mentorer

Takk for at du delte det med oss !

Bak denne tanken skjuler seg lovmessigheten av «å gi & ta «.

Høres nesten kinesisk- taoistisk ut når man sier det høyt: « å gi å ta» , haha !

Vi lever nå i vannmann tidsalder. Evolusjonen akselerere, blir raskere og raskere. Der gjelder det å være våken !

Mye av det som skjer nå har med utveksling av ider, innsikt, forståelse og visdom å gjøre.

Derfor har alle disse mulighetene/ redskap poppet ut: Internett, blogger, reising, mobiler, msm, facebook, twitter etc.. Den overordnete meningen med det er at visdom skal blir like-fordelt over hele jorden. Alle skal har tilgang til det, skal kunne være delaktig. Internettet for eksempel er et symbolsk uttrykk for det som mystikerne har sagt i tusenvis av år: nemlig at alt i kosmos henger sammen via et usynlig nett.

Og nå kan alle tune seg, uansett hvor man er, og lese om tantrisk sex, eller får en liten innføring i sufi filosofi, få noen tips om Chi-runnng, eller lære seg zen meditasjon.

Alle kanalene ligger åpen nå for alle. Der er bare å gå ut å fiske !

Derfor er en av vår tids store oppgaver - og alle er invitert til det- og dele sine innsiktene, lærdom, visdom. Dette er det først gang i jordens løp hvor det ikke lenger er bare en intellektuelt eller religiøs overklasse «vet», og holder denne viten for seg selv for å kontrollere massene. Dette skal også fører til det legene, psykiater, psykologer, kirken, store konserner etc mister sin makt.

I vannmann tidsalder står alle maktstrukturer (Løve= mot-tegnet, uforløst: ego/ makt tematikk=) for fall. Og bra er det !

Kort sagt:

1. Alle er mentorer for hverandre:Alle kan og skal å dele sine innsiktene: om det er via blogg, nett, samtale etc.. Vi sitter alle på mye visdom, og har alle noe å dele av det.

2. Vi må alle blir mer villig & sel bevisst til å gi

3. Vi må alle blir mer villig til selv bevisst til å ta imot: det å ta imot er også en kunst.

   De fleste mennesker er hooked enten på det ene eller det andre. Få klarer å holde en balanse mellom det å gi & å ta.

4. Det må skjer frivillig: både det å gi, og det å mottar. Vannmann tidsalderen kan bare være basert på fri- villighet. Vannmann er selve tegnet for «frihet». Alt som heter tvang kommer til å bli sprengt (=fordi det ikke fungere)

Det er det sitat oppe sikter på: den som gi av seg selv, deler sine innsiktene, åpner automatisk for at universet gir tilbake. Dermed åpner man for lykken. Lykke er nemlig ikke en vilkårlig tilfelldighet. Den virkelige lykken faller en til, via en kosmisk lovmessighet. Kosmisk balanse !

Åpen vekstkant workshop 28 & 29 mai : Kreativitet & Solen

Kreativitet & den Solare

Strål kraften

Få med deg den siste workshopen på Momentumn før høsten !

Passende til sommer og sol skal vi tar for oss denne gangen vekstkanten

kreativitet og strål kraft. Astrologien vet at de to står i direkte

sammenheng med hverandre: kreativitet styrker individets solare kraft og

får mennesket til å stråle, har utstråling & energi. Et menneske med

sterk utstråling (=sterk utviklet sol kraft) kaller vi for karismatisk. Utstråling er tiltrekkende og skaper et slags positiv magnetisme i ens liv.Derfor er kreativitet et sentral tema i enhver menneskets liv, og solen et sentral planet i enhver menneskets horoskopet.Unansett om man betrakter seg selv som «kreativt» eller ikke. Alle mennesker har kreativitet i seg fra fødselen. Alle mennesker ble til via (pro-)

kreativitet av foreldrene.Alle mennesker er per se kreativ. Den som tviler på det kan ta en titt på sitt horoskop, og sjekke om solen er der.Skulle det vise seg by any chance at den er der, er dette likelydende med: du har fått kreativitetens gaven ved fødselen. Grattis ! (og helt

gratis) Ofte blir kreativitet defnert i en altfor for trangt kontekst, nemlig kun som det kunstneriske. Som om det fnnes kreative mennesker og ikke kreative. Det kunstneriske er bare et bestemt type uttrykk av det kreative. Men i grunnen handler alle skapelses prosesser om kreativitet.Og det viktigste, kanskje enhver menneskets fremste oppgave i sitt liv er

å skape seg selv. Dette høres selvsagt ut, men er i realiteten ikke det. Heller tvert imot. Mange mennesker gjør alt mulig, men skyter forby målskiven når det gjelder å skape seg Selv og sitt Liv. Det er fordi man ikke er klar over hvor målskiven står. Du kan skyte 1001 piler mot øst. Hvis målskiven står

i vest, kan pilene ikke noe annet enn å lande i gresset eller i naboenes gjære. Kreativitet er mer enn å «bare å gjøre noe».

Det er det denne helgen skal handle om: om å bli klar over hvor din kreative målskive står. Hva som ønsker, venter og forventer å bli skapt av deg. Hvilken spesielle skaperkraft bærer du i deg til å realisere deg Selv, kreere ditt Liv. Selv om dette høres litt ego ut: genuint selv realisering er alltid på sikt en win-win, både for en selv og for verden. Derfor sto det i tempelet i Delphi: «Realisere deg Selv, OG så realisere

du Gud «. Kreativitet er selv-realisering, verdens-realisering og kosmos-realisering i ETT. Disse plan la seg ikke separere fra hverandre. Via kreativiteten er vi universets skaperkraft like og speiler dens pro-

kreativitet, er en aktiv del av det.

Kanskje ikke helt uforventet skal vi benytte oss av astrologien som redskap i denne sammenheng (pluss konstell-asjoner,like selvsagt).Vi skal se på den (mer eller mindre) strålende solen i deltakernes horoskop. Det har vi aldri hatt før som fokustema i et seminar på Momentumn.Å finne ut hvordan man tar optimalt i bruk sin solkraften er det samme som å si: å utvikle sin kreativitet. Solkraften i horoskopet symbol-iserer drivkraften bak kreativiteten,er selve kreativiteten i

individet. Solen er dirigenten i planet orkesteret. For å komme til kreativ uttrykk må planeten via solen. Ellers kommer de ikke til ut-trykk !

Apropos ut: som aldri så liten bonus er kreativitet en av de store terapeutiske virke middler. Det er fordi kreativitet er vehikkelet som transportere det indre materiale ut. Og det er det indre materiale vi sliter med. Alle psykiske problemer er psykisk material som har blitt støkk på det indre plan. Den sitter fast «der inne» og venter på sin

forløsning. Det indre vil opp & ut i lyset (=sol lyset) og vil blir transformert i kreativ energi. Jeg har lenge hatt mistanken at alle sårenes egentlige mening er å drive mennesket inn i en kreativt, selv realiserende prosess. Men blir sårene ikke blir brukt som en konstruktiv drivkraft, og mennesket blir sittende på sine smerter og synes synd på

seg selv, snu de sårene mot individet og blir destruktiv.

Og der lander vi igjen hos solen i horoskopet, som beskriver

hvordan dette uttrykk skal individuelt foretas. Bare hør på ordet: ut-trykk ! Det indre trykk løsner når det psykiske materialet kommer ut. Og hør på det ordet: de- pression. Noe er trykket (=presset) ned. I konsekvens føler man seg ned-trykkt. Er det mye som nedtrykt, blir man deppa.Astrologisk har depresjon mye å gjøre med en uforløst (=u-realisert) solkraft.Derfor er kreativitet en av de «positive « kongeveiene av selv utvikling.

To make a long story short (dette var jo like mye en liten

metaspsykologisk essay, som et kurs utlysning):

Vil du lære mer om hvordan kun kan utvikle

ditt energi nivå

din utstråling

din tiltrekkingskraft (=positiv magnetisme)

din skaper kraft

din out-put

din evne til å realisere deg selv

er seminaret et glimrende anledning til det.

Ytre rammer:

Fredag 28.05. , 16-21 & lørdag 29.05, 10-16.

kr 2200

påmelding: jolis@c2i.net, eller 97186344

Angst & kjærlighet, del III: Sjelens Utvidelse

Kjærlighet på den andre siden

Angst og kjærlighet er to sider av samme sak. Hver av dem ligger på sin side av spektrumet. Alt har en polaritet her på jorden. Kjærlighet er polariteten til angst. Vi snakket tidligere om at ekspansjon er veien ut av angsten. Den ultimative utvidelsen er kjærlighet. Det ytterste ytterpunkt av angst-kjærlighets spektrumet er ubetinget kjærlighet. Den ubetingete kjærligheten er en ja til alt. Den ytterste angsten er en nei til alt. Inn i mellom finnes det mange grå toner. Ingen av oss er så opplyst at vi klarer enda å si ja til alt. Dermed lever vi alle kun i betinget kjærlighet. Alle de trange (=eng/ angst) former som vi kaller for kjærlighet er kun begrensete gjenspeilinger av denne grenseløse kjærlighet. Men det er ingen grunn til å gi opp.

Veien og muligheten finnes. Vi kan kommer ditt.

Men det første skritt er alltid å tørr å ser det som er usminket i ansiktet. Og det som er, er at vi alle er full av nei´s, angst og er trang i sjelen.

Utvidelsen

Angst er mangel av kjærlighet.

Kjærlighet er mangel av angst.

