Jeg har lagt merke til det at jeg har
en tilbøyelighet til å å bevege meg fra ett paradis til det andre.
Og at jeg i grunnen hele tiden ubevisst, semi-bevisst, bevisst søker
etter det her på jorden. I skrivende stund sitter jeg for eksempel
på et lite øy utenfor Portør, hvor alt er paradisisk. Hav,
svaberg, nydelig hus, herlige mennesker. Det er sol hele dagen, jeg
kan fiske, både, lese, lage meg kaffe, drikke god vin til lunch og
middag. Det kunne ikke være bedre (det må et av kjennetegnene av
paradiset). Lykkefølelse er tilnærmet 100 %. Jeg kommet hit
hjemmefra, hvor det på mange måte er også rimelig paradisisk. Uken
før det var jeg i Sør-Frankrike, også på et helt himmelsk sted.
Så skal vi videre retning Berlin og Potsdam, hvor vi også kommer
til å være omgitt av det best mulige urbane omstendigheter, det
beste som en by har å by på. Og ikke bare i den ytre forstand: også
i henhold til mennesker-møte, utveksling av ideer, impulser er jeg
hel-happy. Hvis jeg la de siste 6 uker passere før mitt indre øye,
må jeg konstatere at Livet kunne knapt være. Selvsagt vet jeg at
dette ikke er evig vedvarende, at det er holdbart på sikt å har det
slik. Og det er helle ikke poenget mitt. Det som interessere meg at
fenomenet - å legge merke til at og hvordan jeg alltid virke til å
havne i paradisiske omstendigheter. (Teit uttrykk, forresten. Men
kanskje treffende.)
I hvilken grad er jeg medskapende at
det blir slik ? I relativ stor grad, tror jeg. Med min Descendent i
Vekten tiltrekkes jeg av det venusiske, av skjønnheten. Jeg søker
etter det, så at min Vær AC kommer energetisk i gir. Uten den
venusiske stimulus hadde Væren min kanskje ikke vist hva han kommer
i gir for. Slik var det i det minste med den mytologiske Væren, som
representert gjennom arketypen Mars/ Ares. Han var ute og kriget hele
dagen så at han om kvelden kunne legge seg til Venus/Afrodite.
Enkelt og greit. I tillegg: med den ansamlingen av planeter som jeg
har i det 12 hus, er man vel uansett alltid på veien «hjem» til
paradiset- som er jo symbolsk et utrykk for å være All-En med
kosmos. Her på jorden er det vel kanskje bare begrenset mulig- det
er i hvert fall min erfaring. Polaritetens lov slår til og
balansere gjennom «vann & brød» tider, for eksempler i faser
hvor man blir syk, hvor man får mye motvind (mens medvinden her hvor
jeg sitter på en svaberg her og nå er mild og varm), utfordringer,
problemer. Nøkkelen er vel å hverken tar det ene eller det andre
modus for «alt» (-for alvorlig) og hverken tror at det paradisiske
er all-lykke skapende og heller ikke at de utfordrende faser varer
evig, og skjønne hvordan her på den polare jorden det ene trenger
det andre, er fruktbar for hverandre, og beveger seg i bølger.
Apropos bølger: tid for et morgenbad og så en liten cortado med
blåbær pannekaker, stekt på bål.