En rendyrket Vannmann roman, helt etter min smak. Skrevet av Norges beste forfatter. Og Skandinavias tredje beste (etter Petter Hoeøgh og Karen Blixen). Skulle jeg inngår et astrologisk veddemål, ville jeg tippe at Saabye Christensen har mye Vannmann i sitt eget horoskop. Ellers kunne han naturligvis ikke skrive såpass tydelig om det.
Det en forfatter gjør er å gi liv til sine egne indre personer, realisere dem i hver enkelt protagonist i sine bøker. De indre personene blir tatt ut, eksternalisert, så at forfatteren kan erkjenne seg Selv i speilet av sine karakterer. I tillegg finnes det en kollektiv speilflate, som reflektere samfunns strømninger, slik at også leserene kan erkjenne deler av seg selv i verket.
For den som leser det på den måten er slike verk en hovedgevinst med flere utbytte lag. Heldige oss som har så mange gode bøker å finne oss Selv i....