sorrows & suffering: where does it lead ?


In sitt nyeste bok la Paul Auster si en av hoved protagonistene, Morris Heller, som -70 år gammel- nesten dør av en lungebennelse i etterkant av flere eksistensielle psykiske kriser :

« We do not grow stronger as the years advance. The accumulation of suffering and sorrows weakens our capacity to endure more sufferins and sorrows....»

Han sier at jo eldre et menneske blir, jo svakere blir den som konsekvens det av alle de smertene den har opplevd. Smerter og traumer svekker, akkumulere seg, og tygnde individet på alle plan.
På en måte kan man følge denne tankegangen: Hvis man ser seg rundt ser man at det virker til å være slik for mange eldre mennesker. Jo eldre de blir, jo mer virker de nedkjørt av sykdom og/eller psykisk lidelse og synker mer og mer sammen, kollapse fyisk og psykisk, blir tettere, teitere trangere, virker mer sammentrukket, reumatisk og trangsynt.

Men det omvendte er like mulig, tror jeg. At hver krise som blir bearbeidet -og nå mener jeg virkelig gjennomarbeidet psykisk, fysisk, spirituell- kan styrke et menneske. Dermed kan et mennesket i beste tilfelle blir sterkere og sterkere med aldreren.

Ser det som en opsjon, for deg Selv !

Mange lærer, kosmos som lærer


Kosmos er for stor til å bare ha en lærer, eller følger en bestemt lære. Det finnes ingen guru, mester, religion, verdensanskuelse eller tros retning -uansett hvor kult eller troverdig eller opplyst den kan virke (verdt å merke seg at de som betegner seg selv som opplyst er det er det aller minst) - som kan dekke hele bredden av kosmos´spektrum, eller dagens utvidete virkelighets behov. Med utvidet virkelighets behov mener jeg bevisstheten The Big Mind som holder på å utvide seg kollektiv og indivduelt. Og det som det holder på å utvikle seg er så stort at ingenting system kan rome det hele. Dermed viser hver system eller lære bare et utsnitt av helheten. Og vi mennesker må indivduelt sett pick up the pieces, plukke oss sammen de biter fra de forskjellige systemer, filosofier, livssyn, spiritualiteter, guder, gurus, psykologi skoler, mester, egentlig ALT. Vi må søke og kan faktisk finne overAlt. Og den gode nyheten er at Alt finnes Alltid overAlt. Og den dårlige nyheten er: hvem ser skogen for alle trær ?
Og som vanlig ender vi opp i individets egenansvarlighet for sin sjebne, sitt liv, sin retningen og kvaliteten av sin reise gjenom Livet, sine inkarnasjon, sin evolusjon.
Der forblir det nesten ingenting annet å si enn å ønske hverandre lykke til med det....

Ken Wilber - I Am Big Mind


Ken Wilber en en av de store transpersonlige TENKER av vår tid. Jeg har stor respekt for han. Men hvis jeg sier "tenker", men jeg virkelig tenker, fordi det han kutter gjennom tåken av Livets fenomenologi med tankekraften. Ikke rart det, hvis man ser sin horoskop: Vannmann Sol, Merkur og Mars også i Vannmann, og Vekt AC. Alt er "luft ".
At han virker -ER- veldig sentrert i det (ser han på videoen) har å gjøre med at Vannmann pakken er i femte (Løve) hus.
Han stråler det ut han tenker med sine Vannmann resonanser.
Neptun på AC forsterker den transpersonlige (=spirituelle) i hans fremtoning.
At han kan også blir overanalytisk forstår seg selv med Jomfru fortid (tegnet foran AC) og nedstigende måneknute i Vekten i første hus
(super aggressivt tenkning).
I hans tankemåte minner han meg om en annen stor tenker av det 20 århundret: Krishamurti.

In any case: han er kult, og man kan lære en del av han -som av mange andre !






not into gurus, but....



Jeg har sagt det før, jeg sier det igjen: I´m not into gurus. Men Osho er etter min formening - ved siden av Dethlefsen, Døbereiner, Hellinger og Jung- en av den 20 århundrets bevissthets pionere.
Så hvis man hopper over den guru greie, så er det alltid noe å lære ....

Kjære pasienter 2011




S.P.A.C.E., 3.01.2011

Kjære pasienter, klienter, rådsøkende, coachees, mentorees
(det ordet som treffer sakens kjerne er ikke enda oppfunnet)

Et godt nyttår fra Thorvald Meyers Gate 56.

Τα Πάντα ῥεῖ - Panta rhei, som den Greske filosofen Heraklit utalte-rett som det var, og smart som han var. Riktig: Alt flyter, alt er alltid i forandring og forvandling.

Og siden jeg nødig vil stille meg mot kosmos´ primære lovmessighet (et veddemål man alltid taper) har jeg valgt - første gang på mange år - å forandre litt på på de ytre rammene av individual timene på S.P.A.C.E. :

1) Tidsrammer & betaling
Fra 1 Januar 2011 er prisen for en individual time av 50 min = kr 800.
I de siste årene har jeg vært for udisiplinert til å holde meg til tidsrammene -noe som ligger selvsagt i mitt ansvarsområde. I 2011 kommer jeg til å avslutte timene innen de avtalte rammene. Det gjelder også hvis pasienten er forsinket.

