INTENSJON: Kunsten å forene personlige & transpersonlige målsetninger

Som navnet tilsier, har en intensjon i utgangspunktet alltid sin opprinnelse i et menneskets indre. Alt som kommer fra et menneskets indre er nødvendigvis farget av vedkommendes subjektivitet.

Og subjektivitet -vel verdt å merke- innebærer alltid også individets skyggemateriale.

Hvis altså en intensjon springer ut fra et sted i mennesket som er forviklet i en haug av psykiske

bagasje (og hvem er ikke det?), så er konsekvensen at håpet og forventninger som ligger implisitt i intensjonen, egentlig ikke helt vet hvor det bærer hen. Forviklinger holder mennesket fanget i det lille bildet av sine ekisterende programmer og mønstre. Og dette lille bildet stenger utsikten til det store bildet av individets overordnede evolusjon.

Den transpersonlige dimensjonen som finnes i (eller kanskje heller for) hvert menneske har som oppgave å ivareta den kosmologiske intensjonen som finnes for et individs utvikling. At denne overpersonlige planen ikke alltid -for å si det optimistisk- er i overensstemmelse med et menneskets personlige plan (jeg er fristet til å kalle det «under-personlige», hvis man tar i betraktning hvor suboptimal og smålig disse personlige intensjonene ofte er) er et kjent fenomen.

Dermed er resultatet av slike rent subjektivt forviklede motiver, forprogrammert.

Intensjoner og målsetninger som er basert i stor grad på et ubevisst ønske om å unngå det som man egentlig burde utvikle, kan på sikt ikke treffe målet.

Det kan på kort sikt virke som om man kommer i mål: slik suksess er spesielt villedende som indikasjon for å lykkes. Men på sikt viser det seg ofte at den opprinnelige - primært subjektivt motiverte intensjonen - ikke er holdbar, og at pilen egentlig fløy forbi målet. Eller at man har satt opp feil målskive.

La oss se på noen eksempler: La oss si at en 14 åring har som intensjon å bli fotballproff. Det er en målsetning som er basert på hans subjektive personlige ønskeverden. La oss si at det kosmologiske plan, som gjenspeiler seg for eksempeli horoskopet, tilsier at hans overpersonlige oppgave i dette livet er å bli en som veileder andre mennesker i deres selvutvikling. Livet kommer etterhvert til å forsøke å vise ham i hvilken retning toget skal gå (i samsvar med dette overpersonlige bildet). Plukker vedkommende ikke opp signalene (og hvem gjør det frivillig ?), kommer Livet til å kjøre på med en del intervensjoner som stopper fotballkarrieren. Det kan være skader, det kan være en trener som er lite oppmuntrende etc.. Den personlige intensjonen blir gradevis justert i henhold til en overpersonlig oppgave.

La oss si at et menneske har blitt syk. Den subjektive intensjonen er å bli frisk. Den kosmologiske intensjonen er kanskje å lære vedkommende noe. Ikke før innsikten har nådd inn til vedkommende, kan den virkelig friskmeldes. Kanksje symptometforsvinner gjennom en operasjon eller piller. Men hvis ikke den kosmologiske intensjonen har blitt innfridd og vekstprosessen integrert, kan vedkommende bli syk igjen.

Som tittelen allerede antyder, er det å lære seg å sette intensjoner som integrerer både det personlige og det transpersonlige plan, nesten som å regne for en kunstform.

Ok, stryk «nesten».

Det er en kunstform. Og det er veldig, veldig få som behersker den.

PS: En kult bok å lese i denne sammenheng er den tidlige transpersonlige klassikeren : Zen in the Art of Archery (Paperback)

av Eugen Herrigel (finnes sikkert på bibliotheket !)

Have a enlightened weekend !