Vi har blitt klar over at veien fra angst til kjærlighet har å gjøre med utvidelsen av sjelen. Men hvordan skal man får til denne ekspansjonen ? Man kan vel ikke bare tenke eller vilje seg til det ? Nei, det har vist seg til å ikke virkelig fungere. Man kan bruke tankene og viljen som en del av redskapene. Men å stille dem sentralt i selvutviklings prosessen har vist seg å være lite effektiv. Grunnen er helt enkelt at sjelen ikke respondere spesielt bra til viljen og intellektet, fordi sjelens språk ligger på et en annet resonans. Man må derfor prøve å nå sjelen via redskap som treffer den på sin bølgelengde. Så, hva kan man gjøre, hva virker ? Svaret er: alt som utvider sjelen. Mulighetene er uendelig. Men mange ser skogen ikke for alle treer. Derfor en liten oversikt over de hovedkategoriene av sjelens ekspansjons redskap:

1. Terapeutisk arbeid: Om det handler om tradisjonelle terapeutiske tekniker (psykoanalyse) eller om mer progressive eller «far out» metoder er egentlig det samme. Så lenge terapeuten har viten, visdom og kraft bak det den driver med og treffer klientens sjel der den trenger det neste vekst impuls, er metoden likegyldig. Kompetent terapeutisk arbeid utvider sjelens tranghet, forutsatt at mottageren er åpen for det.

2. Spirituell selvutvikling: Det er opplagt at alle type åndelige arbeid ekspandere sjelen.

   Her finnes grenseløse opsjoner: fra 1001 forskjellige meditasjon tekniker over mantra chanting til sufi dervisj dans, listen av spirituelle redskap er uendelig. Kunsten er å finne det som passer best for individets nåværende situasjon.

3. Bevisstgjøring redskap: Det finnes en del redskap som har potensial til å låse opp en port i bevisstheten. Denne åpningen kan vekke sjelen fra sitt tornerose søvn. Hver ekspansjon av bevisstheten virker på sjelen og automatisk utvider den.Noen eksempler er astrologi, lesing av selvutviklings bøker etc

4. PsykoSomatik : Soma er det greske ord for kropp. Psykosomatisk arbeid når sjelen via kroppen. Dette fungere fordi kroppen og sjelen alltid henger i hop. På dette plan finnes så ulike instrumenter som holotropisk pustearbeid, Feldenkrais, homøopati, fasting etc.Felles nevner er at sjelen får en utviklings impuls via det fysiske.

5. Bevissthets utvidene planter Mange kulturer har brukt spesielle planter (« plante ånder/deva») for å utvide sjelen. Jeg anbefaler det ikke i egen regi, fordi vi mangler de sterke rituelle rammene som gamle stammes kulturer hadde rundt dette. Vi har ingen sjaman som veileder oss trygg inn, gjennom og ut av disse altered states of consciousness. Jeg har hatt pasienter som har brukt årevis å komme tilbake fra « a bad trip». Man kan kommer like langt på sikt med meditasjon eller pusteteknikker.

6. Partnerskaps arbeid: Det påstås at dette er menneskehetens mest vanskelig geskjeft. Nettopp derfor kan partnerskap være en av de mest effektive redskap å for sjelen til å gro vinger.

   Det å lære å åpne seg og etterhvert integrere sin partners komplementære annerledeshet, er åpen sjelen langt fra sin opprinnelige psykiske lukkethet.

   Om man bevisst bruke det daglige møte med sin partner til å åpne opp, eller gå i par terapi for å belyse de gjensidige projeksjonene, fordype seg i tantrisk sex, så har sjelen i dette felt utallige anledninger til å utvidelse seg.

7. Møte med naturen: En tanke som har ofte slått meg er at naturen er Nordmenns opprinnelige

   religion. Kjærligheten til havet, fjellet og skogen kan utvilsomt åpne opp sjelen når den har fanget seg selv i en av sine trange nett. Et sprang i havet, en lang tur på ski i skogen, eller noe dager alene med telt på fjellet og sjelen kan begynne å åpne seg igjen.

8. Kreativitet: Psyken som har blitt sittende for lenge på sitt gamle materiale forkramper. Forkrampning er en låst form av tranghet. Skapelsesprosessen er en vehikkel som transportere det indre materiale ut. Gjennom kreativitets ut-trykket ut-vide sjelen seg, og kan begynne å skue utover nye og utvidete horisonter. Om det handler seg om kunstneriske eller andre former av kreativitet er likegyldig.

Listen er langt fra komplett og bare ment som en orientering. Ofte er grensene mellom de forskjellige plan flytende. Sjelen bryr seg uansett ikke om disse kategoriene. Den har bare et lengsel etter åpning og utvikling. Den ønsker å gro sine medfødte vinger og løfte seg opp i det grenseløse space.

Men det å er lite vits å fortape seg i new age lys & kjærlighets visjoner eller poetiske vendinger. Tvert i mot kan det ofte være en flukt i enda en drømme boble. Som man trenger en dag å våkne fra, litt brått.

Derfor er best å glemme hvor veien skal føre hen (=kjærlighet, som ingen av oss virkelig vet hva er..). Istedenfor er det smart å fokusere seg på veien ditt, det neste skritt, med utgangspunkt der hvor man står her & nå. Det er i øyeblikkets valg mellom tranghet og utvidelese man har muligheten å bevege seg bort fra angsten.

Og så blir alt annet bare en hyggelig konsekvens av summen av ekspandere avgjørelsene for sjelen man har tatt underveis.

Angst & kjærlighet, del II: Elefanten i Esken

Elefanten i Esken

I siste konsekvens er denne utvidelse en ekspansjon av sjelen inn i kosmoset. Fra et vis punkt trær nemlig psyken i denne prosessen over sine personlige grenser og inn i det transpersonlige. Sjelen og individet begynner å oppleve seg selv som del av kosmoset. Dette er ingenting som skal eller kan «viljes», men skjer helt naturlig som en organisk konsekvens av utvidelses prosessen. Mennesket begynner å oppfatte seg selv som inkludert og integrert i en større menings sammenheng. Å kjenne seg selv som del av et universell og betydningsfullt nettverk gjør mennesket selvsagt enda mindre redd.

Hvis vi tar dette i betraktning, så blir det tydelig at alle de redsler i siste konsekvens har sin grobunn i det faktum at mennesket er hektet til sin personlighet, dvs: har festet sin identitet til en liten, trang jeg /ego. Den personlig psykiske er en altfor liten konteinar for hele sjelen. Det er som å prøve å stappe en elefant inn i en fyrstikk eske. Klart at det føles litt (eller veldig) klaustrofobisk ut for sjelen. Psyken derimot er bare en del et av sjelen, nemlig den delen som hører til det personlig-subjektive. Ikke at man får den in en fyrstikk eske. Men sammenlignet med hele sjelen, som inkludere både det personlige (personligheten/ ego= psyken) OG de transpersonlige-spirituelle dimensjoner av mennesket, er den «liten» og bare som toppen av et isfjell som stikker ut av havet.

Jeg har aldri likt å ser fugler i burer. Nå vet jeg endelig hvorfor. Det minner meg om sjelen fuglen som er stengt inn i buret. Sjelen ønsker alltid å gro vinger. Eller heller: den har vinger, men mennesket trenger å oppdage og lære å bruke dem. Sjelen er en fugl som trenger space som er like endeløst som himmelen. Akkurat som Fisken trenger havet istedet for å være snøret inn i en fiske nett.

Uhyggelighetens funksjon

Uansett om det er en elefant i en eske, en fugl i bur eller en fisk i nett, så er budskapet av analogien alltid det samme: det er en ikke-passende omstendighet for naturen av dette vesen.

Og sjelens vesen er grenseløs. Derfor trenger det å space.Hvis den har den ikke, blir den redd.

Og har sjelen angst (igjen: eng, tysk= angst) fordi det er for eng, er mennesket redd.

Hvis man tar utgangspunkt i denne analogien kunne man sier:

1. Angst er et symptom, ikke årsaken. Den gjenspeiler kun en tranghet i sjelen

2. Angst viser via sin «uhyggelighet» individet at den trenger å foretar en utvidelse av sjelen

3. Den kommer til å fortsette å plage vedkomne til denne utvidelsen er iverksatt

4. Jo videre den trange områdene i sjelen blir jo mer forsvinner angsten

5. I siste konsekvens er angstens funksjon å pushe den ego fikserte psyken -gjennom sin påtvungende uhyggelighet- over sine personlige grenser, i inn det grenseløse space av det transpersonlige.

   .......del III, snart på denne kanalen....

Angst & kjærlighet, del I

Angst & Kjærlighet

Hva er angst, redsel, frykt i relasjon til sjelen ?

Jeg har fundert på dette i mange år fra en del forskjellige perspektiver. En overordnet forståelsen av mekanismer, logikken, grammatikken bak fenomen «angst» er avgjørende for å kunne jobbe og etterhvert forløse menneskehetens største plageånd.

Essensen av det jeg har funnet ut er:

Angst er i grunnen ingenting annet en sammentrekking av sjelen.

Ordet suggerere det: angst kommer fra det tyske ord eng og det betyr = trang.

Er sjelen sammentrukket, er den trang. En trang psyke er redd. Jo mer sammentrukket den er, jo redderer blir den. Er den veldig sammentrukket lider sjelen av (klaustro-)phobier og psykoser.

Den er så å si redd alt.

Man kunne formulere følgende ligning:

Kvantitet og kvalitet av redsler = tranghetsgraden av individets sjel

Med kvantitet mener man størrelse og mengde av redselen, med kvalitet hvilken type angst og intensitet. Med = mener man «gjenspeiler».

Det gjelder å være våken, ser dypt og differensiert på dette, når man prøve å bedømme dette hos andre. Vi ser jo stort sett bare fasadene hos mennesker vi møter i det daglige, opplever kun deres persona («maske»). Nettopp de som virker tøffest og mest « in controll « kan bære de store mengder av redsler i seg, som blir godt skjult dem bak en kul maske. At alt som er som er gjemt i sjelen kommer opp før eller senere, det er det ingen spørsmål om. Men hvem (bortsett fra familie, veldig nærer venner) og ev terapeuten ser virkelig den andre som helhet, betrakte hele biografien, livsløpet med alle sine store og subtile bevegelser ? Hva vet vi virkelig om den andre ?

