Døden og ny fødsel
Denne helgen kommer vi til å møte en av sjelens mest ukjente og fascinerende del personligheter: Den indre alkymisten. På første (skjønt, misforståtte) blikk kan den virker litt mørk og skummelt- noe som fører til at folk flest prøver å unngår den. Uten hell, selvsagt. Logikken er den samme som med alt som er ukjent (og derfor skummelt): jo bedre man blir kjent med den, desto mer blir man venn med den. Til den blir så kjær at man ikke kan forestille seg sitt Liv foruten !
Den indre alkymisten er den trans(e) personligheten
som skal sørge for at vi ikke blir sittende fast i det gamle. ”Det gamle” er nesten et for svak ord: la oss kaller det ved sitt virkelige, usminkete navn: Det døde.
Til enhver tid finnes i et menneskets liv temaer og være måte som
a) trenger å dø
b) holder på å dø
c) er allerede dø.
Det er den indre alkymistens oppgave å vokte over disse prosesser. Og det gjør han (eller hun) med ørnens øyer. Heldigvis. Ellers hadde vi blitt forgiftet av vår egne redsler- som klarer om og om igjen å overbevise oss at det ligger en trygghet i det å holde fast i det som enten a) – c) = : trenger å dø, holder på å dø eller er allerede er død. Men det motsatte er tilfelle: det som er tilsynelatende trygg, er i virkelighet på sikt utrygghetens dypeste vekst grunn.
Det hører til et kreativ Liv å lære seg å dø. Med døden mener ikke primært den fysiske døden, men alle de vitale døds prosesser underveis som skaper et dynamisk Liv i utvikling.
Bare så at det er nevnt: jo mer et menneske har lært seg i løpet av Livet å gå gjennom døds og gjenn oppståelses prosesser på konstruktiv vis, desto lettere kommer det til å bli å dø … og blir født igjen. Døden er Livets store avslutningsprøve. Det er akkurat som i skolen: jo bedre man har lært underveis, desto lettere består man prøven.
For å oppklare enda en misforståelsen: forvandling trenger ikke å være den smertefulle prosessen som den vanligvis er. Hvor vondt det blir, avgjør man faktisk selv (som om man tror at man er utlevert omstendighetene).
Det avgjørende moment som determinere smerten graden er motstand. Ligningen er så enkelt som den er vanskelig å realisere: Jo mer man står i mot forvandlingen (som kommer til å skjer uansett, før eller senere, om man vil eller ikke), desto vondere gjør det. Dermed er ikke transformasjonen den egentlige kilde til smerten, men individets vegring å gå videre. Move on, lissom.
Ok, litt vekst smerter, blir det. No pain, no gain. Det er en naturlig del av metamorfosen. Men det er ikke verre enn det. Det er den smerten som en larve får når den blir forvandlet til en sommerfugl. Serr, folkens: Hvis man har valget: hvem har virkelig lyst å forbli en tung, jordbunnet, larve hvis man kan blir til en lett, nydelig, fritt-som-en -sommer-fugl ?
Det er det grunnleggende spørsmål som det hele dreie seg om: Skal man forbli den treige, mette larven hele Livet ? Eller tørr man å gi den kjente, kjære, kjedelige tryggheten en spark i rumpa og aktiv møte utfordringen ?
Så at man med hver transformasjon blir et stykke mer til den skjønne sommerfuglen man er ment til å bli ?
Det & mer skal vi ta opp neste helg:
Fr 18.11 kl 16-21
Lø 19.11. 10-16
Modulen er del av Kreativ Living syklusen.
I prinsippet er den åpen for alle. For mer informasjon, klikk deg inn på:
http://spacebok.blogspot.com/2011/06/kreativ-living-syklus-na-som-apent-on.html