Sjelens Delta
Forestill deg en innsjø. På første blikk virker den til å ligge der helt for seg selv.
Undersøker man litt nærmere, finner man ut at innsjøen har blitt skapt av to elver som munner i den. Iakttar man det hele ovenfra, ser man at hver av de to store elvene selv blir nært via vann tilførsel av to store strømmer. Og at også disse strømmene igjen får vann av to elver. Og så videre. Fra her oppe, ørnens perspektiv, ser det faktisk ut som om dette mønstre aldri har en ende.Det er et gedigent delta, en sammen strømming av uendelige mange elver som har skapt denne innsjøen som du først fikk øye på. Og som du trodde bare var et innsjø, et stille vann som ligger litt for seg selv. Og det stopper heller ikke der. Ser man nemlig enda mer nøye, finner man ut at denne innsjøen faktisk ikke er en innsjø heller, men også en elv som (muligens) munner i et eller flere andre strømmer.
Den tilsynelatende innsjøen er din sjel.Elvene som nære innsjøen er din mor og din fars sjeler.Elvene som strømmer inn i mor og fars sjel elvene kommer henholdsvis fra sjelen til foreldrenes foreldre, dine besteforeldre. Og din innsjøen blir muligens igjen til en strøm som nærer sjelen til dine barn. Som igjen, kanskje en dag -kosmos vet, eller ikke- kommer til å nærer sine barns vann.Livets vann i evig strøm, fra generasjon til generasjon.
I innsjøen (inn= det som havner i ditt indre) av din sjel samles alle sjelvannene av dine formødre & forfedre. Innsjøen er faktisk containeren hvor alle potensialer & skygger av hele slekten din - hele erfarings pakke av deres livene, inne & ute- munner. Og via deg ev blir transporter videre (inklusive dine erfaringer, potensialer, skygger) til den eventuelle neste generasjonen. Smeltet sammen med enda et elv fra din partners sjele delta.
Blir det automatisk slik ? Ja, på en måte er det det. Så snart som barnet blir unnfanget skjer denne overføringen helt av seg selv. Barnet kan på ingen måte å forsvare seg, refusere eller ønsker spesiell velkommen visse deler, selektere eller filtrere. Barnet er i utgangspunkt utsatt den «pakken» den får.
At denne pakken i det store bilde er helt passende for barnet, skal bare blir nevnt «på siden» i denne sammenheng: Barnets sjel velger seg akkurat det «riktige» familiesystem når den droppe ut av den grenseløse og inkarnere (droppe inn !) igjen på jorden. Dermed kan vi egentlig stryke ordet «utsatt», og erstatte det med «selv-valgt» -i samsvar med en overordnet kosmisk lovmessighet.
Voksen og «voksen»
Senere, når barnet vokser mer og mer inn i sin personlighet (personlighet = summen av individets del personligheter/ indre personer) skjer det ofte at individet setter opp sluser foran foreldrenes elvene. Noen stopper til og med alt tilførsel, slik at ingen vann lenger trenger gjennom.Sjelen er stengt for familie systemisk tilførsel. No access area !
Men hva skjer da med innsjøen ? Begynner den etterhvert å tørke ut ? Eller forsumpe ?
Individet prøver å avgrense seg fra sine foreldre og sin slekt. Det er normalt og helt i orden for å kunne utvikle sin identitet, et ego. For å ha noe man kan si «jeg» til , tror man at det er nødvendig å bli annerledes enn sine foreldrene.
Og det må man.På en måte.Evolusjon er jo ikke interessert i at det samme gjentar seg igjen og igjen.
Men: denne avgrensningen er barnets/ungdommens avgrensning. Det vi sier: det hører som nødvendighet til den fasen av identitets danningen. Har et mennesket dannet seg en identitet, trenger den virkelig voksne ikke lenger å avgrense seg. Fordi jobben er gjort. Individet har funnet sin egen identitet, har blitt voksen. Foreldrenes være-måte er ingen trussel mer.Og hvorfor skulle man da fortsatt trenger å forsvare seg ?
Spørsmålet er: hvem er virkelig voksen ? Ikke mange, vil jeg påstår. De fleste bare late som om. Men der er bare et spill for kulissene. Og publikumet velger å tro på spillet og klapper, fordi den har ikke blitt voksen selv. Tenk på «gutta i næringsliv», eller «fotball gutta», eller «jenter turer» (nomen est omen) , hvor man bekrefter hverandre i sine forviklinger og u-voksenhet.
Omvendt sagt: en person som fortsatt trenger å avgrense seg mot sine foreldre er fortsatt fanget i sitt uforløste indre barn, har ikke enda passert tenårings fasen. Man jobber fortsatt med et stadie av barne & ungdoms utviklingen, dannelsen av sin identitet.
Stuck in puberty, kanskje boktittel nr 245 ?
Er man voksen og sier nei til sine foreldrene er man avslørt.Ikke at det gjør noe.Men det er viktig å se hvor man er og hva man holder på med.Utviklingsmessig er det en anakronisme (ana = ikke, kronos = gresk gud av tiden. Dermed betyr det så mye som «ikke tids riktig») er være fysisk voksen og utviklingsmessig barn/ ungdom.Det blir til en stengsel.Og stengsel rimes ikke uten grunn med «fengsel».
Derfor må det arbeidet gjøres. Jo snarere, jo bedre. Det er ingen vits å dør 90 år gammelt og fortsatt være i sitt indre i forsvar mot sine foreldrene som har vært dø i 30 år.
To be continued de neste dagene