Felt Sense

Er man er litt oppmerksomt på seg selv og observere seg selv våken i situasjoner hvor man blir redd, så kan man faktisk kjenner hvordan sjelen trekker seg sammen. Opplevelses-kvaliteten av trengsel og sammensnøring er følbart som en felt-sense. Problemet er bare at man stortsett ikke er våken og ikke oppmerksom når angsten kaster sin mørk kåpe over psyken. Tverimot blir man så oppslukt av sitt subjektivitet, så totalt identifisert med opplevelse av angsten i øyeblikket, at nettopp det som kunne være bgynnelsen på en veien ut har liten sjans.

Anitdote Ekspansjon

Hvis vi tar utgangspunkt i det at angst er sammentrekning av sjelen, så spørre vi -som alle bærer en full sekk av frykt i vårt indre- oss naturligvis: hvordan kan man forløse angsten ? For dette trenger vi å forstå hva motkraften, mot bevegelsen, det balanserende prinsipp til sammentrekning og angst er.

Det er så lett å begripe som det er vanskelig å realisere:

det motsatte av sammentrekning er utvidelse. Ekspansjonen av sjelen er motgiften til angsten.

Jo mer sjelen utvider seg, jo mindre redd blir den. En sjel som et totalt utvidet, til det gradet at den omfavner hele Livet og sine alle sine fenomener, alt som er, er ikke lenger redd noe. Dette skjer helt automatisk ved at det trange utvider seg:

Sjelen som ekspandere er mindre trang.

Er det mindre trangt, er det ikke lenger eng.

Er det ikke eng forsvinner angsten.

Logisk.

Og ikke bare intellektuelt logisk, men også fenomeno-logisk, fordi det faktisk virkelig er slik, kan erfares, oppleves helt realt, også det som «felt sense».

to be continued : " elefant i en eske "

Livets lovmessigheter: lengselen etter utvikling , del I

Evolusjons spiralen: lengselen etter utvikling

Evolusjon betyr bokstavelig ut-vikling.

Det finnes mange evolusjons teorier.

Jeg ønsker å tilføre min hypotese om kollektive MetaEvolusjons rytmer.

Mine refleksjoner er basert primært på mine observasjoner fra terapeutiske, psykiske og åndelige selv utviklingsprosesser. Men siden jeg i mindre og mindre grad kan separere den kollektive utviklingen fra den individuelle, mener jeg at man kan overføre disse oberservasjoner med gevinst analog til det kollektive plan.

«Panta Rhei» formulerte de gamle greske filosofene.

Alt flyter, strømmer. Alt er alltid i bevegelse.

Men i hvilken retning beveger livet og energien seg ? Finnes det lovmessigheter for denne bevegelsen ? Hva slags bevegelse ?

Denne bevegelse er ingen planløst bevegelse (selv om vi kan ikke si hvem sin plan dette er. Abstrakt kunne man svare: universets, kosmos, Tao´ s plan), men har en

rytme,

et mønstre og

en retning.

Den beveger seg i retning av en evolusjon, en utvikling. Man kunne kanskje sier: det ligger en lengsel etter evolusjon i alt som er.

Og hver utvikling implisere automatisk en bevegelse bort fra det gamle, -det som var- til det nye, det som aldri har vært slik før, det som skal bli.

Dette er kanskje Livets mest grunnleggende lovmessigheter:

1. Alt som er, er stadig i bevegelse

2. Denne bevegelsen strever alltid bestrebelse etter evolusjon, utvikling.

To b continued...2morrow, tror jeg....

Sjelens Delta, del II: slusen & filter

Ingen pose, ingen sekk


Misforståelsen som det indre barn/ungdom i den voksne kroppen sitter med -og som gjelder å oppklares- er det følgende: man tror at man må si NEI til alt (eller det aller meste) fra foreldrene. Man stenger slusene pga de psyko-mekanismer som nevnt tidligere

(s. del I), nemlig, kort sagt:

1.Fordi man må lære å blir seg selv, utvikle en egen identitet. Dette virker til å bare være mulig ved å avgrense seg fra sine foreldre, fortid, oppvekst og familiesystem.

2.Belastingen fra foreldrene, familiesystemet og deres samlete «skygge pakke» er u-bærbar.
Så alt for tungt til å sleppe videre hele slektens ufordøyde kollektive psyko- søppel.

Det eneste (men relativ graverende) problem ved å stenge slusen (eller bygge en Berliner Mur, eller trekker ned jern rullegardin) er at man samtidig også stenger for alt det gode, hele potensial kraft pakke fra familie.

Hmmm. Og det er kanskje ikke så smart.

Det er faktisk veldig dumt.

Hvis vi tenker tilbake til vårt opprinnelige bilde av innsjøene/ elven som blir nært av en multitude av strømmer som er alle med-virkende i å nære innsjøen av din sjel, kan det tenkes at innsjøen etterhvert forsumpe eller tørke ut, med slusen stengt.

Hele slektens psyko-spirituelle gave pakke, med alle potensialer, talenter, styrker, genialiteter blir stengt ut.

Tenk at hver av dine formødre og forfedre er et enestående skattekammer (selv om de kanskje fikk ikke alt, eller bare lite realisert av sine egne begavelser) og at alle disse skattene blir transportert videre til deg via disse strømmene.
Og du sier: «nei takk, ingen av begge deler». Fordi du ikke vil har det vanskelige, tunge og mørke fra slektens fortid, dropper du alle gavene.

Så nå kommer vi til det springende punkt, cluen, pris spørsmålet:

Må det virkelig være slik at de (v)onde kommer med det gode ?

Får vi det positive bare hvis vi tar imot det negative ?

Jeg tror ikke det.


Den gyldne nøkkelen: slusen med filter

Her kommer nøkkelen som kan låse opp den tilsynelatende paradokset:

Det man må avgrense seg mot er kun de øverste & mellom lagene av foreldrenes være-måte.

Den etymologisk geniale tyske filosofen Heidegger oppfant det uttrykket «So-Sein», bokstavelig, «så/slik-være» for «være-måte». Men det er vanskelig å overføre på Norsk.

Med de «de øverste & mellom lagene» mener jeg:

Lag I:(øverst)
måten foreldrene oppfører seg, kommunisere, deres livsstil valg, den teite mercedesen de kjører, maten du skulle spise, små rutete gardiner, måten å styre sin økonomi, etc...

Lag II: (nest øverst)
deres formeninger, filosofier, måte å relatere & leve til sitt kjærlighetsliv, den betinget kjærligheten til barnet etc

Lag III:
foreldrenes sår, smerter, barnsligheter, skygger, traumer, forviklinger, deres problemer

Det høres kanskje ut som disse første tre lagene er ALT som definere dine foreldre for deg, og som du mener du har fått av dem.
Hva mer er det , spør du. Finnes det noe utover det mine foreldre har gjort, ment og levd som eksempel for meg ?
Svaret er: JA. Med store bokstaver.

Det som ligger på de tre første lagene trenger man ikke «å kjøpe». Eller annerledes sagt: det kan man filtrere ut. Eller enda tydeligere: dette burde man ikke kjøpe (selv om man gjør det i første omgang helt automatisk i sitt totalt åpne barne tilværelse). Man må etterhvert lære å filtrere ut. ;Men det er en voksen jobb, ingenting man kan foretar seg som barn eller ungdom. Sjelden før man blir 28 år. For de fleste enda senere. For noen aldri.

Det er -etter min erfaring- ikke konstruktiv å ta materialet fra de første tre lagene med seg. Og det er utviklingsmessig vesentlig å plassere dette stoffet (som drømmen ikke er lagt av) der det hører hen: nemlig fortiden & foreldrene.

De lagene som ligger under dette , derimot ( IV +) handler kun om potensialene.
Og jeg gjentar: uansett om de potensialene har blitt realisert av foreldrene eller forfedrene eller ikke, så blir disse talentene gitt videre. Det skjer automatisk ved at strømmen bære dem videre.

Lag IV:
foreldrenes/slektens potensialer, begavelse, talenter, styrke

Lag V:
foreldrenes (i grunnen ubetingete) kjærlighet

Fra de lagene burde man med fordel forsyne seg.

Og det interessante er at dette er den egentlige hovedstrømmen.
Det er faktisk mer enn interessant.
Det er avgjørene å få med seg.
Derfor igjen: Det er ikke de øverste lagene som er den hovedforsyning av sjelens innsjø.
Selv om vi oppfatter det slik.
Men denne oppfattinger er en gedigent misforståelse.
Vi tror at det som strømmer i de øverste lagene ( I -III) er det vi får.
I virkeligheten er at det tvert imot.
De øverste tre lagene er det som er minst viktig, minst betydningsfullt.
Det er bare toppen av isberget, den mer eller mindre sure fløten på toppen.

Og akkurat de lagene kan og skal man sile ut.

Det som er igjen etter filtringen av de øverste lagene er den største og mest vesentlige delen av elven. Den flyter mer underjordiske og er litt mer subtil enn det som bråker på overflaten av vannet, men er desto rikere i goder og gaver og oksygen for sjelen.

Så: opp med slusen igjen og inn med filteret.
Der får du i pose og sekk og alt søppel som ikke skal inn i din sjels innsjø blir hengende igjen i filteret.

What is a Persona Chart ?

What is a Persona Chart?

The birth horoscope is a "script of life" which gives me an exact overview of my "drama". If we translate the horoscope drawing into a view of a stage, the circle of the horoscope becomes the circle of the stage, and the planets turn into people or actors.

Every single person in the drama has his or her very own history, has individual energies, individual needs, has weaknesses and strengths, and individual physical and psychological responses. Each person has an individual way of going through life, as well as an individual path to consciousness.

The birth horoscope represents these twelve characters in their particular arrangement as parts of the whole. We want to show a new way of looking at the chart. We do not look at the whole, but consider its parts. We will not forget, of course, that whole is more than the sum of its parts. And we keep in mind that we will do what we are doing now only for a limited period of time. But we will do it anyway.