2)Sammenarbeidsperiode & objektiver
Fra 1 Januar 2011 kommer jeg til å forhånds avtale med hver pasient en passende arbeidsrytme og setter bestemte tematiske arbeids objektiver for hver periode. Dette er noe som pasienten og terapeuten blir enig om sammen, basert på pasientens generelle eller spesifikke utviklingsønsker, og terapeutens vurdering av pasientens nåværende situasjon (indre & ytre). Jeg kommer alltid til å ta utgangspunkt i et minimum halvt års sammenarbeid om gangen. Dette er ment til å sikre en arbeids kontinuitet som er nødvendig for prosessen og er del av et felles committment fra begge parter. Jeg har jobbet såpass lenge i dette feltet at jeg vet det er nødvendig med en slik minimum forpliktelse til seg Selv og sin prosess. Er man ikke villig å investere dette, så tror jeg man skulle med engang la være. Dette sparer energi, tid og penger for pasienten. Og ærlig talt, så er jeg heller ikke så interessert i et sammenarbeid uten at motivasjonen hos pasienten er høy nok.
For pasienter som har jobbet med meg før, kan dette skjæres ned til en mindre periode, men skal likevel avtales på begynnelse av hver runde.

I vår neste sesjon kommer vi til å bruke litt tid til å tematisere dette og bli enig om passende modaliteter og målsetninger.

Med dette i bakhode har 2011 nesten ingen annen sjanse enn å bli et kult år !

Olaf

PS: Der det mye informasjon, input og impulser som blir formidlet i løpet av en sesjon.
Mer enn man vanligvis har kapasitet til å virkelig «ta med seg». For å få fullt utbytte av sesjonen vil jeg foreslå at hver sesjonen taes opp. Jeg selv hører ofte på gamle sesjoner med meg som pasient (f x når jeg sitter i bilen eller på tog), og får noe ut av det hver eneste gang ! Derfor- rent praktisk: hvis du har en smart phone- så har de nesten alle en tale opptaks funksjon. Eller kanskje du har mps 3 spiller el.l.. Ta det med til sesjonene ! Hvis du ikke har noe opptaks mulighet, så kan jeg gjøre det for deg og brenne det til deg til neste time. Dette tar tid og materiale og koster derfor kr 50 for Cd´en.

Håpløst & Håpefullt: det kosmiske motor durer





Det hadde vært litt håpløst (for å bruke et godt Norsk uttrykk) hvis man måtte stole på at jordens
evolusjon -økologisk og ellers- blir 100 % styrt av menneskers valg og vilje.
I så fall hadde jeg vært relativt pessimistisk for verdens fremtid.

På den andre siden, er det er hopefullt (for meg i hvert fall) å bevisstgjøre at det finnes en overordnet lovmessighet -kallenavnet, som er bare et navn, fordi ting trenger navn, så at vi kan be-gripe dem: kosmos- som overstyre menneskene, individuelt og kollektivt, og som holder rammene på plass, uansett.

Hvordan % fordelingen mellom disse to faktorer er, kan man diskutere- både kvantitativ og kvalitativt. Det human factor er det mest synlige av dem. Derfor er det mange som bare tror på den.
To see, is to believe.
Men: Bare fordi man ikke ser noe åpenbart og øye-synlig betyr det ikke at det ikke finnes (tenk på en traume som eksistere i sjelen -skjult på det indre plan, altså- som har et defintivt effekt i et menneskets liv. Har noen noen gang sett en traume ? Betyr det derfor at det ikke finnes ?)
Øye-synlig: vi lever i et ekstremt visuell samfunn. Det har sine øyensynlige fordeler og ulemper. Ulempen er åpenbart at vi blir så visuelle at vi glemmer at finnes noe utenfor det som er synlig med øyet.
Det universelle motor som holder alt gående og utvikle er usynlig, men løper konstant og målrettet for det.
Derfor er jeg optimistisk for verdens (universets) fremtid.


Og bare nevnt i forbyfarten (jeg er alltid på reise):

Det samme gjelder for individets utvikling. Ikke bare kollektivt, og iht «verdens» fremtid:

En del må individet gjøre selv -gjennom arbeid, handling, bevissthet, utvikling.
Den andre delen bidrar det kosmiske motor med- med sine transpersonale (heste-) krefter.


Abstrakt sett ser Den Store Ligning slik ut, :

På det individuelle plan: Personlig + trans personlig = individets helhets utvikling


På det kollektive plan: Menneske + kosmos = verdens evolusjon


PS: Det betyr ikke at mennesket skal ikke gjøre noe på det kollektive plan, f x iht miljø arbeid, politisk engagement.
Jeg mener ikke å bruke dette som et pasifiserende argument for en passiv holdning.
Men det er viktig å ta med inn i bilde at mennesket ikke må tror at de styre hele skuta, at alt ligger -på død og pine- i deres
hånd....


Eudaimonia or eudaemonia (Greek: εὐδαιμονία; Greek pronunciation: [evðaimoˈnia])—sometimes Anglicized as eudemonia (pronounced /juːdəˈmoʊni.ə/)—is a Greek word commonly translated as happiness. Etymologically, it consists of the word "eu" ("yea" or "well being") and "daimōn" ("spirit" or "minor deity").[1] Although the word is most commonly translated as happiness, or occasionally good fortune,[2] "human flourishing" is sometimes preferred as a more accurate translation.[3]

Aha ! Enda en lykke begrep som er knyttet til temaet "daimon".
Vi husker at ordet "demon" har blitt til som en misforståelse av det greske "daimon" begrep. Typisk mennesker å forveksle det som er egentlig en av sine høyeste goder (eller: guder)- nemlig et menneskets særegne daimon, sitt engel (selv om jeg ikke liker begrepet- det blir fort for patetisk-kitchy), sin overordnete visdom, eller genius- og behefter den med noe negativt. Men dumhet finnes vel, så at man kan blir klokere. Eller forvikling, så at man kan utvikle seg.

Eudaimonia (høres litt ut som "pneumonia", lungebetennelse) dreier seg om ingenting mindre enn den lykken som oppstår når man knytte seg til sin overordnete viten, og åpner opp kanalene til sin daimon.

Dette er dagens anbefaling.

Interview med Irvin Yalom




For de som ikke enda har lest noe av Irvin Yalom, kan jeg virkelig anbefale både hans "novels" og hans fagbøker.
Nede et intervju med han om han relasjon til døden.

