Hva er fortid, egentlig ?
Det er noe som er faktisk over.
Men i psyken
finnes en annet tids & rom
regning
hvor det er heller regelen
enn unntaket
at at fortiden ikke er over
selv om den er over.
Ikke fordi det er ikke over,
men fordi psyken er ikke ferdig med det.
Og det
som psyken ikke er ferdig med
selv om det er over
holder den fast
til det er over
også der.
Og det rare er-
fordi psyken har surret rundt dette
i 1001 orbiter
såpass lenge
som en forestilt ingrediens
av sine identitet
dette: « det er meg,
uten det,
hvem er jeg der ?»
at den
tragisk-komisk
og synd for seg Selv synende (og faktisk være)
fortsetter å holde fast
vil beholder det
på død og pine
gjerne for all tid
selv om
døren er åpen
og fuglen har flydd
buret et tomt
Kjærligheten
til ekkoet
av det som var
gleden i smerten
vedvarer
såpass
at man forblir
som fortiden var
som om fortiden fortsatt er
der.
Fortid
som forsvinner
i fortiden
spytter deg ut
i her og nå
det mest skumle
tid & rom
å virkelig være
det eneste tid og rom
hvor
lykke
finnes
og i det hele tatt
her en sjanse
til å eksistere.