We learn a method by which we can take out a single one of these inner personalities, and look at it closely and independently from the others for a while. The birth chart provides us with little information about this personality: we only know the zodiacal sign, its house placing, and its relations with other planetary personalities. This is not a vast amount of information. For this reason we will take a step which might sound outrageous at first: we cast an individual horoscope for this inner personality.

The individual characters on the stage of my life have birth dates themselves, i.e. they have to "come to light". This phrase contains the secret of their birth. They are born the moment the Sun, which has brought me (my outer self) to light (for example on 22.8.62, at 13h22), reaches this inner personality for the first time and thus "brings it to light". If Mars in this horoscope is 26 degrees 42 minutes Aquarius, the Sun reaches the "warrior" on 3.2.63 at 1h32. Now, I have the dates I need for Mars' horoscope: the birth date of the "warrior".

In technical terms: A Persona Chart is the chart for the first transit of the Sun over the position of another natal planet. All Persona Charts 'happen' within the first year after a person's birth, when the Sun makes its first circle around it, and 'wakes up' one subpersona after the other.

We call this horoscope a "persona chart". For one, this horoscope describes one of my inner "personalities", and secondly, it is derived from "per-sonare" and therefore associated with the motif of "that which rings through". Each of the inner personalities rings through the whole consisting of all the other personalities. A special sound rings through the whole chart. An individual sound!

This inner personality has - an ascendant - a ruler of the first house - a Sun, which is always the protagonist (because the Sun take the place which was taken by Mars before) - again 12 characters on the stage (!) - a midheaven.

We can treat this horoscope like a normal horoscope, but we have to keep in mind that it is not our chart, but the chart of this one person within us. We have to take care not to take this horoscope for the whole.

Persona charts are horoscopes of independent personalities - we cannot stress this often enough. Personalities inside me. The birth chart is the horoscope of the most important inner personality, of my Sun. (Therefore the Sun does not get an extra persona chart, because the horoscope this personality would have a year after birth - that is when the Sun returns to the place it had at birth - has already a different name: it is called Solar Return Chart). All the other inner personalities are relegated to second place in "traditional" astrology.

Persona charts are horoscopes which promote the other personalities beside the Sun to the rank of protagonists. They take these personalities more seriously than the birth chart does. We think it is really unfair that on the stage of life only the one (Sun) protagonist is endowed with a biography, and that only his life is given description. The other personalities are simply seen as minor characters. For this reason we want to provide a method which allows the reader to provide the other characters with biographies (i.e. life descriptions) of their own. It will occur to you that these personalities have unjustly been neglected for so long, and - to go even further - that they themselves have an ego and their own members of the cast!

Sjelens delta, del I

Sjelens Delta

Forestill deg en innsjø. På første blikk virker den til å ligge der helt for seg selv.

Undersøker man litt nærmere, finner man ut at innsjøen har blitt skapt av to elver som munner i den. Iakttar man det hele ovenfra, ser man at hver av de to store elvene selv blir nært via vann tilførsel av to store strømmer. Og at også disse strømmene igjen får vann av to elver. Og så videre. Fra her oppe, ørnens perspektiv, ser det faktisk ut som om dette mønstre aldri har en ende.Det er et gedigent delta, en sammen strømming av uendelige mange elver som har skapt denne innsjøen som du først fikk øye på. Og som du trodde bare var et innsjø, et stille vann som ligger litt for seg selv. Og det stopper heller ikke der. Ser man nemlig enda mer nøye, finner man ut at denne innsjøen faktisk ikke er en innsjø heller, men også en elv som (muligens) munner i et eller flere andre strømmer.

Den tilsynelatende innsjøen er din sjel.Elvene som nære innsjøen er din mor og din fars sjeler.Elvene som strømmer inn i mor og fars sjel elvene kommer henholdsvis fra sjelen til foreldrenes foreldre, dine besteforeldre. Og din innsjøen blir muligens igjen til en strøm som nærer sjelen til dine barn. Som igjen, kanskje en dag -kosmos vet, eller ikke- kommer til å nærer sine barns vann.Livets vann i evig strøm, fra generasjon til generasjon.

I innsjøen (inn= det som havner i ditt indre) av din sjel samles alle sjelvannene av dine formødre & forfedre. Innsjøen er faktisk containeren hvor alle potensialer & skygger av hele slekten din - hele erfarings pakke av deres livene, inne & ute- munner. Og via deg ev blir transporter videre (inklusive dine erfaringer, potensialer, skygger) til den eventuelle neste generasjonen. Smeltet sammen med enda et elv fra din partners sjele delta.

Blir det automatisk slik ? Ja, på en måte er det det. Så snart som barnet blir unnfanget skjer denne overføringen helt av seg selv. Barnet kan på ingen måte å forsvare seg, refusere eller ønsker spesiell velkommen visse deler, selektere eller filtrere. Barnet er i utgangspunkt utsatt den «pakken» den får.

At denne pakken i det store bilde er helt passende for barnet, skal bare blir nevnt «på siden» i denne sammenheng: Barnets sjel velger seg akkurat det «riktige» familiesystem når den droppe ut av den grenseløse og inkarnere (droppe inn !) igjen på jorden. Dermed kan vi egentlig stryke ordet «utsatt», og erstatte det med «selv-valgt» -i samsvar med en overordnet kosmisk lovmessighet.

Voksen og «voksen»

Senere, når barnet vokser mer og mer inn i sin personlighet (personlighet = summen av individets del personligheter/ indre personer) skjer det ofte at individet setter opp sluser foran foreldrenes elvene. Noen stopper til og med alt tilførsel, slik at ingen vann lenger trenger gjennom.Sjelen er stengt for familie systemisk tilførsel. No access area !

Men hva skjer da med innsjøen ? Begynner den etterhvert å tørke ut ? Eller forsumpe ?

Individet prøver å avgrense seg fra sine foreldre og sin slekt. Det er normalt og helt i orden for å kunne utvikle sin identitet, et ego. For å ha noe man kan si «jeg» til , tror man at det er nødvendig å bli annerledes enn sine foreldrene.

Og det må man.På en måte.Evolusjon er jo ikke interessert i at det samme gjentar seg igjen og igjen.

Men: denne avgrensningen er barnets/ungdommens avgrensning. Det vi sier: det hører som nødvendighet til den fasen av identitets danningen. Har et mennesket dannet seg en identitet, trenger den virkelig voksne ikke lenger å avgrense seg. Fordi jobben er gjort. Individet har funnet sin egen identitet, har blitt voksen. Foreldrenes være-måte er ingen trussel mer.Og hvorfor skulle man da fortsatt trenger å forsvare seg ?

Spørsmålet er: hvem er virkelig voksen ? Ikke mange, vil jeg påstår. De fleste bare late som om. Men der er bare et spill for kulissene. Og publikumet velger å tro på spillet og klapper, fordi den har ikke blitt voksen selv. Tenk på «gutta i næringsliv», eller «fotball gutta», eller «jenter turer» (nomen est omen) , hvor man bekrefter hverandre i sine forviklinger og u-voksenhet.

Omvendt sagt: en person som fortsatt trenger å avgrense seg mot sine foreldre er fortsatt fanget i sitt uforløste indre barn, har ikke enda passert tenårings fasen. Man jobber fortsatt med et stadie av barne & ungdoms utviklingen, dannelsen av sin identitet.

Stuck in puberty, kanskje boktittel nr 245 ?

Er man voksen og sier nei til sine foreldrene er man avslørt.Ikke at det gjør noe.Men det er viktig å se hvor man er og hva man holder på med.Utviklingsmessig er det en anakronisme (ana = ikke, kronos = gresk gud av tiden. Dermed betyr det så mye som «ikke tids riktig») er være fysisk voksen og utviklingsmessig barn/ ungdom.Det blir til en stengsel.Og stengsel rimes ikke uten grunn med «fengsel».

Derfor må det arbeidet gjøres. Jo snarere, jo bedre. Det er ingen vits å dør 90 år gammelt og fortsatt være i sitt indre i forsvar mot sine foreldrene som har vært dø i 30 år.

To be continued de neste dagene

Ontuition

Ontuition

« Tune On, rise up »

Hippy therapist, O.L. Wheelmaker, San Francisco, summer 1969

Ordet intuition peker innover.

Innover sjelen.

Det indre.

Dermed er intuition per definisjon noe personlig, noe som er relatert til individets subjektivitet. Begrepet suggerere at man finner svarene eller løsninger i sitt indre.Ulempen med det er at det personlige indre- psyken- er fullt av skygger, forviklinger og redsler.Ikke bare, men mer enn nok av dem.Og det hjelper ikke akkurat hvis man ønsker å få et forløsende svar på en problemstilling (som man gjerne prøver sin intuisjon på).Tvert i mot.

Skyggene tåker opp ens evne å vurdere en situasjon.

Redslene (angst kommer fra det tyske ord «eng» og betyr «trang») trekker sammen ens perspektiv.

Forviklende mønstre stivner refleksjonens fleksibilitet.

Derfor: er den personlige psyken egentlig et bra og pålitelig målestokk når det gjelder å ta avgjørelser ? Og intuisjonen, psykens indre retningslinje en intelligent instrument of choice ?Jeg har mine tvil.

Jeg foreslår derfor å kaste ordet intuisjon i søppelkassen markert: « ord recycling».Og heller nyskape et ord ut av universets uendelige og uforintatte etymologiske forråd.Vi kunne erstatte det for eksempel med ordet OnTutition. Eller Opptution. Eller TranTutition.Et mennesket må nemlig opp eller logge seg på («on») det transpersonlige for å få et objektiv riktig svar. Ikke inn.I det genuint transpersonlige finnes det ikke noe personlige forviklinger, skygger eller angst. Ikke fordi man ikke vil ha det der, eller prøver å tenke det bort, men bare fordi det ikke eksistere på det plan. Punktum.