The Salon Interview

I R V I N Y A L O M


To live life fully, one must accept that it ends,
says the existential psychoanalyst.
But Yalom, too, knows the demons of 4 a.m.
A matter of life and death

By FRED BRANFMAN | Photo by Reid Yalom

"Of all the world's wonders, which is the most wonderful? That no man, though he sees others dying all around him, believes that he himself will die." -- Yudhishtara answers Dharma, from "The Mahabharata"
it is not just love that we look for in all the wrong places. If Irvin Yalom is right, it is life itself. By denying death, the psychoanalyst suggests, we misdirect our search for happiness. The true meaning of life, his work suggests, lies in engaging what we most fear.

Yalom has the credentials to make such a claim. He is the author of the highly regarded 1980 textbook, "Existential Psychotherapy" and his bestselling work "Love's Executioner" shows how such neuroses as eating disorders can be alleviated by bringing patients' death-anxieties to the surface. His novel "When Nietzsche Wept" is a thought-provoking exploration of how psychology might have fared had it been invented by the Ur-existential thinker Nietzsche rather than Freud. His new novel, "Lying On The Couch," will be published next month.

I spoke with Yalom in the office he has built next to his comfortable home on a peaceful street in Palo Alto. A quiet man, he exudes an air of mild anxiety oddly appropriate to the existential realities -- death, freedom, isolation, meaninglessness -- of which he writes. He becomes passionate mainly when affirming his strong belief in science and his skepticism about non-material or spiritual understandings of life.

Most striking was the contrast between Yalom's brilliantly successful career and the place he has reached now, at age 65. This lifelong academic has abandoned teaching and now writes novels instead. This professor who worked so extraordinarily hard at his career now urges a focus on what is important beyond work. Irvin Yalom is fascinating not only because of what he says but also because of how he lives.

Most of us feel we do not want to think about death. But you assert that confronting death is a key to living a full, authentic, happy life. I wonder if you could describe in personal terms what living authentically means to you?

Certainly as I've grown older, I've been thinking a lot more about the end of my life, which may not be too far away. My father and his brothers all died relatively young because of heart conditions.

So I think, Well, life is finite. I don't have unlimited years left, and I want to know what is more central to me and my life right now. Above all, I don't want to do anything that feels repetitious.

And I tell myself that I don't want to belong to any more committees or teach anymore, because the field is becoming drugs, pharmacotherapy. The next generation of therapists isn't going to be trained for psychotherapy because the insurance companies aren't going to be paying for it any longer.

What feels most central for me is being creative and looking at the way in which I have creative talents and gifts that I haven't used. I basically see myself as a storyteller engaged in ideas that have to do with an existential, deeper approach to life. I feel very uncomfortable with the idea of these gifts being unused.

I also really enjoy looking at those bonsai [points to trees outside his window]. I love the garden that I have out here. I turn down lunch invitations from a lot of people that I just don't want to be with. The few people I see talk about the kinds of issues and concerns that I really like.

And I feel extremely tender towards my wife. Every time I see her, I'm filled with pleasure. There's a real sense of poignancy about my relationship and feelings toward her. I'm very concerned that I do whatever I can to make her happy.

And I don't take myself very seriously. There's an old Italian proverb that sticks in my mind a lot: "When the chess game is over, the pawns, rooks, kings and queens all go back into the same box." Somehow I find that quite an important comment.

"The primitive dread of death resides in the unconscious -- a dread that is part of the fabric of being, that is formed early in life before the development of precise, conceptual formulation, a dread that is chilling, uncanny, and inchoate, a dread that exists prior to and outside of language and image." -- "Existential Psychotherapy"

You've writen that "a denial of death at any level is a denial of one's basic nature." How do most of us deny death?

We -- in the unconscious portion of the mind that protects us from overwhelming anxiety -- split off or disassociate from the terror of death. But though it is invisible to us, we can know it's in our subconscious because of those rare but real episodes when the machinery of denial fails and death anxiety breaks through in full force -- such as when a loved one dies, or when we have nightmares. As I wrote in "Existential Psychotherapy," a nightmare is a failed dream, a dream that, by not "handling" anxiety, has failed in its role as the guardian of sleep. Though nightmares differ in manifest content, their underlying process is the same: Raw death anxiety has escaped its keepers and exploded into consciousness.

We simply put it out of mind by immersing ourselves in what Becker calls "immortality projects," or by using other techniques to deny our creature-deaths, like the idea of a supreme "ultimate rescuer" and the idea of "specialness," that somehow you yourself are immune to natural biological law. This often translates into some kind of belief in the supernatural, a para-reality in us that is going to transcend reality as it is.

After reading your and Becker's work, I assumed that there would be a huge debate within the psychology community on the importance of helping people confront their fears of death. But the subject, by and large, seems to have been ignored. Why is that?

Psychotherapists and psychologists are themselves in denial of death. They are not really very different in this regard than the general population.

"A real confrontation with death usually causes one to question with real seriousness the goals and conduct of one's life up to then. So also with those who confront death through a fatal illness. How many people have lamented: 'What a pity I had to wait till now, when my body is riddled with cancer, to know how to live!'" -- "Love's Executioner"

How might the knowledge of death enrich our lives?

What comes to mind right now is a friend of mine who's so caught up in the rat race for success in his field that he's never taken a sabbatical. The university is willing to give him a year off and he has not taken it. It's insane.

In talking with him, I've pushed him to look at the fact that he is not going to have his children at home forever, and to think about what an experience like a sabbatical would mean for him and them. I mean, I've been at Stanford all these years, and I can't remember one year from the next -- they all sort of blur together. But I spent a year in London, another year at Oxford and another year in Paris. And every day of those years stands out for me and was very rich for my children.

But what if your friend said he enjoyed his work, that working hard is his core?

You know, I've never heard anyone near death say -- and I've never heard of anyone who's ever known anyone near death say -- "I wish I had spent more time at work."

