Folk i Norge har en tilbøyelighet å klage over vinteren. Subjektivt er det forståelig. Men objektiv sett vil jeg påstå at det faktisk er en fordel å måtte går gjennom en slik mørke periode hvert år. Poenget mitt er det følgende: hvert mennesket (eller kollektiv) må alltid uansett leve et viss kvantum (=mengde) av skygger. Dette er -med andre ord- uunngåelig. Uansett hvor mye man prøver å flykte seg til det lyse, gode, positive etc, så følger skygger alltid med. I hvert fall i polariteten, og her på jorden råder polaritetens lov. For Livet og sine lover er det «det samme» hvordan man skyggen oppleves. Bare AT man opplever det, er vesentlig. I vår tid finnes mer enn noensinne uendelig mange flukt muligheter fra skyggen. Distraksjoner, veier rundt. Men skyggen lar seg ikke lure. Eller man kan ikke lure seg unna skyggen, omvendt sagt. Derfor er det like bra å bare være «naturlig» tvunget (og helst akseptere, eller enda bedre: omfavner bevisst) i en mørkeperiode som den Norske vinteren. På den måten får skyggen nemlig en veldig god og stor matbit, og kan ser seg fornøyd. Ikke at det kan dekke «alt» av skyggen opplevelse. Men en god del.
Dette privileg har man ikke hvis man lever i Rio eller Los Angeles. Der må skyggen manifestere seg på andre måter: i smog, i favelas, slums, vold....etc. Ikke noe dømmende i det, men bare som en observasjon.
I motsetning til den vanlige fornemelse at den mørke Nordiske vinteren er psykologisk ulempe (vinter depressjon etc), er jeg heller omvendt rimelig sikker at den sparer folk kollektiv og individuelt sett for en del....

Dermed: En stor Hipp Hipp Hurra & skål for den Norske Vintermørke !