Det er den desidert gode nyheten. At det finnes i enhver menneske noe som er delaktig i en objektiv viten og visdom må være en god nyhet.Noe som vet hva som virkelig er.Problemet er bare – og riktig: det er den dårlige nyheten- at vi sjeldent, ytterst sjeldent (for å ikke si: nesten aldri) er der.Den kilden er der som en stikkontakt til kosmoset. Og den tørke aldri opp.Men: få vet at den stikkontakten finnes (og leter derfor ikke etter den), de fleste har glemt at de har en ledning som passer i den stikkontakten, og noen (som helst ikke vil finne den) hevder så at den er så utrolig godt gjemt (selv om den ikke er det).Men hvordan pokker kommer man seg ditt ?Noe forslag (uten å være en komplett liste)

Meditasjon.

Selvutvikling.

Tantrisk Sex.

Levende Musikk.

Psykedeliske sopper.

Fasting.

Rave parties på Ibiza.

Sjamanisme.

Ok. Definitiv selvutvikling.Konstruktiv, ekt-mente selvutvikling bringer individet opp mot grensen.Og etterhvert til og med over den grensen, inn det transpersonlige.Inn i transen, som er så mye virkeligere enn det reale som vi kjemper med dag inn, dag ut.Som navnet sugerere må det personlige materialet blir trans-scendert. Trans betyr utover. Utover en grense. Grensen av det personlige (astrologisk: MC, grensen til den IV kvadranten, hus 10-12).Derfor må det personlige materialet etterhvert blir forbrent.Forbrent gjennom et Liv Fullt Ut. Erfaring, en våken fart, reise hvor alt det indre materialet blir beveget ut og forvandlet i interaksjonen med Livet.En forbruk. Livets fruker må blir spist i sitt fulle. Ikke bare spist, men smakt med full gusto.Så lenge det personlige er i underskudd fordi den har ikke tatt det helt ut, forblir den i en mangel bevisshet. Og den fortsetter å knytte det subjektive til det personlige. Istedet for det transpersonlige. Stikkkontakten.Og stenger dermed for spranget oppover og utover grensen.

Ditt hvor OnTutitionen kan finnes.

« Don´t dig your inner vibes, (wo)man »

Hippy therapist, O.L. Wheelmaker, Golden Gate Park, spring 1971

Den hvite ørnen: hva er magi ?

Magi er forvandling av subjektiv psykisk materiale til spiritualitet.

Sjelens element er vann. Vann er er sjelens element.

Det astrologiske dyrekrets huser tre vanntegn som står i logisk utviklings relasjon til hverandre.

Krepsen representere den personlige psyke

Skorpionen er forvandlingens tegn

Fiskene gjenspeiler den kollektive psyken (også kalt for spiritualitet)

Skorpionen, ofte og ufortjent med dårlig rykte, må forstås på nytt som leddet mellom den personlig psyken og den kollektive psyken. Men hva slags ledd ? Kun en forbindelse, en slus, et passiv bånd ? Neppe. Alle som har kjent skorpionens pressende kraft på sin egen sjel vet at det er bare en ting (=prosess) som skorpionen vil: forvandling. Metamorfose. Transformasjon. Døden av det gamle og ny oppstålese, fødsel av det nye.

Men hva skal dø ?

Det som skal dø er: det gamle, fortiden, det som individet ikke lenger trenger, det som blokkere utviklingen, drenere evolusjonen.

Og i det finnes bare virkelig et sted i mennesket, nemlig i individets personlige psyke.

Den personlige psyken er et depositum, et panoptikon av subjektiviteten. Her sparer vi på alt som er/ var vondt, som er mørk, som stinker. Alle skygger, forviklinger, sår, traumer har sitt bosted her. Og bare her. Hvor ellers ?

Uten Skorpionen hadde her mennesket blitt sittende på sin egen skit. Det hadde vært no good. Individet hadde forsøpplet innvendig.

Skorpionen, som magiens tegn, har derfor den noble (men u-poppe) oppgaven å løfte psyken ut av dalene av sine subjektive forviklinger og issues til transpersonlige, spirituelle høyder.

Derfor heter den forløste Skorpionen: hvite ørnen.

Momentumn Astro Laboratorium, Vår 2010: « Continumn »

Momentumn Astro Laboratorium, Vår 2010:

« Continumn »

De første to astro lab rundene av var -ifølge tilbake meldingene- en win-win for alle detaker og meg. Derfor: back by popular demand, tilbyr jeg med glede en ny runde av astro laboratorium !

Say, what ?

Astrologi er et kosmo-logisk redskap som -i likhet med universet som den representere i symbolsk form- aldri stopper å utvikle seg. Nesten daglig får jeg nye innsikts flashes rundt planetenes og stjernenes logikk.

Og siden astrologi (i vannmann arketypens ånd) ikke er noe man skal praktisere for seg selv, men gjerne utøver i samsvar med andre mennesker som deler denne bølgelengden

ønsker jeg å invitere deg å reise et stykke sammen med meg gjennom melke veien.

I vår ukentlig astrologisk get together skal vi -som det er skikk i et (u-)ordentlig laboratorium- eksperimentere med videreførende tankegods rundt astrologi.

Time & space ?

Tirsdager kl 10-11:45 på Momentumn, TMG 56,

Datoer for denne runde: Mai 4, 11, 18, 25

Juni 1, 8, 15

Pris ? Kr 2100 for det hele. Kurset kan bare tas i sin helhet & bes å ta med på første kursdag. For den som ønsker/ trenger kan betaling deles opp, etter avtale. Kan også betales kontant «per gang».

Say, for whom ?

For alle med genuint interesse i astrologi.Er du i tvil om du er kvalifisert, talk 2 me....

Tilbakemelding !

Let me know asap (assoonaspossible)

Sår som sjanse, traume som gave

Sår som Sjanse

Hvert sår & traume har sin mening og sin plass. Man blir aldri såret tilfeldig, men alltid i samsvar med et større utviklingsbilde. Såret er dermed et uttrykk for individets levende skjebne. Skjebne blir ofte misforstått som noe man er utlevert til. I “min bok” utfolder seg et mennesket skjebnen I et stadig seg i samspill mellom det som er medfødt (fysisk, psyksik, åndelig) og det som individet velger, bevisst eller ubevisst.

Ligningen av den individuelle skjebne:

Skjebne = det medfødte + det valgte

Ingen er skyldig, alle har ansvar

Så hvem er egentlig skyldig her? I første omgang har vi mennesket en tilbøylighet å tro at min smerter er den andres feil: mine foreldre er ansvarlig for min dårlige selvverdi, min eks-mann for at jeg ikke lenger har tro på kjærligheten, bakterier for at jeg har blitt syk, bilindustrien for gobal oppvarming etc..

Klarer man etterhvert -gjennom en vis kvantum av selv innsikt- å se at feilen er ikke å finne der ute, lande man etter en stund hos seg selv. Mennesker som gjør mye selvutviklings arbeids kommer der ofte til den like bisarre slutning- nemlig at alt er ens egen feil. Eller som det heter mer elegant på latin: culpa mea. Fordi jeg har ødelagt mitt karma i et tidligere liv, fordi jeg ikke har begynt tidlig nok å jobbe med mine måneknuter, fordi min måne er I Skorpion, whatever.

Er det noen som er skyldig i det hele tatt?

Kanskje er problemet er at mennesker i det hele tatt er fiksert på skyldspørsmålet.. Hele tiden prøver man å finne ut hvem som er skyldig: En hel industri av mennesker arbeider dag inn, dag ut, med å finne ut hvem som er skyldig. Og man finner selvfølgelig svarene der hvor man leter: på symptom-plan, realitetens tilsynelatende overbevisende overflate.

I bunnen er en slik holdning en oppfinnelse som tilhører det sårede barnslige selv. Og selv om det er de såkalt voksne som er mest opptatt med å fordele skyld, må man være klar over at det er det sårede barn i den voksne som dømmer og fordeler skyld. Nettopp fordi det indre barnet er såret (og det er det i alle mennesker- i forskjellig grad) og innholdet er ubearbeidet, er det den ideelle grobunn for skyldfordeling.

La oss være helt klar over det: det finnes så godt som ingen som virkelig er blitt voksen. Vi lever i et samfunn av store sårede barn som later som om de er voksne og spiller et fasadespill med uthulet ritual som skal bekrefte for oss at vi er voksne. Så lenge den barne-voksne fortsatt er bundet (og nesten “hektet”) til sitt sårede barn gjennom sine uforløste sår og traumer, går livets tog ikke videre. Kanskje på det ytre plan, men ikke på det indre. Og det ytre stopper også opp etterhvert, siden de indre togskinnene er råtnet bort.

Derfor: ingen er skyldig. Eller alle. Og hvis det finnes noen som er skyldig, så måtte det være Livet, fordi det i sitt innerste og ytterste vesen alltid pådriver vekst: individuell og kollektiv, alt er alltid rettet mot evolusjon (ut- vikling) Og hvert traume og sår har bare ett hemmelig budskap: voks med og ut av det! Bruk drivkraften i smerten som en katapulk for deg til å nå det neste stadium av din personlige utvikling, og som neste skritt; for verden kollektivt.

Og hvem kan skylde på det?

Mitt forslag er å erstatte ordet “skyld” en gang for alle med ordet ansvar. Begrepet “skyld” er egentlig bare et misforstått ansvars-tematikk. Misbruk av meg selv, fordi jeg egentlig vil beholde mine sår. Det er en av terapiens store hemmligheter som man finner ut etterhvert: folk liker sin sår. Fordi de er ideale som unskyldning....for å ikke tar ansvar. Og selv folk som “vet “ det fortsetter å gjøre det.

Der er det selvsagt mye letter å fortsette å skylde på andre og selv selv.

Traume som gave

I siste konsekvens bærer ethvert sår & traume en gave. Men gaven er godt pakket inn og dermed skjult (som alle potensialer). Det at man kan pakke ut gaven forutsetter en aktiv erkjennelses- og integrasjonsprosess.

