”Å ikke ha noe tid, er den mest fattige form av fattigdom” Friedrich Georg Juenger, 1943

Det å behersker tiden er et tegn av overordnet suverenitet. Man eier sin tid. For de fleste i vår tid har det blitt omvendt: man blir behersket av tiden, har blitt tidens slave. Man har ikke sin tid.

Konsekvensen på sikt er opplagt: man har ”dårlig tid” og dermed ”a bad time”. Man kjemper med tiden, prøver å squeeze ut av den det man kan.

Ingen kommer til å gi deg tid. Det blir ikke servert på et sølvfat. Det å venter på det (pensjonsalder ?) er bortkastet (tid).

Man lager sin tid Selv. I sitt indre, i sin bevissthet. Hver av oss sitter med alle kortene, all verdens tid. Faktisk.

Det er ingenting annet enn et bevissthets sak.

I første omgang.

Etter bevisstgjøring (”realisering”), må det realiserte realiseres = virkeliggjøres via handling i samsvar med den oppvåknete bevisstheten.

En god søndag fra den (alltid nydelige) høst skogen, sammen med Ingvild på terrassen, sittende på saue skinn som ikke bedrar….