Fra Dag En av barnets liv begynner foreldre å utvikle sitt bilde av barnet. Det ligger (vanligvis) ikke noe dårlig vilje eller negativ intensjon bak dette fenomen. Det er naturlig og la seg knapt unngå. Det fleste foreldrene (som de fleste mennesker, faktisk) er rimelig fanget i sin subjektivitet. Og følgelig ser de barnet ikke som den er men utifra sine subjektive øyene. Øyene er på mange måter det mest overflatiske av våre sanser. Samtidig stoler vi på «det vi ser» og tror at det er «sant». Men hvor sant er subjektivitet ? Den er jo sannere, desto nærmere den er objektiviteten (f x hvordan barnet virkelig er, i sin essens). Og jo mindre sant, jo fjernere man er objektiviteten. Hvor et gitt foreldre står på denne skalaen subjektiv-objektiv har primært å gjøre med foreldrenes generelle utviklingsnivå som mennesker.
Vi må altså tar utgangspunkt i det at barnet ikke blir sett som den er, men som foreldre ser den utifra hvem de selv er og hvor langt/ kort de har kommet på sin egen utviklings / forviklings vei. Det er -som sagt- til et vis grad naturlig, og trenger i og for seg ikke være et stort problem. Men dessverre blir det det etterhvert likevel for mange. Problemet ligger nemlig ikke i det at det skjer, men
a) i det faktum at det skjer ubevisst og
b) at dette bildet blir tatt mer og mer for å være virkelig. Virkelig, som om barnet i virkeligheten er slik foreldrene ser den. Og jo lenger dette misforståelse består i sin antatte selvfølgelighet, desto mer sementere dette feil-bilde seg. Foreldrene ser barnet etter sitt bilde.
Og det som er litt tragisk er at dette bilde etterhvert blir til en selvoppfyllende profeti: først for foreldrene, og så også for barnet. Dermed skaper foreldrene barnet etter sitt bilde. Og barnet begynner å tro på, «kjøper» foreldrenes projeksjon om hvem den er. Foreldrenes bilde begynner altså å virke og deres forstilling blir til barnets forestilte egen virkelighet.
En forstilling står alltid foran virkeligheten, og blokkere den. Dermed blir barnet nødt til å leve foreldrenes forstillingen. Den vokse inn i et bilde og verdier som ikke er sitt. Barnas Livet blir til en forestilling, kanskje etterhvert et drama. Og barnet oppfører ikke sitt eget stykke -selv om den tror det -men foreldrenes.
Barnets egne, egentlige virkelighet (det som virkelig hadde vært virksomt for dem) lander etterhvert mer og mer i sjelens kjeller- også kjent som underverden, eller (hvis det stinker for mye): helvete. Senere må barnet (som har blitt voksen i mellomtiden) stige ned under etagene av sin psyke og jobber hard med å vikle sin egne virkelige virkelighet ut av de mørke slørene som foreldrenes projeksjoner har vevet som en edderkopp netting over sin Selv.
Ofte kommer det senere, -når barnet er blitt voksen og foreldrene godt voksene -til konfrontasjoner eller såkalte «oppgjør» rundt dette. Mange foreldrene -til og med de mer opplyste- ønsker å holde fast med nebb og klør på det bilde de har «alltid» hatt av barna. Men det som var engang deres barnet er nå på en annet reise -sitt eget reise- og det er alltid en reise bort fra det som var – og foreldrenes mis konsepsjon. I beste fall tjener denne reisen erobring av et individs egen virkelighet og individet faktisk vokser i og blir sin egen virkelige virkelighet.