Først når man forstår at såret tilhører ens egen utvikling (og ikke “gjerningsmannen” eller en “uheldig skjebne” hvor jeg er et tilfeldig offer) er det mulig for det skjulte potensialet å utfolde sin kraft og be-gave-lse.

For å kunne vokse inn i sin virkelige bestemmelse forutsetter at man forlater det barnslige “ dette var urettferdig” (av mine foreldre, overgriperen, skjebnen) og sier: “ alt er mitt og hører til meg. Uansett hvordan det kan se ut ved første blikk, er alt som skjermeg. Mine sår & mitt traume er et nødvendig stykke av min vei. “

Det betyr ikke at man trenger å forbli traumatisert eller såret for resten av livet. Tvert imot. Såret er bare sår så lenge det ikke er erkjent i sin egentlige funksjon. Er sårets mening - som alltid er VEKST – forstått – sesam! – så løser det traumatiserte seg opp og forvandler seg til det eksakt motsatte: en potensial !

Trauma & sår LAg

Modellen er organisert slik at de mest overfladiske sårene ligger øverst. «Overfladisk» betyr i denne sammenheng ikke «mest tåpelig», men «nærmest sjelens overflate». Det er viktig å differensiere på denne måten, fordi det impliserer at det som ligger nærmest overflaten er

a) mest åpenbart

b) mest synlig

c) mest bevisst/kjent

d) (stort sett) lettest å jobbe med

Modellen & metoder

1. biografiske sår

(post barndom: skilsmisse, sykdom, ulykke, overgrep, vold etc)

metoder> psykoanalyse, samtaleterapi, partnerskapsterapi, behaviorisme, «ego»-terapiformer, traumeterapi (Peter Levine)

2. barndomstraumer & sår

metoder> psykoanalyse, samtaleterapi, behaviorisme, «ego»-terapiformer, neo-haviorisme, NLP, traumeterapi etc

3. intrauterine & fødselstraume

metoder> holotropisk pusting a la Grof

4. familiesystemiske sår fra tidligere generasjoner

metoder> systemisk arbeid a la Hellinger

5. tidligere inkarnasjoner

metode> reinkarnasjonsterapi, regresjoner etc

Dette er selvfølgelig bare en modell, med alle sine fordeler og ulemper. Fordelen er at den kan hjelpe med å gi en viss struktur i et område som i sin natur er veldig tåkete. Vi må derfor utvikle en slags gramatikk for det ubevisste. Og akkurat som for alle andre typer gramatikk (språk, musikk o.s.v.) trenger man forståelsesstrukturer. En modell er en slik struktur.

Ulempen er bl.a. at modellen ofte blir forvekslet med virkeligheten. Modellen er bare et abstrakt bilde av virkeligheten. «The map is not the landscape» som det så treffende heter.

Overordnede metoder

Det finnes en del terapeutiske redskapene som er mer egnet for visse lag av terapeutisk arbeid og ikke fullt så brukbart på andre. Og så eksisterer det instrumenter som er såpass universelle at de kan etter min erfaring stortsett brukes på alle plan av terapeutisk arbeid.

- Astrologi: Astrologi reflekterer individets grunnmønstre på en overordnet måte. Dette grunnmønsteret speiler seg på alle plan av sjelen, fra det mest overflatiske (biografiske hendelser) til det dypeste, som for eksempel inkarnasjons omspennde karmiske “gjenganger”. Dermed kan vi - uansett hvilket nivå av traumer/sår vi jobber på - bruke astrologiske indikasjoner for relativt raskt å forstå hvilke essensielle forviklings/ utviklingstema individets evolusjonssmatrix som skjuler seg bak hvert spesifikke sår. Dermed er det mulig å betrakte sår & traumer fra et helt annet perspektiv: ikke bare som noe som tilfeldigvis rammet vedkommende, men som noe som hører til i en større meningsfull utviklingssammenheng og som skjer i samsvar med, og innenfor, individets skjebnesprosess.

- Konstellasjoner: fordi man kan (med en viss erfaring, kreativitet, og mot) sette opp stort sett «alt». Om det er et barndomssår eller en ekspartner, bestemors første forlovede som druknet på sjøen , en fødselsprosess, det nest siste inkarnasjon, salg av hyttetomten, eller siste nattens drøm, så er det mulig å belyse og sette i gang en løsningsprosess via en konstellasjon.

-Indre reise: er mer universelt enn man ev. skulle tro (ved første blikk). At det egner seg til å jobbe med barndom, biografiske sår og systemiske temaer, er kjent. Det er også mulig å gå i de «indre rommene» av fødselsprosessen. Man kan til og med «forlenge» veien ned trappen «forbi familiesystemet» og støte på enda dypere lag: tidligere inkarnasjoner, kollektivt materiale (opplevelse av arketypene; «asana kronikk» : all viten om menneskeheten som er tilgjengelig), minner fra evolusjonære stadier i dyre-, plante-, mineralriket etc...

-Pustearbeid (holotropisk/ rebirthing): pusten er en av kongeveiene inn I sjelens prosesser. Den kaller ikke uten grunn for “ånden”. Pusten forbinner et menneske med sin ånd. Og siden ånden er den mest omfattende delen I trefoldigheten av kropp-sjel-ånd inkludere arbeid med ånden alltid både kropp og sjel. På hvilken terapeutiske arbeids plan man stille seg inn, velger man selv (eller I samsvar med sin terapeut). Etter en halv times holotropisk hyperventilasjon er man såpass I transe at man kan ledes (av terapeuten) til hvilken som helst plan av ens sjel.

• Mate dine demoner/ Damion arbeid: et fantastisk redskap basert på en tibetansk buddhistisk teknikk fra 900 tallet. Teknikken tar utgangspunkt i å gi sine redsler en form, en kropp, et ansikt (demon) og så jobber med å forvandler formen (og innholdet/angsten de representere symbosk) ved å “mate” demonen til den er mettet.

Også I denne sammenheng gjelder det etterhvert - hvis man ønsker å jobbe med terpeutisk virkningsfull å bli en «master of the options», en «mulighetenes mester», som til enhver tid kan plukke det redskap som er mest passende for individet, utifra det store (makroskosmiske) og det lille (mikrokosmiske), aktuelle bildet.

Finnes det viktigere indre arbeid enn med sine demoner ?

Jeg tror at det å arbeide med sine indre demoner er det viktigste psykologiske arbeid man kan gjøre.Mine & dine demonen -eller skyggene som C G Jung hadde kallt dem er den (same shit,different wrapping !) er det ene, mest vesentlige faktor som blokkere det individuelle & kollektive utvikling til et realiserte Selv og verden.

Jeg sier bevisst «mine demoner» fordi de hører til MEG (og dine til DEG...heldigvis !). Det finnes nemlig egentlig ingen demoner «der ute « (andre mennesker, eller spøkelse). Null og niks, nada & rien. Det som vi oppfatter som demonisk i verden (min mor, min eks mann, Hitler, the ghost of Canterville...) bare speiler mine indre demoner, kaster tilbake min egen skygge. Derfor kan man jobber seg ihjel ved å forsøke å forandre «verden» eller «den andre». Det er ingenting vi kan utrette der ute, ingenting å forandre. Fordi man ser - til syvende og sist- bare seg selv i verdens speil. Du kan pusse og polere speilet opp og ned. Hvis det som speiler seg der (nemlig DEG) forblir det samme, og ser sur ut, nytter det hjertelig lite. Punktum. Dermed er det eneste som virkelig «make sense» (med uttalt «e») å «face» (for å si det i Røkke Norsk) og jobbe med sine indre demoner. Blir de forløst, forandre seg også speilbilde. Og dermed Alt.

Hva som er «årsaken» til at demonen har oppstått i sjelen er egentlig ikke så viktig. Det finnes alltid en årsak bak årsaken. Følger man årsaks lagene dypere og dypere innover og nedover, lander man etterhvert hos Adam og Eva og arvesynden (I´m not kidding- men det hadde tatt for lang til å forklare nå. Bare så mye: som mennesket som ikke lenger lever i enhet med Alt (=paradiset) har vi blitt kast inn i verdens polariteten. Så lenge vi lever i polariteten, kommer det alltid til å eksistere Yin og Yang, mann og kvinne, venstre og høyre, helse og sykdom og god og vondt.. Dermed ligger den dypeste årsaken for at vi har «demoner» eller «problemer» i det hele tatt i det faktum at vi er mennesker som har falt ut av enheten. Og så lenge det er slik kommer det til å alltid eksistere en skygge for hvert lys....)

Derfor er det viktig å ikke fokusere kun på et bestemt «årsak» (mor, eks mannen, min gal bestefar,fødsels traume, overgrepet etc) når man jobber med sine skygger/demoner. Der går man seg fort vilt som rødhette i skogen. Og tror at man har forstått «hvorfor». Det vesentlige er å jobbe symbolsk (som er ikke konkret relatert til et bestemt person eller situasjon) med demonen, så at energien har en sjanse å forvandle seg. Hver demon som man ser lenge nok i øye forvandler seg etterhvert til en kraft, en hjelper, et potensial. Altså det motsatte av det den opprinnelig virket til å være. Har man virkelig forstått og realisert dette, forandre hele verdensbilde seg til noe som alltid drifter i retning utvikling og vekst.

Heldigvis finnes det en del meget kule, spennende og effektive redskap. Tidens ånd står på «klokke forløsning «(Vannman tidsalder). Men hver av oss må gjør sitt arbeid. Det er alt. Og det eneste man kan og skal gjøre. No more, no less. Men det skjer ikke av seg selv. Det frie menneskelige vilje i hver individ må velge selv. Valget vil avgjøre i hvilken retning spiralen av sitt liv beveger seg: oppover eller nedover. Hver av oss er fri. Og selvansvarlig. Ingen andre å skylde på (too bad...)

