LANGSTEKING PÅ LAV ARBEIDSFLAMME

I mine refleksjoner om menneskelige rytmer, individuelle og kollektive, kom jeg til å tenke på diskusjonene om pensjon og den forandrete demografien. Vi vet alle at mennesker i land som Norge stadig lever lenger. Samtidig som det finnes mer og mer, godt voksne, skrumper den «unge» andelen av befolkningen. Samfunns analytiker har regnet ikke så overraskende ut at mindre og mindre unge mennesker må i fremtiden finansiere/jobber for mer og mer eldre mennesker med pensjonist-status. Arbeidskraften og produktivitet forskyves på en måte som betraktes som uheldig.

Min løsningsforslag er det følgende: hvordan hadde det vært hvis mennesker hadde jobbet mindre, men lengre ? Hadde det ikke vært mye kulere – og sikkert sunnere- hvis folk generelt hadde for eksempel jobbet 20-25 timer i uken, men til de er 75-80 ? Hadde det ikke vært mye mer gøyalt, også ? Da hadde man hatt tid til å gjøre alt mulig annet som interessere en. Selvutvikling for eksempel, hadde man plutselig tid til. Man kunne ernære seg ordentlig. Ha virkelig tid for sine barn. Gå mer i naturen. Dyrke partnerskap. Reise. Istedet for å jobbe steinhardt til man er 65. For å SÅ kunne nyte det såkalte gode liv. Shit, da er det ofte for sent for å virkelig ha det godt. Man har ofte blitt for innkjørt for å virkelig kunne vokse som menneske. Kroppen er allerede for utbrent. Toget med barna er også kjørt. Ekteskapet har for lengst gått i vasken. Og hvorfor ? Fordi man har investert 90 % av sin energi i arbeidet. Da er det ikke så mye igjen for «resten». Vi SIER kanskje at familie, kjærlighet etc er viktig, men den får ikke proporsjonalt mye tid !

Da er jo mye smartere å ta intensiteten litt ut og brenne arbeids flammen på et lavere og lengre nivå. Langsteke det hele så å si. Akkurat som lammestek, blir det mye bedre. Bedre for individet, relasjoner, familien, samfunnet.