I går hadde jeg bursdag. Jeg fikk mange søte bursdagshilsener – gjennomgangstonen var påfallende: Det er interessante tider. Håper du får en fin bursdag likevel.
Det er sant: det er det virkelig psykt interessante tider. Og de blir enda mer interessante hvis man virkelig interesserer seg for den potensielle meningen som ligger i en slik situasjon.
Forutsatt at man tror at det finnes en mening.
Det står alle fritt å tro eller ikke tro.
For meg virker det opplagt at det finnes en mening med det hele. Både med livet generelt og alt det som skjer i det – og spesielt i denne situasjonen.
Men hva kunne meningen være ?
En del av meg vet at jeg ikke vet.
Samtidig har jeg vært «around the block» en god stund. Jeg tror at meningen med en viss modning kan være å dele noe av det man har lært på sin vei. Det har jeg bestemt meg for å gjøre (selv om en del av meg var fristet til å la være).
Det finnes – som med det meste – flere lag med betydninger. Jeg sier ikke at jeg ser alle, men jeg ser en del aspekter som sjeldent blir adressert i mainstream media eller diskutert mellom folk flest. I de følgende dager kommer jeg til å legge ut en mini-serie som belyser temaet Korona-pandemien fra potensialpsykolologiske perspektiver.
Ok, la oss starte fra bunnen. For det første, erfaringen av 54 år på denne kloden, derav 25+ år som terapeut, har gitt meg en tydelig fornemmelse av at enhver krise-problem-utfordring egentlig handler om et potensial som hittil har ligget i skyggen.
Altså ikke noe «negativt» - selv om det kan virke slik – men i siste konsekvens noe positivt.
Hvor kan vi starte hvis vi vil prøve å finne potensialet i problemet?
Det finnes mange mulige innfallsvinkler. Veiskiltet som ofte peker (meg) i retning av potensialet, er ordets etymologiske røtter. 11. mars 2020 erklærte verdens helseorganisasjon WHO koronautbruddet for en global pandemi. Ordet pan betyr = alt/alle. Den hentydningen er lett å skjønne. En pandemi har relevans for alt og alle, og gjør dermed begrepet spot on. Våger vi oss litt dypere inn i mytologiens dype skoger, blir det enda mer spennende: ordet pan-ikk er nemlig relatert til den greske guden PAN. Mytologisk er Pan hersker over den ville, utemmede naturen - i motsetning til for eksempel gudinnen Demeter (kjent i norsk sammenheng som sertifiseringsmerke for biodynamiske produkter), som har som sitt ansvarsområde dyrket mark, hage og landbruk - naturen i sin domestiserte form. Siden antikken har det gått nedoverbakke med Pan. Fra sin opprinnelige guddommelige status som den ville naturens øverste representant, har Pan over tid blitt degradert til en slags tullebukk og blitt til en skygge av seg selv. Kirken opplevde det ville og alt den assosierte med det i form av naturreligion, naturmedisin og sjamanisme, som trussel mot sin makt og har gjort sitt beste for å forvrenge naturgudens image. Å henge med Pan og hans forbundsfeller var ensbetydende med å åpne dører til villhet, synd og fordervelse.
Skreller man bort alle projeksjoner og beveger seg tilbake til originale kilder, trer Pan ut av urskogen som selveste arketypen på den ville naturen. En arketyp er ifølge den sveitsiske dybdepsykologen C.G. Jung et symbolsk uttrykk for et tidløst universelt prinsipp. Dette bringer oss til den første nøkkelen for å låse opp panikkens port; parallelt til den ytre villmarken eksisterer det nemlig en indre villmark i menneskets sjel. Man kan forestille seg dette psykiske landskap som en slags urskog, en frodig, gjærende jungel full av fantastisk flora og fauna, et skattekammer av ukjente vesener og uante muligheter. Vi snakker om sjelens dype urlandskap, hvor alle menneskelige potensialer har sin opprinnelse. Det er interessant i denne sammenheng å merke seg at Pan naturligvis også er den symbolske herskeren over individets indre villmark.
