For noen dager siden skrev jeg om egoets tendens til stadig å snekre seg ønske-scenarios. Egoets agenda er lett å gjennomskue; å bekjempe det som er og fremme det som - ifølge egos subjektivitet- skulle være.
Av aktuelle PANdemiske årsaker vil jeg skyte inn en gammel taoistisk fortelling som kontrapunkt til alle koronanyheter som forteller lite nytt. Historien er tidløs og ytterst aktuell i en situasjon som mange (egoer) stempler som «negativ».
Jeg gjenforteller historien med en liten norsk vri, men den kunne like gjerne vært skrevet fra en spansk eller nordkoreansk vinkling
Det var en gang en bonde som bodde sammen med sin sønn på en ødegård. Muligens var bonden en kvinne og sønnen en datter - det spiller ingen rolle. Han var så fattig at han bare eide en eneste hest. En dag da sønnen hadde glemt å lukke grinden ordentlig, rømte hesten. Nyheter reiser raskt, og før bonden visste ordet av det, kom det folk fra nabogårdene svinsende: «Så synd! Herregud! Din eneste hest. Trist, asså..» Bonden bare smilte mildt og svarte høflig: “Kanskje.”
14 dager senere sto hesten plutselig på gårdsplassen, og med seg hadde den en hel flokk av villhester som hadde fulgt etter. Over natten hadde bonden blitt eier av tjueen hester, en liten formue. Det varte ikke lenge før naboene igjen dukket opp for å gratulere bonden (litt misunnelig, må det sies): «Nå hadde du virkelig flaks!» Bonden trakk på skuldrene, og sa: “Kanskje.”
Bondens eneste sønn, han Ola, var farens støtte med alt arbeidet på gården. Faren ga han i oppgave å ri inn de nye hestene. Den aller villeste av dem kastet Ola av så gutten brakk benet. Igjen var naboene raskt til stede: «Så tragisk! Nå må du gjøre alt arbeid alene, gamlefar. Stakkars deg!» Bonden svarte likeglad: “Kanskje.»
En uke etter ulykken dukket kongens soldater opp i landsbyen. Det hadde blitt krig, og alle unge menn skulle innkalles til soldattjeneste. Da de kom til ødegården og fant han Ola sittende på trappa ved stabburet med spjelket ben, snudde de på hælen. «Han der kan vi ikke bruke i krigen.» Heller ikke denne gangen kunne naboene dy seg for å kommentere med sur mine: «Så heldig dere var som slapp.» Bonden svarte også denne gangen vennlig kanskje og fortsatte med å slå gresset.
Denne fortellingen kunne vi fortsette å spinne videre på i det uendelige. Livets neverending story.
Bonden har i sin utvikling kommet ditt hvor ingen av oss ennå er: Han har gjennomskuet Livets lover, kjenner lykkehjulets sykliske natur. Han kjenner polaritetens spill, den evige pingpongen mellom yin og yang, opp og ned, inn og ut. Fordi bonden vet, har han ikke lenger motstand mot det som er. Naboene representerer den konvensjonelle tenkning som vi i disse dager (og ellers) finner reflektert i sosiale media, nyhetene og politikken; polariseringer mellom god og (v)ond, svart og hvit, heldig og uheldig, positiv og negativ. Å prøve å vinne denne krigen er like meningsløst som å si: «Jeg vil bare puste inn, men ikke ut.» Det er Don Quijotes kamp mot vindmøller om igjen. Og man ender alltid opp som taper uansett om man tilsynelatende vinner eller ikke. Fjellbonden demonstrerer den eneste virkelige løsningen; å kjenne Tao´ens natur for så å surfe med Livets bølger.