Nobody ever says this. Everybody, everybody, says, "God, I wish I'd spent time doing the things I wanted to do -- reading more, writing more, traveling, seeing all these places, being closer to people, to my children." Everybody says things like that. So that means something.

Do you also believe it would be useful for people in their 20s and 30s to break through their denial of death?

Well, based on the patients I've worked with, I think that's true. Adolescents, by and large, have a pretty keen awareness of these issues. They tend to have less denial operating for them than perhaps we do at most other ages of life. But when they finally get thrown out into the world, other needs -- needs for economic success, or raising a family -- begin to press in. And to satisfy these needs, their fear of death gets pushed into obscurity or the unconscious.

If people in their 20s had more death awareness, would that in fact temper their ambition or drive? My hunch is yes. It would certainly do something for those who are most ruthless, who tend to make others most miserable. Some sort of greater awareness of their own finiteness and what their time on earth really is, and what they really want to do with their lives, could help improve them.

I asked a young guy the other day how he felt and he said, "Terrific! I'm enjoying my work. I just started dating a woman. Life is great!" Now, it seems to me that he wasn't engaging his primal death anxieties. Would you recommend that he consider doing so?

Hmm. Well, the first thought that occurs to me concerns his relationship. My sense is that if he were to engage his unconscious existential concerns, the relationship might be much richer, more tolerant, more loving. When we see the other person as a fellow creature in the same type of life situation, we often have a greater appreciation. There might be less of a chance of him using or being used by her, and more of a possibility that he would be looking for some sort of deeper communion.

How might his work be affected by engaging death?

That's a much more problematic issue for me. I've always had a sense that engaging the fear of death can be quite injurious to work for many people. If one doesn't have the option of changing a job one does not like, a heightened awareness of death could increase dissatisfaction.

But if one does have the luxury of changing distasteful work, the confrontation with death might be a wake-up call. He or she might see how the repetitious quality of the work is deadening and might think, "I'll do whatever I can, move, get to another part of the country, do something to change my work."

What is the mechanism whereby engaging death leads to a more authentic life?

Well, one way to describe it is through a disidentification exercise we have conducted with cancer patients. People answer the question "Who am I?" on cards and then arrange them by priority. They then start letting go of the less important cards, for example,"I am someone who is very concerned about whether people love or like me."

And they have to let go of their bodies, because their bodies are riddled with cancer. But then they often discover that there is something beyond the body, other things that are more important. It kind of gives you more courage. It doesn't make any difference anymore if people like you or not.

Heidegger makes the distinction between being absorbed in the way things are in the world and being aware that things are in the world. And if you do the latter, you're not so worried about the everyday trivialities of life, for example, petty concerns about secrecy or privacy.

Another way of saying it is that death cures psychoneurosis. In a sense all these neurotic concerns -- fear of rejection, interpersonal concerns -- seem to melt away, and people get another perspective on their lives. The important things are really important, and the trivia of life is trivialized.

In a study we did of bereavement, we found that rather impressive numbers of widows and widowers had not simply gone back to their pre-loss functioning, but grown. This was due to a kind of increased existential awareness that resulted from this confrontation with the death of another. And I think it brought them in touch with their own death, so they began to experience a kind of preciousness to life that comes with an experience of its transiency.

"[There is] a juncture to which full awareness inevitably leads. One stands before the abyss and decides how to face the pitiless existential facts of life. Of course, there are no solutions. One has a choice only to be 'resolute,' 'engaged,' courageously defiant, stoically accepting or to, in awe of mystery, place one's trust in the providence of the divine." -- "Love's Executioner"

As you sit here now, would you say you are in denial of your death or engaging it?

I'll be 65 in eight days or so. So I'm at that time. I'm filled with ideas about death, and my nights and dreams and certainly dream-thoughts are filled with that kind of imagery.

What does it feel like?

Well, it's different in the middle of the night and in a waking state. In the middle of the night, actually, it's kind of attenuated terror. There are times when the anxiety rather overtakes me. I've never imagined getting to a point where that won't happen. I feel like it's too intrinsic to us.

If it gets to be particularly anxious, I like to think of Lucretius' doctrine: "Where death is, I am not; where I am, death is not." The two are never coexistent in a sense. I find that, in a strange way, a very comforting thought.

Sam Keen has described waking up at night feeling incredible terror at his death. And he wants to push it away but doesn't because all his training has taught him to stay with it. And his terror is then followed by a tremendous joy at being alive, as he leans over and embraces his wife. What is it like for you?

I do not have that kind of experience at night. It's harder for me to dispel the anxiety at night. Whereas when I think about it later on, when I wake up in the morning, or later on during the day, then I do experience real joy. I can't switch from one mode to the other at night.

As you stand before the abyss, where are you -- resolute, engaged, courageously defiant, stoically accepting or in awe before the mystery, placing your trust in the divine?

Stoically accepting, I guess.

And what about feeling awe before the mystery?

Well, you can say "awe" in the sense that I am in awe at the elegance and complexity of the way that our brains happen to have evolved. Happen to have evolved. You know, not designed, but happen to have evolved. I can say "awe" there. But I'm separating that from a kind of supernatural religious belief.

It seems to me that "awe" argues against belief. Awe leads to no belief, to "don't know."

Yes, I have some awe of mystery. But it's sort of tempered by a belief that ultimately we'll be able to comprehend it all. I'm more of a scientific positivist in that regard.

Last night I was reading Sam Keen's famous deathbed interview of Ernest Becker. You know, Becker did not give much credence to the reality of religious belief-systems in "Denial of Death" ...

Oh, sure, I agree with every word he said ...

... But at the very end of Becker's life Keen asked him about the possibility of a transcendence of death. And Becker said, "I would have to agree that the transcendence of death, symbolically or from the point of view of the whole universe, may be very real." He left the door open for a transcendent reality.

