Hvorfor er vi mennesker sa rastløs disse dager ? Hvorfor må vi bevege hos hele tiden, farter fra det ene til det andre, jette fra ost til vest og nord til syd ?
Jeg fornemmer at dette handler om evolusjonens neste kvantesprang som forberede seg. Uroen er spranget som ikke enda har skjedd og som romstere gjennom vare systemer som en kreativ kraft, en bevegelse som venter a blir realisert, fullført. Vi er som tigere på sprang- og kjenner oss fortsatt fanget i buret som vi har snekret selv. Doren star åpent (og har alltid gjort det), men også det venter a blir realisert.
Jeg har skrevet om det for i bloggens sammenheng: vi som mennesker er på veien til a bli halv guder (altså halvveis til a blir guder !). Vel a merke: på vei, ikke enda der !
La oss ta en kort titt på evolusjonens gang: det forste skritt var mineral stadiet. Som stein - helt stein- fantes det sa a si ingen bevegelse. Var man heldig ble man flyttet litt under en jordskjelv eller vulkan utbrudd. Ellers: relativ statisk. Not so fun.
Neste stopp på bevissthetens evolusjonsreise: planterike. Jipp, endelig litt mer bevegelse i saken enn i dette dodskjedelige mineral stadiet. Bladene sveiver i vinden, sporer blir blast litt hit og litt ditt, bambusen flekser litt. Men fortsatt er bevisstheten stedsbunnet.
Sa en tiger sprang fremover: som dyr er bevisstheten løssluppent. Ikke lenger rotfast, forflytter den seg i samsvar med sine instinkter og animalske behov.
Endelig, mennesket. Vi kan bevege oss tilsynelatende fritt og etter egen vilje. Bevisstheten har tilbakelagt en god stykke vei siden mineral stadiet. Hver utvikling fra stadiet til stadiet er en kvantesprang. Bevegeligheten har blitt utrolig stor sammenlignet med utgangspunkt.
Og som den oppmerksomme leseren har sikkert skjønt: hver evolusjonstrinn har bragt med seg en større bevegelighet-ikke bare fysisk, med i korrelasjon med det in mente, dvs: i bevissthet.
Formulaen av bevissthetens evolusjons lyder dermed:
Stoerelsen av beveglighet = Stoerelsen av utviklingen
Men her det stopper ikke her. Hvordan gar reisen videre ?
Som fremtidige halvguder må vi være enda friere og enda raskere til a bevege oss enn i tidligere stadier. Det gar fortsatt for treigt. Det er det vi jobber med na som mennesker. Derfor geare vi opp, aksiellere tempoet i vare liv.
I samvær med det kommer vi også til a bli klarere over det at denne bevegelsen i utgangspunkt ikke er var kun egen bevegelse. Det er kosmos’ es egen flyt, det universale momentum. Som – jo mer vi som mennesker kommer i samsvar med den- blir mer og mer til var egen momentum.
Sist endelig (når vi har blitt Hel-Guder) er vi all bevegelse. Uendelig rastløst og grenseløst stille.