Mens jeg jogget gjennom den regnvåte skogen i dag, og reflekterte over mitt nåværende liv, hva jeg har fatt til, hva jeg fortsatt ønsker a fa til, hva jeg har utviklet, hvor jeg fortsatt er forviklet, tenkte jeg :

Hm, kanskje jeg skulle ikke være fullt sa ambisiøst hele tiden. Alltid vil jeg fa alt til, og helst igar. Hele tiden pusje jeg og gire opp som om jeg ville pakke 15 inkarnasjoner i ett. Kanskje er det et dumt strategi. Jeg liker jo svært godt a være inkarnert som menneske. Hvorfor ikke strekke det hele litt ut. Og den eneste effektive strategien a forblir inkarnert som menneske er vel a forblir litt uforløst. Kanskje jeg burde spare litt på mine forviklinger ?

Slik blir det vel hvis må far mye oxygen i hjernen …