Well, I think at that point he may have been quite frightened, and the wish for continued persistence may have been very strong.

And if I on my deathbed embrace that wish, I don't consider that proof of anything, except that I am frightened.

I find the idea of dying, of not existing for the next 5 billion years and beyond, chilling. It takes my breath away. Can you offer any comfort?

Well, did the last 5 billion years bother you? I mean, it seems to me that what happens after we die is not really the problem. It is a kind of peace. The challenge for us is how we live between now and then, whether we have the courage to stop denying it and use our anxieties to live more authentic, meaning-filled and purposeful lives.

Gratis skygge/ Grattis med skyggen



Folk i Norge har en tilbøyelighet å klage over vinteren. Subjektivt er det forståelig. Men objektiv sett vil jeg påstå at det faktisk er en fordel å måtte går gjennom en slik mørke periode hvert år. Poenget mitt er det følgende: hvert mennesket (eller kollektiv) må alltid uansett leve et viss kvantum (=mengde) av skygger. Dette er -med andre ord- uunngåelig. Uansett hvor mye man prøver å flykte seg til det lyse, gode, positive etc, så følger skygger alltid med. I hvert fall i polariteten, og her på jorden råder polaritetens lov. For Livet og sine lover er det «det samme» hvordan man skyggen oppleves. Bare AT man opplever det, er vesentlig. I vår tid finnes mer enn noensinne uendelig mange flukt muligheter fra skyggen. Distraksjoner, veier rundt. Men skyggen lar seg ikke lure. Eller man kan ikke lure seg unna skyggen, omvendt sagt. Derfor er det like bra å bare være «naturlig» tvunget (og helst akseptere, eller enda bedre: omfavner bevisst) i en mørkeperiode som den Norske vinteren. På den måten får skyggen nemlig en veldig god og stor matbit, og kan ser seg fornøyd. Ikke at det kan dekke «alt» av skyggen opplevelse. Men en god del.
Dette privileg har man ikke hvis man lever i Rio eller Los Angeles. Der må skyggen manifestere seg på andre måter: i smog, i favelas, slums, vold....etc. Ikke noe dømmende i det, men bare som en observasjon.
I motsetning til den vanlige fornemelse at den mørke Nordiske vinteren er psykologisk ulempe (vinter depressjon etc), er jeg heller omvendt rimelig sikker at den sparer folk kollektiv og individuelt sett for en del....

Dermed: En stor Hipp Hipp Hurra & skål for den Norske Vintermørke !

smertestillende


Mens jeg satt på Tim Wendelboe på Løkka idag og drakk en dobbelt Americano, leste jeg i helgens Financial Times (helg utgaven er virkelig verdt å lese: fantastiske kultur, literatur, vin, fashion, interiør etc seksjoner) hvordan en av Londons star kokker (som har x antall havarerte ekteskap bak seg, med begge partnere på glattcelle, bl.a....) sa:

" Work is the world´s best painkiller "

Den syntes jeg var litt interessant. Selvsagt, det åpenbare er jo at man bruker arbeid som flukt, og for å unngå å ser på sine skygger og utviklings oppgaver. 88 % av Dagens Næringslivs leser . satser jeg på den strategien.

Men hvis man går inn i et dypere lag av denne utsagn, ser på det litt mer arketypisk, kunne man også snu det hele på hode og sier: arbeid er jomfru prinsipp, ikke sant ? Smerte, som er en del av helse tematikk er likeså et jomfru tema. Slik at man isteden for å tar ibuprofen kunne også
begynne å jobbe. Men med hva da ? Ja med det som ligger i skyggen , selvsagt. SkyggeARBEID.

Der lander vi igjen på tema arbeid. Men ikke som flukt, men som vei inn i det man vanligvis flukter fra....





Boktips til Jul

Det snør i skogen, fugler spiser økologiske brødrester fra Ingvilds hjemmesnekrete drivved fuglebrett og peisen brenner. Det er en fint tid å lese (det er jo egentlig alltid en fint tid å lese- kanskje bortsett fra når man elsker eller kjøre bil). For de som leser annet en jule comics eller ser & hør, anbefaler jeg:

j

Jeg har lest en del andre bøker om emnet og også gjort litt eksperimental arbeid med sjamanise, og synes at det er en av de beste bøker som har blitt skrevet om dette tema.
Det er både enkelt og sofistikert skrevet. Happy holy-days !
PS: Vi har den i SPACE bibliotheket, tror jeg. Hvis ikke, så har jeg den heimat og tar den med ditt ved neste anledning. Ellers: å bestille på Amazon er lett, ofte får man brukte eksemplarer for lite spenn....og mye spenn-ing !




takk for at du delte det med oss...

Det finnes en del gode grunner for å ikke drive med tradisjonelt gruppe terapi.
En av dem er deltakerne har en tilbøylighet til å "dele" mer enn man virkelig trenger å høre (eller sier). Faktisk utvanne dette ofte terapiens forløsende virkning.
Et klassisk eksempel fra det følgende videoklipp demonstere dette.

PS: For de som har vanskelig å følge Dr Evils monologue, følger nede en nedskrift....


!!

DR EVIL: Very well, where do i begin?

My father was a relentlessly self-improving boulangerie owner from Belgium with low-grade narcolepsy and a penchant for buggery.

My mother was a fifteen-year-old French prostitute named Chloe with webbed feet.

My father would womanize, he would drink, he would make outrageous claims, like he invented the question mark. Sometimes he would accuse chestnuts of being lazy. A sort of general malaise that only the genius possess and the insane lament.


Lesing som gave

En av de store gavene av gudene til oss mennesker er at vi har fått evnen å lese bøker.

Å lese betyr egentlig (i sine etymologiske røtter) «å samle».

Og hva samler man når man leser ?

