In sitt nyeste bok la Paul Auster si en av hoved protagonistene, Morris Heller, som -70 år gammel- nesten dør av en lungebennelse i etterkant av flere eksistensielle psykiske kriser :

« We do not grow stronger as the years advance. The accumulation of suffering and sorrows weakens our capacity to endure more sufferins and sorrows....»

Han sier at jo eldre et menneske blir, jo svakere blir den som konsekvens det av alle de smertene den har opplevd. Smerter og traumer svekker, akkumulere seg, og tygnde individet på alle plan.
På en måte kan man følge denne tankegangen: Hvis man ser seg rundt ser man at det virker til å være slik for mange eldre mennesker. Jo eldre de blir, jo mer virker de nedkjørt av sykdom og/eller psykisk lidelse og synker mer og mer sammen, kollapse fyisk og psykisk, blir tettere, teitere trangere, virker mer sammentrukket, reumatisk og trangsynt.

Men det omvendte er like mulig, tror jeg. At hver krise som blir bearbeidet -og nå mener jeg virkelig gjennomarbeidet psykisk, fysisk, spirituell- kan styrke et menneske. Dermed kan et mennesket i beste tilfelle blir sterkere og sterkere med aldreren.

Ser det som en opsjon, for deg Selv !