De beste erfaringer er de som gjør vondt nok til at de setter i gang en lære prosess, og ikke så vondt at man tar langvarige skader av dem.

Med andre ord: en slags «balansert» erfaring, ikke for mye, ikke for lite. Blir den nemlig for sterkt, kan man blir traumatisert. I så fall kan man bli fristet å trykke dem ned – og dermed blir læringen, som er jo den virkelige og overordnete meningen med alle erfaringer – borte, eller i de minste: forsinket. Blir impulsen som erfaringen setter for svak, er det nærliggende å ikke legge merke til utviklingen som skjuler seg bak den.

Personlig har jeg hatt en del ulykker (som jo alt er annet enn u-lykker. De er jo ment til å skape lykke gjennom lære prosessen de setter i gang). De var såpass kraftige at jeg virkelig «kjenner» erfaringen på kroppen og sjelen. Jeg kan fremkalle for eksempel den voldsomme kraften av bil kollisjonen, når jeg lukker øyene, når som helst. Det var ikke så kraftige at de slo meg helt ut (av Livet), men kraftig nok som oppvåknings kall. Jeg har flere ganger nesten hogget, saget eller kuttet den ene eller andre fingeren av meg, med det som var igjen dinglende på en siste sene. Men: alle finger og tå er fortsatt på plass. Vis meg en sushi kniv eller en veldig tung øks eller en hardt smellende bil dør og jeg « vet» hvordan det føles ut når den møter kroppen med sin skarpe ende.

Jeg har jobbet med en del pasienter med forskjellige grader av utmattelses syndrom. Ingen av dem hadde noen varige skader, hverken fysisk eller neurologisk. Men heldigvis -objektivt sett- hadde de blitt truffet så hardt (men ikke «for hardt») at de skjønte at de ikke kunne gå tilbake til sine vanlige livs modaliteter.

Derfor er erfaringer som er tøffe, men ikke for tøffe, etter min erfaring de beste læremestere.