Det å kunne reise såpass fritt over-alt er en av de store gavene av vår (Vannmann) tid(salder). Vi har tatt det forbløffende rask for gitt. Og det er det jo, fordi det har blitt gitt til oss av tidsånden. Som gave og utfordring.

I denne sammenheng er det klokt å bevisstgjøre for seg Selv hva slags frihet og mulighet som ligger i denne opsjonen. Det å kunne hoppe fra en realitet til den andre – som for meg akkurat nå, i Sør Spania med 28 grader i skyggen- kan ikke kalles noe annet enn genialt. Og det geniale ligger ikke (bare) i det som man skulle antar: det subjektive velbehag av å kunne ligge på stranden, hoppe i havet, drikker en eller fire glass vin kl 22 på terrassen i shorts og flipflops. Det er deilig, uten tvil, og del av helhets dealen. Men det som er egentlig og virkelig fantastisk er muligheten å kunne skifte realitets kanal såpass fritt. Det er som om man har sjansen å møte seg selv i en annet realitetsspeil. Jipp, så klart er det er alltid meg (eller deg ) jeg/du ser. Men du har sjansen å ser deg Selv på et annet vis, fordi speilet har forandret seg. Andre deler av deg Selv reflekteres. Og dermed – hvis du er våken- kan også bildet av deg Selv som helhet forandrer seg: hvem er jeg nå, egentlig ?

Jeg synes at det er en fascinerende prosess. Etter noen dager er jeg faktisk ikke lenger sikker om den andre realiteten (der hvor jeg kommer fra) virkelig eksistere. Eller om det bare har vært en drøm. Eller er dette her & nå drømmen ? Eller begge ? Eller ingen ?

Svaret er vel at alt er like realt og u-realt. Alt er sant. Typisk Fiskete svar, selvsagt. Men poenget er: det finnes alle disse forskjellige rom i deg og meg, og i samsvar med det: utenfor deg og meg. Og det er et psyko-spirituelt faktum at alle av dem er meg (eller deg). Derfor er det genialt at de kan speile seg i vår tid på denne måten. At jeg kan ser meg Selv i alle disse speilene som henger over-alt. Og alt jeg ser er bare….meg ! Eller….deg !

Jeg kjenner meg i hvert fall superlykkelig over å leve i en tid hvor dette er mulig.