Summen av de forløste individuelle demonene løfter de kollektive skyggene (klimatrussel, krig, grådighet, vold etc) ut av det mørke. Jo større den summen blir, desto mer driver evolusjonen menneskeheten fremover mot sin bestemmelse.

Konstruktiv Likegyldighet som Høydepsykologi

Konstruktiv Likegyldighet som Høydepsykologi

Det at man ikke er likegyldig til en utkomst har å gjøre med at man tror at det ene resultat er bedre enn det andre. Det er det som er mis-tanken (mis = feil), feil sluttingen. Det man subjektivt ønsker seg virker nemlig bare «bedre» enn det andre. Det er -i virkelighet- ikke det. Grunnen hvorfor vi ikke ser det slik er vår egen kortsiktighet. Blindhet til helheten. Mangel av oversikt om den store utviklingen, både individuelt og kollektivt sett, som vi alle er delaktig i (om vi vil eller ikke). Den ekte, forløste og konstruktive og frigjørende likegyldigheten er basert på virkeligheten (lovmessighetene som virker bak livets overflate) at det ene alternativ er -i det store bilde og på det lange løp- like bra (=gyldig) som det som man subjektivt ønsker seg som resultat.
Hvordan kan det være slik? Det finnes jo så mange valgmuligheter hvor det ene virker så opplagt «bedre» enn sin alternativ. La oss ser på et noen eksempler:
Er det sol, sier vi: «det er fint vær». Men er det et bedre alternativ enn regn ? Kanskje for øyeblikket, men bare fordi jeg ønsker meg det, subjektivt sett. Men i det store bilde (klima, natur, inneklima når det «alltid er sol»etc ) kan vi klart fastslår at det finnes ikke «bra vær». Det finnes bare «vær», og i det store bilde er det ene alternativ (f x regn) like meningsfullt som det andre (sol). I Sahara er det omvendt. Det sier folk er bra når det regner. Hvem har rett ? Ingen. Eller begge. Men bare 50 %. (de andre 50 % mangler i forståelsen)
La oss ser på et litt mer vanskelig polaritet: sykdom og helse. Klart er det bedre å være frisk enn syk. Eller ? Ser man temaet sykdom fra et overordnet utviklingsperspektiv, viser det ser ofte at sykdom er noe av det beste som kan skjer. Sykdom er en av mennesket store læremester. Mange av mine egne mest signifikante selvutviklings prosesser kom i gang etter en lang sykdom. Min gjennombrudd i retning av det transpersonlige kom etter at sykdommen tvang meg å gearer ned og starte med meditasjon. Hadde min subjektive ønske på det tidspunktet blitt «hørt», og jeg ikke hadde vært syk, hadde muligens mange av det som jeg oppfatter nå som mitt livs oppgave kanskje kommet mye senere i gang. Dermed var det «bra» (=gyldig) at jeg ble syk. Subjektivt ønsket jeg det ikke, objektivt var det akkurat passe.
I terapeutiske prosesser ser jeg stadig hvor vesentlig det -som ble personlig oppfattet som «dårlig» (vondt, traumatiserende etc)- virkelig er for individets store evolusjon.
Mennesker som er har nær-død opplevelse, har vært klinisk døde og blitt re-animert.Hvem ønsker seg å dør ? Samtidig har det vist seg for mange av dem at nettopp denne opplevelsen har gjort at dere liv ble mye mer meningsfullt. At de ikke ville har vært foruten, faktisk.
Trust me: det er det samme på alle plan. Om du taper en større pengebeløp, en jobb eller kjæreste. Det er det samme. Det å miste har sin verdi, sin gyldighet i det store bilde. Den samme gyldigheten som å vinne. Det er del av polaritetens lov.

Så: hva skal man ønsker seg, hva skal man følger, orientere seg etter, da ? Det som ens smålige, subjektive ego kategorisere som «bra og dårlig « ? Som du kan aner fra min argumentasjon tidligere, så mener jeg bestemt at det er en felle. Det er selvsagt populær og veldig fristende å tror på det ens lille ego suggerere. Men løsningen og friheten ligger nok ikke der. Den ligger i det å lære seg konstruktiv likegyldighet som livskunst. Den er potensiell åpen til alle. Men det er en long and winding road til man klarer å leve utifra et slik høyde psykologi. Eller kanskje ikke. Buddhistene hevder at opplysning er alltid rett rundt hjørne.
Uansett: her er den forløsende tanken. Hvis du skru deg selv opp til fugl perspektivene luftige høyde ser du hvordan alle veier etterhvert fører i sammen retningen uansett. Du ser deg selv på en veiskille og observerer hvordan din subjektivitet legger all livets viktighet i det ønskelige resultat. Og så ser du plutselig hvordan til tilsynelatende helt disparate veien møtes igjen senere, på en annet plan i tid & rom. Det er det samme hva du velger. Så hvorfor binder seg til det ene eller det andre ? Hvis det etterhvert leder til det samme uansett ? Det kommer alltid nye sjanser (senest i neste liv). Sjelen er i en endeløst evolusjons prosess.The show goes on. Og så kommer neste den show. (=inkarnasjon, eller livsfase, eller jobb, eller partnerskap...)
Det ligger en stor frihet i det å lære å forstår Livet slik. Men der er-vel å merke- ikke en intellektuelt prosess. Man kan bruke intellektene (f x for å minne seg selv) som et hjelpmiddel. Men det vesentlige er å erfare våken og bevisst dette sammenspillet. Det er denne stadige utvekslingen (ping-pong) som skaper etterhvert den konstruktive likegyldigheten.
Neste gang du er ikke likegyldig, prøv å minne deg om det («remember to remember» sier Sufiene). Drar deg selv opp til fugl perspektivet, og prøv å ser ditt liv og Livet i sin helhet i lyset av en større utviklings vei, en evolusjon.
Prøv å se veien din fremover og ser at det som virker så utrolig viktig akkurat nå («det må blir slik og ikke slik) er altfor klein (tysk= liten). Blir du stor/høy i overført betydning, blir du samtidig mer voksen. Det lille bilde er nesten alltid bunnet til deler av individet som ikke enda har vokst opp, som vil forblir «liten» -og dermed forblir reaksjonen som hos barn som får den godteri de ønsker seg.

Det lønner seg å løfte seg opp til denne høyden.
Lønningen er frihet.

I denne forbindelsen anbefale jeg to minutter på youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=F1ILPl5FQaM&NR=1

Den uforløste Ascendenten

Det er ikke sjelden at folk lever de negative sidene (for å si det litt polariserende) av sin Ascendent tema: Løve ascendenter virker over the top ego-istisk, Tyr ascendenter litt vel grådig, Fisk Ascendenter ganske bortreist og utilgjengelig, Vekt ascendenter alt for opptatt til å please de andre etc.. Dette kan virker litt rart, hvis man har i bakhode at Ascendenten jo (i hvert fall i min bok) er en utviklingstema. Hvis den representere et positiv potensial, hvordan kan den da virker så negativ ? Svaret ligger allerede i spørsmålet: fordi temaet som Ascendenten representere er fortsatt uforløst, dvs: ikke enda ordentlig utviklet, ikke enda kommet i sin virkelige kraft. Hvis vi tenker på at alle arketyper har forskjellige utviklingstrinn, så er det slik at man- så lenge Ascendenten er ikke enda full utviklet- lever (en selv) og opplever (sett fra de andres ståsted) de lavere vibrasjons plan av dette temaet. Og disse lavere plan blir i Ascendentens tilfelle av næret av ACs fortidstemaet - tegnet som ligger foran i dyrekretsen. Eksempelvis: hvis en Løve AC virker veldig egoistisk og krever applaus hele tiden («ser på meg « !), der kommer denne utforløsheten fra Krepsens (tegnet foran) neediness. Det er den «gamle Krepsen» i Løve Ascendenten som føler seg i oppmerksomhets underskutt og trenger å bli sett. En virkelig Løve er så sentrert og sikker i seg selv at den ikke trenger det. Vekt Ascendentens pleasing av andre kommer fra Jomfru fortiden og har mest å gjøre med den jomfrulige egenskapen å være oversensitiv og tilpasse seg andres behov. Den utviklete Vekten lever primært det den selv har lyst å gjøre og har lært å stole på at det også – utifra den store balansen- er i orden med den andre. Den fjernheten man ofte opplever i Fisk AC kommer fra Vannmann fortiden, som heller flyr i sin rosa tanke skyer enn at den kommer ned til jorden. Fisk AC -forløst- er sentret i sin & universets midtpunkt, og er dermed i høyeste grad tilstede.

Det er viktig å forstår: så lenge Ascendenten blir næret direkte fra kilden av sin fortid (tema foran), oppleves og leves primært de uforløste sider av Ascendenten. Det som er nødvendig for forløsningen er «omveien» til tegnet som ligger motsatt fotidstemaet (Løve AC, fortid Kreps- utligningstema: Stenbokk etc). Bare etter denne utbalansering av fortiden er veien virkelig fri for Ascendenten til å komme i sitt senter og dermed i sin kraft.

Lengden av terapi prosessen

Lengden av terapi prosessen

Jeg blir ofte spurt hvor mye tid man må beregne for en terapi prosess. Dette er selvsagt meget vanskelig å besvare, siden man

a)...ikke skifte ut en oljepumpe i bilen (det er en mekanisk prosess og dermed kan kalkuleres relativ lett), men «dealer» med sjelen, som i sin natur ikke er kalkulerbart.

b) ...ikke virkelig kan bedømme (selv med mye erfaring) hvor mye vedkomne har allerede jobbet med sitt indre materialet

c)...ikke enda vet hvor «hardt» skyggene sitter (eller heller: hvor mye vedkomne holder sine mønstre ubevisst fast)

d) ... ikke enda vet hvor «klar» pasienten virkelig er til å gjøre sitt forvandlingarbeid.

e) ....først måtte sjekke ut hvorvidt astrologisk tidskvalitet ligger til rette for transformasjonen

Men:nå at det er sagt, så finnes det likevel en rule of thumb ! Jeg ville ikke kaller det for en lovmessighet, men heller en orienteringsmulighet for å gi pasienten en antydning av en tidsperspektiv. Her er denne tommel regelen:

antall år at problemet/såret har bestått = antall måneder det tar å jobbe med det

Eksempler:

• Har man båret en overgreps tematikk i sitt indre siden man har vært 11 år, og man er nå 41 år, og man har aldri jobbet med det terapeutisk, så måtte man påregne ca 30 måneder (2 ½ år) terapeutisk arbeid. (11-41 =30 år= 30 måneder).