Selvsagt, deler av seg Selv. Ved å lese bøker samler man deler av sitt puslespill. I hver identifikasjon med en karakter i en bok , prøver vi å fremme en av våre egne del personligheter. Dermed byr hver bok på en sjanse- en sjanse å bli et stykke mer seg Selv.

Selvsagt kan man samle mer eller mindre bevisst. 999 av 1000 mennesker gjør det nok heller ubevisst. Ikke at man derfor ikke får noe ut av det. Men det blir nok en mye større utbytte hvis man velger bevisst å spørre seg hvilke deler av ens Selv som blir berørt under lesingen, hvilke deler skal inspireres til å utvikles ved å lese boken. Dermed blir boken og dens protagonister/ handlings-forløpet en del av ens egne alter egos- de andre delene av seg Selv som man har fortsatt «til gode» til å plukke opp på sin vandring gjennom Livet.

Psyko detektiv i sitt eget Liv. Å løse sitt Livs eget gåte. Hva ellers kan det dreie seg om ?

To av mine favoritter i Skandinavias mystiske skrivekunst er begge Danske, og vil jeg herved anbefaler som virkelig lese-verdig:

Den første er Karen Blixen. De fleste kjenner nok «Out of Africa « filmen med Robert Redford og Meryl Streep. Filmen er fint nok, men boken, hvis man leser den bevisst, er virkelig mystisk. Eller enda mer mystisk: Syv fantastiske fortellinger. Geniale, rare historie med mange parallelle virkelighetsplan.

Den andre er Peter Høeg. «Fortellinger om natten» , for eksempel. Høeg er nok – i likhet med Blixen- ikke så lett å forstå på første blikk. Men hvis man nærme seg dere tekster med en litt mer alkymistisk brille, er det fantastisk mye dybde og høyde å finne i dem.

Og til å lese over juleferie enda en mystisk klassiker: Haruki Murakami, Kafka på stranden. Enkelt sagt: helt knakende knall

Terapeuten på jagd etter gullkorn


Achtung for alle som jobber terapeutisk ! Hvis det skulle ikke enda har gått opp for deg, så sjekk dette...(Og med «gått opp for deg» mener jeg ikke « vet det teoretisk», men en levende praksis av prinsippet.)

Prinsippet er:

I hver terapi sesjon ligger det gjemt minst ett gullkorn for terapeuten selv (eller: terapeutens Selv ).

Ofte er det flere, av og til til og med en gull nugget.

Dette har blitt megatydelig for meg over de årene: ett land sted i det pasienten/klienten sier om seg Selv, sin prosess, sine utforinger, eller bare i en tilsynelatende side setning, ligger det -nesten alltid godt skjult bak «den andres (klientens)» prosess.

Alle terapeuter i Vannmanntidsalder (kall det hva du vil, men i alle tilfelle befinner vi oss i «Jump Time», en tid hvor evolusjonen tar store utviklings sprang) bør være klinkende klar over dette, og aktivt være på søken etter det- i hver sesjon !

Det er selvsagt Guden Merkur/ Hermes -budbringeren- som prøver å levere budskapet til terapeuten.

Og sjekk den sjansen du har som terapeut: hver sesjon kan du finne et gullkorn. Lagt sammen blir dette en digert gullskatt ( «.hei-ho, nå her skatten min, nå trenger jeg ikke å jobbe, de neste hundre

år «....), som du kan legge på din sveitsiske gull konto.

Personlig har jeg har nok passert over 20 000 terapi timer, så jeg vet knapp hva jeg skal gjøre med all gullet ! Kanskje, gir noe bort......

Hver terapi sesjon som terapeuten ikke ser etter og finne sitt gullkorn er delvis bortkastet, yahoo.

Det er ikke alltid at det går opp for en med engang hva gullet er. Men bare det at man stiller seg dette spørsmål, at man retter sin oppmerksomhet på det, at man er våken og bevisst under sesjonen, gjør stor delen av susen.

Keep up the good works !

Den andre drømmen

Drømmen er et speil

som viser

det andre

og

den andre

siden,

natten til dagen,

skyggen til lyset,

det vonde

til det gode,

og det gode

til deg vonde,

uansett hva egentlig-

alltid

den andre

siden.


Og hvis du mener det andre

så er faktisk det ene

-likeså -

den andre siden

til det ene.


Alt og alle som du møter i din drøm,

er ingen andre

enn Deg Selv,

deler av Selvet,

alter egos-

selv om det kan virke

som om

det er noen

Andre

eller

Annet.



Det samme gjeder

Alt i Livet ditt:

alle du møter

alle settinger

situasjoner

hendelser

happenings

er likeså

ingenting annet

& ingen andre

enn bare

Deg.


Akkurart som drømmen,

er Livet en drøm

-bare den andre siden

av drømmen

en annet type drøm

kan du si,

som vi kaller for Livet

men som vi kunne like gjerne

kunne kalle « den andre drømmen».

Begge

Drømmen og Livet

bare speiler

hverandre

stadig,

er gjensidige

refleksjoner

av hverandres

andre sider.


Lære man seg

kanskje

en dag

eller natt

å skue gjennom

denne illusjonen

av Livets Drøm

og Drømmens Liv

og fikse

å løfte sløret,

så blir det plutselig

veldig tydelig

at det er alltid bare Deg

du ser

selv om det kan virkelig virke

som om det er

den Andre

eller

det Andre


Men først

trenger du å finne

flere og flere deler

av Deg-et

og

pusslespillet

trenger å bli

mer og mer

komplett


Og veldig rart:

Jo flere deler

du finner

og passer inn

i dette spillet

jo mer realisere du også

at alt som du endelig fant ut

at det var deg

dette er meg, og dette og også det, liksom

finner du også

at det er sant

at alle partikler av Deg-et

faktisk var

eller heller: er

alltid har vært

Alle og Alt

Deg

pluss alle de Andre.



