Det blir iverksatt en god del brannslukningstiltak i disse dager innen helse, næringsliv, personlig økonomi, osv. Så viktig som alle disse kortsiktige grepene er, så avgjørende er det å huske at det er minst like viktig å jobbe med de langsiktige tiltakene. For meg er det nærliggende å trekke analogien til psykologiske prosesser. Det finnes en del kortsiktige grep (for eksempel lykkepiller) som (muligens) hjelper, men ikke helbreder. Det er litt som å klistre et plaster på såret. Plasteret beskytter såret - og mennesket fra såret. Men å bidra til at såret virkelig gror, gjør det ikke.
Samfunnets sår og sårbarhet blir tydelig i krisetider .Vi bruker ordet hyppig, men hva er egentlig et samfunn? Jeg har kontemplert den kollektive psyken i mange år. Her presenterer jeg min versjon som ikke trenger å være din versjon. Kanskje det kan tjene som en impuls til selvrefleksjon.
Tar vi samfunnet ved ordet, er det bokstavelig noe som vi sammen har funnet på. En slags felles påfunn. Kanskje bære dette ordspill oss i feil retning. Kanskje ikke. Uansett, så mener jeg at samfunnet konstitueres av summen av sine individer. Litt mindre abstrakt: Samfunnet er et oppsummert uttrykk for alle sine individer og deres utviklingsnivå.
En ligning kunne se sånn ut:
Indiv 1+ Indiv 2+ Indiv 3......+ Indiv 5 368 000 = det norske samfunn
Siden jeg er mest interessert i det psykologiske aspektet av det samfunnet, er dette en liten variasjon av ligningen:
Indiv. Psyke 1 + Indiv. Psyke 2 + Indiv. Psyke 3 ...
+ Indiv. Psyke 5 368 000 = den kollektive norske psyken
I hvilken grad er dette relevant for den aktuelle PANdemi krisen ? Det som jeg sikter til i denne sammheng, er hvordan hver av oss, hvert enkelt individ i et samfunn, er medansvarlig
a) for at krisen har oppstått,
og
b) for dens potensielle løsning.
Kollektive kriser er alltid også psykologiske kriser. Ikke bare i henhold til håndteringen av krisen, men kanskje enda mer i den forstand at krisen i grunnen har blitt fremkalt av summen av individenes ubearbeidede psykologiske materiale. Jeg oppfatter denne kollektive krisen først og fremst som et symptom, et uttrykk for alle forviklinger som samfunnets individer har akkumulert -summen av alle psykologiske skygger som «finnes» i samfunnet.
At dette ikke er så lett å få direkte øye på, ligger i sjelens immaterielle natur. Likevel er det det vi har funnet på sammen, når vi som samfunn er i krise. Summen av alle våre psykologiske skygger har ballet seg sammen og finner sitt symptomatiske utslag i krisen.
Apropos individer. Et av de sentrale begrepene i C.G. Jungs utviklingspsykologi er individuasjon. Han definerte den omtrent slik: «Individuasjon er å utvikle seg til den man som individ er ment å være.» Som potensialpsykolog ville jeg ha sagt det samme, bare med en litt mer spesifikk vinkling: Individuasjon betyr at individet utvikler flest mulig av sine medfødte potensialer. Jeg jobber ut ifra premisset om at hver av oss er født med 12 primære potensialer. Individets lykke står i proporsjon til hvor mange av disse potensialene som blir utviklet.
Tilbake til samfunnet og dets kriser. I lyset av individuasjonen er kollektive kriser en negativ refleksjon av alt det som samfunnets individer ennå ikke har utviklet. Av alle potensialene som fortsatt ligger i tornerosesøvn. Alt hver av oss fortsatt har til gode å bli. Den neste slutningen er nærliggende og logisk: Det som virkelig hjelper samfunnet på sikt, er at flest mulig av dets individer fremmer sin individuasjon. Jo flere «utviklede» individer som finnes i ett samfunn, desto lykkeligere, mer balansert, helhetlig, fornøyd, økologisk, egalitært osv. (kjært barn har mange navn) fremstår samfunnet. Omvendt sagt: jo flere individer sitter på “sine” hauger med ubearbeidet psykologisk materiale (sår, smerter, traumer, misbruk, depresjon osv) desto mer kommer det til å måtte gjenspeiler seg på samfunnsnivå. Det er enkel logikk. Samfunnets individuasjon som helhet, den kollektive psyken, er i høyeste grad avhengig av utviklingen av sine individer.
Vi snakket tidligere om kortsiktige plaster på såret. Det vi nettopp har skissert, virker langsiktig. Man kunne si at det handler om en bærekraftig psykologi som gagner alle: individet, partnerskap, familien, samfunnet og verden.
Derfor mener jeg bestemt at det i kollektive krisetider er desto viktigere å vektlegge Selvutvikling - og sette av tid og energi til å jobbe med sine potensialer og individuasjon. Selvutvikling blir ofte feilaktig betraktet som en slags luksus, noe man driver med som et overskuddsprosjekt. Jeg mener at det motsatte er tilfelle. Selvutvikling står sentralt i menneskets liv til enhver tid. Det er det som er core´ns core, kjernen, den innerste aksen som livets hjul dreier seg rundt. Jeg mener at det bør skrives inn som en grunnleggende menneskerett i alle konstitusjoner, og at det er spesielt i krisetider at selvutvikling spiller en sentral rolle (som er mer enn en rolle) hvis vi ønsker å finne langsiktige løsninger for individene og samfunnet. Det er det vi bør finne på som samfunn.
I krisetider pleier mennesket å gjøre det eksakt motsatte: man skifter til overlevelsesmodus og sier: - Selvutvikling har jeg ikke råd til nå. Kan det hende at det heller er omvendt ? :-I krisetider har jeg i hvert fall ikke råd til å droppe selvutvikling. Tross alt er jo den kollektive krisen et uttrykk for alle de utviklingene som vi individene ikke har tatt ennå.
Derfor, kjære medreisende på denne rare reisen kalt livet: I krisetider, uansett om det er av personlig eller kollektiv natur, er det smart å heller fokusere MER på Selvutvikling enn mindre.
