En filosof skrev en gang: Å kjenne seg ulykkelig er en konsekvens av differansen mellom det som du mener skulle være og det som faktisk er. Snur vi utsagnet på hodet, blir det mindre kronglete: Lykke er å være innforstått med det som er.

Ordet innforstått peker innover – mot psyken. Indre forståelse. Er jeg innforstått, har jeg forstått noe i mitt indre.

Man kunne også bytte ut innforstått med ordet enig. Lykke er å være enig i det som er.

Enig betyr bokstavelig å være ett. Ett med det som objektivt er. Er subjektiviteten enig, synkronisert, samkjørt, kongruent med det som er objektivt er, kjenner man seg lykkelig.

Er jeg u-enig, er jeg delt. Det ene blir splittet i to. Jeg opplever det som en indre splittelse.

Det er en generell tendens i mennesket å ikke være enig i det som er. Man forestiller seg at det skulle være annerledes. Og egoet er bombesikker på at det virkelig skulle det. Være annerledes. Som jeg vil ha det.

Egoet er ikke alltid den klokeste rådgiveren. Selvsagt trenger vi alle et ego som noe jeg kan si jeg til. Men å stole på egoet og det det vil – og egoet vil alltid noe – er kanskje ikke så smart. Ego tror at det vet hva som skulle være.

Løfter vi oss opp av vår lille subjektivitet og ser på det store bildet, skjønner vi raskt at ingen av oss virkelig vet hva som skal være.Hvem vet – kanskje skal det tilsynelatende negative på sikt føre til noe positivt?

I den aktuelle situasjonen finnes det mye man kan være ha motstand mot:

Vi skulle ikke ha denne PANdemien.

Ingen skulle bli syke eller dø.

Jeg skulle kunne gå på jobb som vanlig, jeg har viktige prosjekter som ikke kan vente.

Reisen skulle ikke vært avlyst.

Vi skulle kunne dra på hytta.

Jeg skulle ha full inntekt.

Vi skulle ha en vaksine mot dette.

Det skulle finnes mer dopapir i butikken.

Osv., osv.

Egoets ønskeliste er (som vanlig) endeløs. Egoet har (alltid) mange «gode» argumenter for hvorfor det bør være som egoet vil. Forresten finnes det en enkel måte å avsløre egoet på. Det bruker gjerne det grammatikalske konjunktiv: skulle, burde, kunne, måtte, hadde vært etc.

Motstanden mot det som er, stjeler mye energi. Ikke bare litt, men psyyyyyykt mye energi. Denne energien kunne med gevinst brukes til noe konstruktivt.

Senest nå vil mange engasjerte samfunnsborgere rope høyt: Men det er jo det samme som å gi opp. Det du sier er jo en oppfordring til passivitet. Det er naivt. Slik forandrer vi ingenting i verden.

Jeg er klar over at dette lett kan misforstås.

Min fornemmelse er at hvert eneste øyeblikk i tid og rom bærer et potensial-frø i seg, og det er min (og din) oppgave å bli bevisst hvilket potensial-frø som skal vannes og dyrkes akkurat i dette øyeblikk, som akkurat den jeg er.

For å kunne gjøre det må jeg i første omgang gi opp min motstand mot det som er. Det er bare logisk og smart, siden motstanden sluker altfor mye energi og avsporer meg fra min aktuelle oppgave. Vil jeg virkelig få øye på øyeblikkets potensial, krever det min fulle tilstedeværelse her & nå, for så å kunne handle i samsvar med det jeg har funnet og aktivt utvikle potensialet.

Med andre ord: Det handler ikke om ansvarsfraskrivelse, men heller tvert imot om å være helt til stede i det ansvaret som nåtiden spør om. Og det magiske er – bare så det er nevnt for alle som er opptatt av fremtiden - at jo mer jeg utvikler øyeblikkets potensialer, desto bedre blir fremtiden. Fremtiden blir sjelden bedre av å flytte sin bevissthet for langt fremover. Den gylne nøkkelen for å låse opp nåtidens muligheter finnes kun her & nå. Pæretreet som kanskje en dag henger full av herlige frukter, kan bare leve opp til sine potensialer fordi jeg pleier det i dag.

I psykologien handler alt om prosess. Prosess, prosess, prosess.

I næringslivet handler alt om resultat, resultat, resultat. Ikke rart at det sliter!

Og for at prosessen skal bli best, trenger jeg å være til stede i det som er.

Skjeler jeg for langt fremover – Hvordan er det om et år? Er jeg fortsatt på lykkepiller da? Er vi fortsatt gift da? Blir alt bra ?– er det bare en avsporing. En fatal avsporing. Fordi det trekker deg ut av prosessen.

Derfor: Hold deg selv til her og nå, til dette enestående øyeblikk i tid og rom, som aldri har vært før og aldri kommer igjen.

Spør deg selv det gylne spørsmål:

Hva er det det neste beste skritt jeg kan ta, her og nå?

Jo flere neste beste skritt jeg tar, desto mer summeres øyeblikkets gode valg til det best mulige resultat.

Som skaper den best mulige fremtiden.