Sår som Sjanse
Hvert sår & traume har sin mening og sin plass. Man blir aldri såret tilfeldig, men alltid i samsvar med et større utviklingsbilde. Såret er dermed et uttrykk for individets levende skjebne. Skjebne blir ofte misforstått som noe man er utlevert til. I “min bok” utfolder seg et mennesket skjebnen I et stadig seg i samspill mellom det som er medfødt (fysisk, psyksik, åndelig) og det som individet velger, bevisst eller ubevisst.
Ligningen av den individuelle skjebne:
Skjebne = det medfødte + det valgte
Ingen er skyldig, alle har ansvar
Så hvem er egentlig skyldig her? I første omgang har vi mennesket en tilbøylighet å tro at min smerter er den andres feil: mine foreldre er ansvarlig for min dårlige selvverdi, min eks-mann for at jeg ikke lenger har tro på kjærligheten, bakterier for at jeg har blitt syk, bilindustrien for gobal oppvarming etc..
Klarer man etterhvert -gjennom en vis kvantum av selv innsikt- å se at feilen er ikke å finne der ute, lande man etter en stund hos seg selv. Mennesker som gjør mye selvutviklings arbeids kommer der ofte til den like bisarre slutning- nemlig at alt er ens egen feil. Eller som det heter mer elegant på latin: culpa mea. Fordi jeg har ødelagt mitt karma i et tidligere liv, fordi jeg ikke har begynt tidlig nok å jobbe med mine måneknuter, fordi min måne er I Skorpion, whatever.
Er det noen som er skyldig i det hele tatt?
Kanskje er problemet er at mennesker i det hele tatt er fiksert på skyldspørsmålet.. Hele tiden prøver man å finne ut hvem som er skyldig: En hel industri av mennesker arbeider dag inn, dag ut, med å finne ut hvem som er skyldig. Og man finner selvfølgelig svarene der hvor man leter: på symptom-plan, realitetens tilsynelatende overbevisende overflate.
I bunnen er en slik holdning en oppfinnelse som tilhører det sårede barnslige selv. Og selv om det er de såkalt voksne som er mest opptatt med å fordele skyld, må man være klar over at det er det sårede barn i den voksne som dømmer og fordeler skyld. Nettopp fordi det indre barnet er såret (og det er det i alle mennesker- i forskjellig grad) og innholdet er ubearbeidet, er det den ideelle grobunn for skyldfordeling.
La oss være helt klar over det: det finnes så godt som ingen som virkelig er blitt voksen. Vi lever i et samfunn av store sårede barn som later som om de er voksne og spiller et fasadespill med uthulet ritual som skal bekrefte for oss at vi er voksne. Så lenge den barne-voksne fortsatt er bundet (og nesten “hektet”) til sitt sårede barn gjennom sine uforløste sår og traumer, går livets tog ikke videre. Kanskje på det ytre plan, men ikke på det indre. Og det ytre stopper også opp etterhvert, siden de indre togskinnene er råtnet bort.
Derfor: ingen er skyldig. Eller alle. Og hvis det finnes noen som er skyldig, så måtte det være Livet, fordi det i sitt innerste og ytterste vesen alltid pådriver vekst: individuell og kollektiv, alt er alltid rettet mot evolusjon (ut- vikling) Og hvert traume og sår har bare ett hemmelig budskap: voks med og ut av det! Bruk drivkraften i smerten som en katapulk for deg til å nå det neste stadium av din personlige utvikling, og som neste skritt; for verden kollektivt.
Og hvem kan skylde på det?
Mitt forslag er å erstatte ordet “skyld” en gang for alle med ordet ansvar. Begrepet “skyld” er egentlig bare et misforstått ansvars-tematikk. Misbruk av meg selv, fordi jeg egentlig vil beholde mine sår. Det er en av terapiens store hemmligheter som man finner ut etterhvert: folk liker sin sår. Fordi de er ideale som unskyldning....for å ikke tar ansvar. Og selv folk som “vet “ det fortsetter å gjøre det.
Der er det selvsagt mye letter å fortsette å skylde på andre og selv selv.
Traume som gave
I siste konsekvens bærer ethvert sår & traume en gave. Men gaven er godt pakket inn og dermed skjult (som alle potensialer). Det at man kan pakke ut gaven forutsetter en aktiv erkjennelses- og integrasjonsprosess.
Først når man forstår at såret tilhører ens egen utvikling (og ikke “gjerningsmannen” eller en “uheldig skjebne” hvor jeg er et tilfeldig offer) er det mulig for det skjulte potensialet å utfolde sin kraft og be-gave-lse.
For å kunne vokse inn i sin virkelige bestemmelse forutsetter at man forlater det barnslige “ dette var urettferdig” (av mine foreldre, overgriperen, skjebnen) og sier: “ alt er mitt og hører til meg. Uansett hvordan det kan se ut ved første blikk, er alt som skjermeg. Mine sår & mitt traume er et nødvendig stykke av min vei. “
Det betyr ikke at man trenger å forbli traumatisert eller såret for resten av livet. Tvert imot. Såret er bare sår så lenge det ikke er erkjent i sin egentlige funksjon. Er sårets mening - som alltid er VEKST – forstått – sesam! – så løser det traumatiserte seg opp og forvandler seg til det eksakt motsatte: en potensial !