• Har man hatt 10 år med ekteskapsproblemer så tar det ca 10 måneder å bearbeide.

• Har man vært utilfredsstilt i sitt yrke i 20 år = 20 måneders transformasjons arbeid

Har man viklet seg inn i et mønstre, må man vikle seg ut. Innvikling tid og utviklings tid står i en relasjon til hverandre.

Selvsagt må dette betraktes mye mer differensiert. For eksempel: Hva betyr «lengde av terapeutisk arbeid « ? Er det basert på en gang per uke, eller tre ganger ? Går det like fort med psykoanalytisk samtale terapi som det går med konstellasjonsarbeid ? Hva med temaer som kommer fra de dypere lagene av familiesystemet ? (skulle man da si: antall år man har levd =antall måneder det tar å jobbe med det ?) Gjelder «tiden det tar « det bare et spesiell tema (f x overgrep) ? Men hvordan er det hvis man jobber med flere temaer (som neste alle gjør) ? Summere seg tiden i så fall opp (tema 1+ tema 2+tema 3) ? Må man regne på samme måte for fysisk-somatiske temaer som for psykiske eller åndelige konflikter (som utvilsomt har en helt forskjellige resonans hastigheter, og dermed reagere fra langsomt-kroppen, via middels fort -psyken til lynrask-ånden)

Samtidig som jeg har mange spørsmål rundt en slik psykisk regnskaps føring synes jeg likevel at dette er en interessant tankegang som ligger i denne tommel regelen. Den minner oss at den finnes ulike rytmer i livet som gjenspeiler og tilsvarer hverandre i forskjellig størrelser, som for eksempel i denne korrelasjonen mellom makro rytmer (år) og mikro rytmer (måneder). Livets fenomener henger på grep i analoge rytmiske lovmessigheter. Og erfaringen viser jo: jo lengre man har båret et sår i sitt indre, jo lengre tid tar det å forløse det. Derfor er det jo også mye vanskeligere å hjelpe en 70 åring som aldri har gjort indre arbeid enn en 30åring. Derfor: jo snarere jo bedre. Det kan vi sikkert være enig om.

Enda en ting som denne regelen minner oss om: utviklings arbeid tar sin tid. Den er ikke gjort i en hånd omdreiing, selv om vår funksjonal-praktiske ego gjerne ville har hatt det slik.

Og den egentlige sannheten er- glem å regne på det.Det eneste du kan virkelig regne med er at selv -utvikling tar et helt liv.

Minst.

" Jeg går inn i meg selv, for å komme ut " Anais Nin

Dragens hale og dragens hode.

Måneknutene representere etter min erfaringen et menneskets viktigste evolusjons akse.

De kalles også for dragens hale (nedstigende måneknuten) og dragens hode (oppstigende måneknute).

Det er en «long and winding road» (for å singe det med Paul MCCartney) fra halens nedstigende måneknuten (NMK) -som står for individets dypeste og eldste forviklingstema-til dragens hode, den oppstigende måneknuten (OMK), menneskets viktigste utviklingstema.

Min fornemelse er at dette er en jobb som ikke bare er gjort i en håndomdreining, men som går over maaaaaaange inkarnasjoner. Det er derfor man betegner måneknute arbeid som karmisk (for å differensiere det fra "psykologisk arbeid", som handler mer om biografisk arbeid med bakgrunn i "dette liv").

Apropos "karma": Når jeg jobber i rammen av en work-study internship på vekst senteret "Esalen" (www.esalen.org- sjekk it out !) i California for 20 års siden, gjorde jeg oppvask i kjøkkenet over to måneder. I tråd med den generelle ånden på Esalen ble vi som gjorde den jobben kallt for D.U.C.K.S - " dishwasher unit cleaning karma syndicate".....

Anyhow:

NMK OMK

Fortid Fremtid

Forvikling Utvikling

har man for mye av trenger man mer av

«kan man» «må man lære»

Det er alltid to hoved opplysninger som må tas i betrakning for hver av måneknutene:

1. tegnet som måneknuten står i

2. hus som måneknuten står i

I det følgende et eksempel for en måneknuteakse, som skal illustrere evolusjons dynamikken som er implisert i den.

NMK i Kreps i 10 hus, OMK i Stenbokk i 4 hus

Her møter vi en av de store arketypiske konfliktene. To av de viktigste indre personer i hvert mennesket konfronteres: barnet og den voksne. I denne måneknute konstellasjonen støtter de spesiell hardt på hverandre. Det som forvirrende både for vedkomne og for de andre rundt han er dens tilsynelatende paradoksale natur: fra en Kreps (tegn)/ Stenbukk (10 hus) forvikling skal veien gå til en Stenbukk (tegn)/ Kreps (4 hus)utvikling. De sammen arketypene, bare med omvendte fortegn.

Hvordan kan dette gå an ? Wait & read.....

1. NMK i Kreps i 10 hus:

   Forviklingen

   Det dypeste gamle mønstre i denne konstellasjonen har å gjøre med at det indre barnet har hatt for mye ansvar å bære. Systemiske byrder belaster barnet og gjør den tungt og ufri. Barnet føler at den egentlig aldri har vært barn. Vedkomne er meget følsomt, men har måtte lære å seg sammen. Man kjenner seg super sårbart under det panseret som man har lært å ta på seg. Dette er også grunnen hvorfor NMK i Kreps i 10 hus går så fort i forsvar, får «piggene ut». Det paradoksale med dette er at det å føle at man « ikke har fått lov å være barn» er det nettopp det som holder vedkomne fast i sin barnslighet. Menneskets med NMK i Kreps i 10 hus tvilholer fortvilet i sin rett å være barn. Man forsvarer sin egen barnslighet med neppe og klør. « Jeg vil alltid være barn, fordi jeg har aldri fått lov å være barn» er dens ubevisste argumentasjonen. Det er en slags trassighet i det. Dette er subjektiv selvsagt meget forstålig (hvilket barn synes det er gøy å bære tunge psykologiske byrder ?), men objektiv sett bringer dette vedkomne ikke videre på sikt. Så lenge man fortsetter å argumentere utifra sitt sårete indre barn nekter NMK i Krepsen i 10 hus å bli virkelig voksen.

   Det å være voksen virker for vedkomne like betydende med « å ikke være barn».

   Det er det som er store misforståelse. Som «voksen» (i hver fall fysisk sett) er man lenge svært overfølsomt overfor alt som har med ansvar å gjøre, det man MÅ gjøre. Man prøve å unngå ansvar hvor man kan. Den dypere årsaken for det er at man forveksler det voksne ansvar med de tunge byrdene man har boret på sine tynne barne skuldrer. Hver gang noen sier « kan du gjøre dette « er NMK i Krepsens instinktive respons «å trekke tilbake» (i sitt Krepse hus). « Jeg gidder ikke «, sutrer den. «Og hvis du sier at jeg MÅ...der skal jeg i hvert fall ikke....». Nettopp som et barn. Denne «counter phobic» reaksjonsmønstre gjør at folk rundt dem etterhvert behandler dem med silkehansker. Men vel å merke: det er ikke til deres fordel, på sikt. Akkurat som de ikke er smart å gi inn i barnas godteri eller TV eller whatever masing.

Løsningen: OMK i Stenbukk i fjerde hus

Selv om det er ikke lett å svelge for NMK i Krepsen i første omgang, så implisere OMK i Stenbukk tydelig at vedkomne må bli voksen i dette livet. Igjen virker dette paradoksalt på første blikk: at vedkomne først må vende seg innover, lytte til sin psyke, sitt sårete indre for å kunne få denne snu operasjonen til. Det indre barnet må gjøre en god del psykologisk arbeid for å få orden i systemet. Så lenge man fortsetter å bære de tunge systemiske byrdene «for andre» (som mest sannsynligvis i denne konstellasjonen har sin systemiske utgangspunkt mors system) blir dette vanskelig. Derfor er det vesentlig å få ryddet opp i ens indre. Psyko-log ! Men: her finnes det stooooooooor motstand. Ingenting blir fryktet mer enn å gå inn i dette. Det er jo det man nettopp har prøvd å distansere seg fra hele livet ! Og nå skal man pirke i dette vepsebol igjen ? No way, Josè !

Etterhvert som man lærer å skille mellom det som er virkelig «sitt ansvar» (sine egne barn, sin partnerskap, sin helse, sin karriere etc) og det som er det misforståtte ansvaret (det man har båret for andre) begynner det å bli lettere. Og det interessante er at -etter denne misforståelsen har blitt løst- at vedkomne med OMK i Stenbukk i 4. hus faktisk kommer til å bli lykkeligere når den kan dedikere seg til en oppgave.

Egentlig ønsker nemlig mennesker med denne måneknuteaksen å kunne dedikere seg til en oppgave som krever deres fokus og konsentrasjon. Når vedkomne har først oppdaget hvor tilfredsstillende dette er, blir hvert bevisst ansvar takelse en skritt ut av det sårete hjørne. Man merker hvor mye styrke man egentlig har (hvis man ikke lenger bære på ting som man ikke skal bære på). Som for alle måneknute aksene gjelder det til syvende og sist å forene de tilsynelatende motsettinger. De opponerende arketypene møtes i midten. Og enten eller blir til både og. Man lærer seg etterhvert at det indre barnet og det indre voksen kan gå hånd i hånd. At det ikke utelukker hverandre, men faktisk er fruktbar for hverandres og helhetens utvikling.