Siden begynnelsen av den industrielle revolusjon har den såkalte sivilisasjonen stadig spist seg dypere og dypere innover i Pans villniss. De fleste av oss er smertelig klar over at villmarken på jorden skrumper for hver dag og at konsekvensene er rimelig graverende. Når det gjelder våre indre økosystemer, sjelens villmark, har det skjedd en parallell utarming. Vi har blitt såpass siviliserte at våre indre urskoger har blitt til et like truet økosystem. Hverdagens rasjonalisering rommer færre og færre muligheter for at psykiske ville vekster kan sprette opp. Den daglige spinning i hamsterhjulet kverker de fleste spontane impulser før de har hatt en sjanse til å spire. Og selv om vi teoretisk er friere enn noensinne, har vi fanget oss selv i et edderkoppnett av kontroll, regulativer og perfeksjonisme. Barn får knapt leke alene ute uten at foreldrene må ha mobilkontroll på dem. De blir kjørt overalt av velmenende, men overbeskyttende og redde foreldre. For ikke å snakke om den snikende gift fra medisinene som stadig flere unger får stappet i seg - for å kontrollere deres «ville» adferd. I denne sammenheng må jeg ofte tenke på en av mine yndlingsbøker fra barndommen, «Where the Wild Things are», som handler om Max som får husarrest fordi han oppfører seg for vilt. Han sovner og drømmer at han seiler til en øy hvor han blir konge over en gjeng med ville skapninger. Max blir til en liten Pan. Drømmene bringer alltid frem symbolske uttrykk for det man savner. Følgelig kommanderer Max sine nye kompiser til å oppføre seg så vilt som mulig. Keep dreaming, er man fristet til å si.
Og hva har alt dette med dagens PANdemi å gjøre? På et plan mener jeg at PANdemien er et uforløst uttrykk av menneskets pan-iske potensialer. Jo mer mennesket fornekter sin egne ville natur og innsnevrer sin egen indre (=psykiske) og ytre (=miljø) villmark, desto mer er den nødt til å lede oppmerksomheten mot seg. På den måten ligner et potensial på et barn. Blir det ikke sett eller hørt, blir det surt og utagerende – ikke fordi det er slemt eller ondt – men for å få oppmerksomhet. Min fornemmelse er at pandemien er den ville naturens skrik etter oppmerksomhet. Man trenger ingen doktorgrad i psykologi for å skjønne at alt som blir undertrykt, før eller senere tyter ut et sted. Og en eller annen gang blir de undertrykte potensialene til en vulkan. Verdens sjel renner over etter mange år av misbruk. Pandemien er bare et symptom. Det jeg hører den si er: det er tid for å våkne. Nå. Og siden du ikke gjør det frivillig, må jeg tvangsrister deg & dere kollektivet ut av deres Tornerosesøvn.
Alle som har jobbet terapeutisk med mennesker, vet at mennesket først forandrer seg når det må. Når det har pistolen mot brystet. Når de virkelig ikke klarer mer, når det er 5 på 12. Det er først da man oppsøker en terapeutisk setting. Det er der vi kollektivt står akkurat nå. Verden trenger å en gedigen utviklingssprang – på et annet plan enn den evige, grådige økonmiske veksten. Verden trenger å gå i terapi, trenger å skifte vekstfokusen mot psykisk og spirituell utvikling. Vi har (for) lenge ligget i Tornerosesøvn og trenger å våkne. Pandemien er prinsen som prøver å kysse oss våken - med eller uten munnbind.
Jeg mener at det ligger en enorm sjanse i dagens dilemma- et stort potensial, både for individet og kollektivet, en mulighet til vekst og forbedring.Potensial-premisset tilsier at det hele i grunnen er en «blessing in disguise», et får i ulveklær. Ulveklærne kan virke skummelt nok, og det er forståelig at folk får litt PANikk av det. Men det handler ikke om det. Skreller vi av den skumle drakten, kommer det frem noe helt annet. I beste tilfelle: en impuls til en bedre verden.
La oss bruke denne påtvungede timeout for det det er verdt: til en refleksjon over hvordan hver av oss kan bidra til en slik utvikling.
