8.Kosmos: det All-Ene
Havet er det nærmeste i den fysiske verden man kommer kosmoset. Hvis mennesket som biologisk skapning har steget ut av det biologiske havet, så har mennesket som ikke-biologisk, sjel-åndelig vesen steget ut, eller heller ned fra kosmos. Den grenseløse kosmiske sjelen er hvert menneskets innerste kjerne. Den har sitt sist endelig og aller første opphav i det Kosmos, det All-ene.
Paradoksalt nok er spørsmålet om hvor vi kommer fra også et spørsmål om hvor vi går hen. Hvis vi betrakter fortid (hvor kommer vi fra) og fremtid (hvor går vi hen ?) langs en linear tidsstråle (slik vitenskapen gjør), er det vanskelig å finne et meningfullt svar på dette. La oss derfor heller skifte til en metapsykologisk perspektiv, og tenke på alle prosesser som sykluser. I vår sammenheng betyr det: hvis går langt nok fremover, så kommer vi etterhvert tilbake hvor vi kommer fra.
Mennesket -som åndelige potensialet -kommer fra kosmos uten kropp og returnerer ditt, likeså uten kropp. Denne vesens kjerne er alltid del av det All-Ene (uansett om man husker det på sine reiser gjennom alle sine inkarnasjoner, masker, forvandlinger). Dette er menneskets dypeste & høyeste opphav. Og det er faktisk smart å huske det. Ellers lever man stadig i den mest grunnleggende av alle redsler: at man blir fortapt i universets endeløse kaos. Kosmos -vel verdt å merke seg- er det greske konsept for « ordnet univers» . Polariteten betegnet det gamle greske filosofene som....( det ante deg).... kaos. Glemmer mennesket sitt dypeste og høyeste opphav, kosmoset, frykter den å forsvinne i kaoset. Derfor er det vesentlig å bli mer og mer klar over, og leve ut av forståelsen om sitt rettmessige plass i den store kosmiske ordningen. Hver av oss er et hologram, en dråpe som bærer i seg i det hele kosmiske havet. Ett med det All-Ene. Kosmos.
Hva kan være mer passende på slutten av denne lille ekskursen om menneskets opphav å sitere David Bowie, alias Ziggy Stardust (hans første uranisk- avslørende kunstnernavn) som - mest sannsyligvis i et lys LSD psykedelisk øyblikk så den evige sannheten rett i øyet & så sang:
«We are all made of stars «.