Livets puslespill


Livets puslespill

Det alle mystiker, spirituelle søker, new ager, religioner, psykologer, pasienter, neurologer, atomfysiker, forfatter, dikter, prester, dyreleger og godteri produsenter («kjærlighet») - alle mennesker i alle tiden- har søkt, eller for-søkt å søke -enten bevisst (veldig få) eller ubevisst (99%) er HELHET. Faktisk munner i bunnen og grunnen alle handlinger, tanker, følelser eller bevegelser i det samme hav, har det samme ubevisste motiv & motivasjon, det samme destinasjon og «destiny» (bestemmelse), nemlig: helhet. Og selv om de som har formulert seg bevisst rundt dette målsetning har brukt veldig forskjellige uttrykk -paradis, gud, nirvana, opplysing, unio mystika, evige jagdgunner, kjærlighet, whatever- mener alle det samme, nemlig: helhet. Ordet «hellig» «helse» «heldig», «helt» til og med «helg» («god helg,» er dermed et ønske om helhet !) etc reflektere dette.

Det store og avgjørene spørsmål -hvis man har tro på at denne helheten i det hele tatt finnes- er hvordan man kommer seg dit. Det sprenger vel rammen av et lite blogg innlegg å gi en detaljert vei beskrivelse. Men det jeg kan gjøre er å formidle et abstrakt bilde om hva jeg oppfatter at denne prosessen handler om. For dette må jeg bruke en analogi, et bilde som makter å transportere symbolsk betydning i komprimert form.

La oss sier hvert mennesket (eller hver individs sjel, for å bruke et mer omfattende ord, som inkludere sjelens evolusjonen over en rekke av liv ) er et puslespill. Puslespillet er et helhetlig bilde som er sammensatt av mange del bilder. Den opprinnelige helheten av pusle bilde har blitt ødelagt, delene ligger strødd over gulvet (eller bordet). I løpet av Livet gjelder det for individet å finne flest mulige deler, finne det riktige sted i helhets bilde og passer den inn, i samsvar med de biten som ligger ved siden (opp til fire retninger må den passer inn ! - men mindre det handler seg om et kantstykke )

Prosessen -litt mer i detalj- fungere slik:

  1. Først må man finne delen. Høres opplagt ut, men er det ikke- i det hele tatt. Mitt arbeid med meg selv og andre har vist meg igjen og igjen (spesielt med det geniale redskap astrologi som viser potensialene som vedkomne bare aner om) at vi alle har mange deler som vi ikke vet noe om og som først dukker opp underveis i Livet. De fleste har blitt så inn-sosialisert av familie (systemet) og samfunnet i en rett bane at mange at de krunglete og ikke tilpassete delene (og det er det flest av !) talenter, potensialer faller under bordet.

  2. Etter man har funnet delene må de passes inn i spillet. Dvs man må se hvor og hvordan man bringe potensialene til livet. Hvordan man integrerer dem i sitt liv, få dem til å leve og inter agere med resten av delene og helheten. Det nytter ikke å bare vite at potensialet finnes og la dem sove en evige tornerose søvn. Den må aktiv integreres. Ellers synke delen tilbake i den mørke ubevisste undergrunnen.

Jo flere biter individet finner og som kommer på plass jo mer hel blir et mennesket. Både objektivt (fordi det faktisk er flere deler som er på plass) og subjektivt sett, og følt. Ja, man føler det, kan kjenner hvis man har fått noen viktige biter på plass i puslespillet. Man blir i det hele tatt mer balansert, tilfredsstilt, glad etc.. Ordet jeg har en tilbøyelighet å bruke, fordi den inkludere i min bok både det subjektive og det objektive- er lykkelig.


Tid & Space

Hvor stor skal man spenne tidsrammet på en slik prosess ? Jeg mener at det er så å si umulig å samle alle deler og finner deres plass i et liv. For meg virker det mest logisk – spesiell hvis jeg ser hvor mye tid de store prosessene tar, i meg selv, i pasienter, til å finner og få på plass noen av det store temaene – at dette spillet må nødvendigvis strekke seg over ganske mange inkarnasjoner.

I hver inkarnasjon finner man nye og flere biter, som man setter sammen og på plass. Og så tar man dem med til neste runde.

Slik blir man som individ mer og mer hel. Og det samme gjelder det kollektive. For meg er det opplagt at menneskeheten – til tross for alle sine «problemer»- har kollektive sett aldri har vært «så langt» som nå. Den som tviler på det og har lest litt for mye aviser (en vane man skulle forresten kvitte seg med ! ), skulle lese litt historie, og sjekke ut hvor grusomme menneskeheten har gått gjennom. Vi lever i det så langt beste tiden og hvis vi evolusjonen spinner seg videre ut som den skal, blir det enda bedre, fordi det kollektive puslespill blir mer og mer komplett.

Et annet viktig punkt: hver mennesket har sitt individuelle puslespill med sine bilde og sine biter. Derfor nytter det ikke å stjele biter fra andres spill og prøve å presse dem inntil sine deler. De kommer aldri til å matche og det er bortkastet energi & tid å prøve seg.


Par Pusling

Partnerskap og relasjoner er snitt steder hvor ens egen puslespill i sin ytre kanter møter den andres puslespill på sine kanter (vekst-kanter !). Forresten: egentlig er det ikke kanter, siden alle pusslespill er runde. Og trolig finnes det heller ikke noe lukkete kant stykker. Det bilde jeg har er at hvert puslespill er åpent på kantene, og at andre mennesker (partner, venner etc) kan lagre seg inn til disse snitt delene. Med de må passe inntil de åpen kant stykker, ellers kan det ikke blir til en varig relasjon. Ellers prøver (og feiler) man bare, for å finne ut at det ikke passer likevel. Men også det er en verdifullt prosess «learning by doing «. Noen velger selv selvfølgelig også f x partner hvor man allerede på forhånd vet at det ikke passe, fordi man ubevisst synes det er for skummelt hvis noen virkelig hadde forbundet sitt puslespill med mitt. Dette bilde tydeliggjøre også hva partnerskap i bunnen dreier seg om: den forbinder sitt eget puslespill med et annet til noe større, som er en link til noe enda større, nemlig det kollektive puslespill. Eventuelle felles barn er puslespill sommer bygger seg toppen av mor og fars spiller, halvveis over mors og halvveis over fars. Men det er ikke partnerens oppgave å «gripe over « og rote i dens andre puslespill. Hver må holde seg til sitt, og kan egentlig ikke gjøre noe annet, selv om man prøver. Dette er kanskje viktig å holde i bevisstheten.

