PANdemien kastet deg ut av dine vanlige rutiner. Kanskje trenger du fortsatt å jobbe noe hjemmefra, men siden verdens hamsterhjul generelt gires ned, bør også du langsomt innse at du har landet i en slags påtvungen kollektiv timeout. Selvsagt har du hatt timeouts før. Sist i vinterferien. Før det, over jul. Høstferien. For ikke å snakke om sommerferien.
Men det er liksom ikke det samme. Vibben er på mange måter helt annerledes. Bortsett fra det elementet av kollektiv angst som denne situasjon medfører for mange, mener jeg at det som karakteriserer denne timeouten er at programmet ikke er opplagt. Har du juleferie, er forløpet relativt forutsigbart. Det samme med sommerferie, vår lengste kollektive timeout i årsrytmen. Ingrediensene er ofte ganske like, og det tematiske gelenderet kjent. Det som er litt spesielt med denne tiden - bortsett fra at det påtvunget - er at en del av de sedvanlige knaggene ikke lenger henger på greip nå. Sosiale sammenkomster er avlyst. Langhelg i Barcelona kommer ikke på tale. Guttetur til Alpene, ikke den beste ideen. Shopping på storsenteret, glem det. Og hvis du til og med ikke kan dra på hytta og kose deg, da vet du at livet i Norge virkelig er satt på hodet.
Med andre ord, mange av dine regulære flukt- og distraheringsmuligheter er for øyeblikket borte vekk. Vi har på et vis blitt litt tvangspasifisert.
Pasifisert kommer fra pace og betyr fred.
Interessant. Er hver hverdag nå en potensiell fred-dag ?
Eller fri- dag?
Kanskje det.
At det ikke finnes noe opplagt program, er en del av poenget med denne krisen. Ikke-program som program. Og at tvangspasifiseringen innebærer en gylden mulighet for hver av oss. Hvilken spesifikk mulighet det innebærer for nettopp deg vet jeg selvsagt ikke, men kanskje kan jeg gi deg noen generelle hints som kan peke deg i en retning. På generell basis har rutiner, hverdag og normalitet sin funksjon og plass i menneskets liv, men kan også fort bli til en felle og fengsel. Det skjer psykt lett at man kjører seg fast i de evige samme løypene – uten å merke hvordan man med hver (hver)dag synker litt dypere i tornerosesøvn. Denne ubevisstgjøringen er en snikende gift, skjult drage. Som terapeut og menneske vet jeg at det alltid ligger et stort potensial i det å bli kastet ut av sine rutiner og faste baner.
Hvis vi velger å se på denne forstyrrelsen av de sedvanlige programmer og rutiner som et potensial for hver av oss, er det logisk at det hele handler om å fremme noe ANNET enn same old, same old. Noe som har fått lite eller ingen oppmerksomhet. Det som C.G. Jung i sin tid kalte for en skygge. I dag hadde vi kanskje sagt: en blindspot. Uansett hva vi kaller det, så er oppgaven den samme – nemlig å finne ut hvilket av dine underutviklede og fortrengte potensialer denne tiden ønsker å fremme for deg.
Men hvordan kan jeg finne ut hvilket potensial det handler om for meg? For det første, prøv å slappe av inn i det som er. Ikke bekjemp det som er, dropp motstanden! Du kan ikke gjøre noe mot en slik kollektiv bølge. Det du kan gjøre, er å innstille deg riktig. Ha en indre holdning som sier: - Aha, interessant. Slik er det nå. Det skal være sånn. Og videre: - Hvilke av mine krefter skal denne situasjon fremme? Hvilket potensial-frø skal jeg dyrke nå?
Erkjenner du denne situasjonen for det den virkelig er, nemlig en blessing in disguise og klarer å slappe av inn i det, så er allerede halve utviklingen i boks. De andre 50 %, som kanskje er enda mer spesifikke for din personlige utvikling, kan du finne ved å tillate deg selv å gå i «kontemplasjons-modus». Det vil si å velge bevisst å trekke deg litt tilbake, hver dag.
Munkene og nonnene trakk seg tilbake til sitt indre tempel for å konTEMPlere livets mysterier. I grunnen har vi alle nå blitt litt munker og nonner som sitter bak klostrenes murer i karantene, og i beste fall nyter vi og benytter oss av denne sjansen til å kontemplere livets store eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg virkelig? Hva er meningen med livet? Hvor står jeg i mitt livs reise nå? Hvor skal jeg virkelig hen? Hvilke deler av meg selv er bare en forestilling eller illusjon og trengs å slippes? Spørsmål som i vanlig hverdag knapt har en sjanse til å trenge gjennom. Tett program kverker eksistensiell kontemplasjon, rutiner overkjører subtile undringer.
Bare for å presisere: Med kontemplasjon mener jeg ikke «å tenke». Den kognitive venstre hjernes tenketenktenke-kjør gjør vi uansett hele tiden. Overdrevet hodeaktivitet - som jeg kaller for tankeUvirksomhet, fordi det ikke har noen virkning, bortsett fra at det forvirrer, er heller et symptom av hverdagskjøret. Kontemplasjon er en modus, en mindset, som man må øve seg i. Det ligger i feltet mellom meditasjon og refleksjon. For å komme dit trenger man å trekke seg bevisst tilbake fra folk og fe, legge igjen duppedittene, skru av alle plinger – og puste dypt i magen, lukke øyene, trene stillhetsmuskelen. Hver gang du gjør det, blir muskelen litt sterkere, og det blir lettere å logge seg på. Det er som Sats for Sjelen. At sjelen følgelig tar sats til seg Selv, er bare en naturlig konsekvens. Kontemplasjonsmoduset gjør at du kan høre dine virkelige indre stemmer. De som kommer fra din intuisjon og din overordnede intelligens, og som ikke er hodestyrt. Du kan gjenforbinde deg med dine indre bilder – som i hverdagen blir meiet ned av alle bilder fra serier, reklame, skjermer, nettet og sosiale medier. Kontemplasjon gir rom for at noen av dine glemte drømmer kan boble opp igjen. Kanskje gir kontemplasjonen og timeouten også dine nattedrømmer en sjanse til å bli hørt og sett. Med andre ord, her finnes det en haug med utrolig spennende skatter og potensialer som venter på å bli hevet.