Kollektive dimensjoner

Ens egen puslespill er et lite del av et kollektiv hav av puslespill. Alle spill er pulserende og fullt av liv og «under arbeid». Det spennende er : jo flere biter man finner for sitt eget spill, jo mer er man i forbindelse med det kollektive spill, det transpersonlige, det kosmiske og kjenner hvordan «all» energi pulsere gjennom ens egen puslespill. Omvendt er det slik at jo mindre deler man har funnet av sin pusle, desto mer er man fokuset på kun «sine» ego greie. Og det er bare logisk, fordi denne konsentrasjonen på sitt eget er fortsatt nødvendig for å finne «det neste del» for å danne en «jeg «, en identitet.

Finalement....

Denne store analogien om Livet som Puslespill kan man bruke hvis man er forvirret (og hvem er det ikke ?), enten iht sin egen utvikling eller hvis man observere andres utvikling, om det er sin partner, sine barn, venner, sammenarbeids partner eller ev pasienter. Jeg har opplevd det som meget nyttig å minne meg Selv om hva man (eller de andre) egentlig holder på med. Det er jo lett gå seg vilt i Livets store skoger, i de endeløse bølger av fenomener og utfordringer. Og nettopp derfor trenger man slike abstrakte orienterings og oversikts bilde.

Norske hemmeligheter


Vi lever i begynnelsen av Vannmann tidsalder og det er en fantastisk spennende og ofte forvirrende tid. Alt spretter opp og ut, og mange Fisk-ete (det forrige kollektive tidsalder, ca de siste 2000 år) hemmeligheter er ikke lenger holdbare og skjulbare. Og bra er det, fordi det skjulte ofte kapsler seg inn (i hvert fall så lenge det er ubevisst hemmelig. Det bevisst hemmelige er noe annet, og ikke fullt så farlig...).
At alt henger som i dette kosmos som et stor kosmisk netting har mystisker sagt i alle tider, og i " the world wide web " -internett har denne skjulte virkligheten blitt en realitet som vi benytter daglig, uten å være klar over hva den egentlig er et symbol for.
Og hvor stor dens betyning -energetisk sett- for våre kollektive evolusjon SOM MENNESKER virkelig er.

I denne forbindelsen ønsker jeg å retter deres bevissthet til en Norsk blogg som min eldste datter Sunniva, Skytte sol, Fisk AC viste meg:

http://norske-hemmeligheter.blogspot.com/

Den dreier seg om det følgende:

NORSKE HEMMELIGHETER

"Det som blir holdt skjult kalles hemmeligheter"
En hemmelighet er noe du aldri har fortalt til noen. Noe du angrer på, noe du lengter etter, noe du skammer deg over. Et ønske eller et håp.
En hemmelighet kan dreie seg om alt fra farskap til noe så uskyldig som oppskriften på en matrett...
Vi har invitert det norske folk til å fortelle sin hemmelighet- helt anonymt. Vi visualiserer videre. Hvordan vil den se ut på papiret ? På nettet ?

Hver uke blir 7 utvalgte hemmeligheter illustrert og lagt ut på nettsiden.


Dette er psykologisk meget interessant material som jeg kan virkelig anbefale å fordype seg litt i.
Og så , hvis man er så modig, å spørre seg selv - helt ærlig: hva holder jeg skjult ?
Hvilken del av meg er jeg redd for å vise ? Og ikke bare vise- fordi dette er bare et ytre fenomen- men for Å VÆRE ? Fordi det er det det egentlig dreier seg om: hvem ER jeg egentlig. Tørr jeg virkelig å være HELT meg selv ? Fordi -så lenge man føler at man må skjuler det, sier man egentlig til seg selv: jeg kan ikke være meg selv, helt og uforbeholdent. Og som sagt: det som er psykologisk mest problematisk (= problem- skapende) er ikke nødvendigvis det man ikke innrømme overfor andre (selv om det også kan være forløsende), men det man ikke innrømme over seg selv. Det er selvbedragelsen som virkelig suger, nemlig energi, psykisk sett.

Alle skygger / hemmeligheter som vi ikke ønsker å ser på SELV blir til noe som utagere før eller senere. UT-agere, fordi den vil ut av skyggen, selvsagt.
Og der får vi det enten innefra (psykisk depressjon eller demon, II) eller fysisk (sykdom, I) eller i form av en ytre sjebnes hendelse (ulykke el.l., IV) eller i form av et møte med en annet person som reflektere denne skyggen for oss (III). Romerske tallen indikere den astrologiske kvandranten dette relatere til.

En god helg fra S.P.A.C.E.



Austin Powers and the vanishing twin phenomena

Et tema som har blitt mer og mer synlig i de siste årenes arbeid med familie systemer, er rollen av "den tapte tvillingen". Faktisk er det slik at ca hver 6 svangerskap i utgangspunkt er en tvillings svangerskap. Men siden det ene tvilling forsvinner i løpet av den første fasen av svangerskapet blir dette sjeldent lagt merke til. Ofte forblir det i barnet som blir født et livslangt savn etter "noe" (som heller er: "noeN"), nemlig den tapte tvillingen.
Mike Meyers som Austin Powers har kommet med dette psykologisk høyst verdifulle (vannmann aktige) bidrag til temaet: