Jeg har sagt det før, jeg sier det igjen: Vinflasken trenger en opp-trekker, men barn trenger ingen opp-dragelse. Barn trenger heller ikke noe pedagogikk. Eller psykologisering.

Min tese er det følgende: barn blir best seg SELV, hvis man bare la det som ligger i dem som potensial frø uforstyrret vokser frem. Og da blir de ikke bare de best-mulige barn for seg Selv og sin omverden, men også kommer til å utvikle seg selv til de best mulige ungdom og voksen når deres reise gjennom tid og rom bringer dem ditt. Man trenger altså ikke å fylle dem med noe som ikke er der, bare la dem utvikle de potensialene som allerede ligger der og bare trenger tid og rom til å vokse frem i lyset. Politisk hadde man kalt det non-involvement policy. Det betyr forresten ikke at man ikke bryr seg. Tvert imot : man ikke-gjør-det fordi man bryr seg. Det man kan gjøre er at

man prøver å skape de beste mulige ramme betingelse så at barne-planten kan vokste ut av seg Selv til å bli den som den er uansett ment til å være. Voksne, foreldre, lærer, pedagoger, psykologer, PPT tjeneste , barnevern- herreogdameminkosmos ! fikler alt for mye med barna. Hvorfor de gjør det ? For å prøve å forløse sine egne indre barn, så klart. Men så lenge man kan gjør det hos barna, trenger man jo ikke å relatere det til seg selv.

Tilbake til best mulige rammebetingelser. Hva mener jeg med det ? Først: foreldrene jobber hver for seg med sin egen Selv-utvikling og blir forhåpentlig i konsekvens mer og mer balansert i seg Selv. Dette har svært positive konsekvenser for barnet. Ikke fordi foreldre blir «mer pedagogiske», men fordi de ER mer seg SELV. Dermed virker i det usynlige gjennom det de Selv er, og gir barnet dermed en inspirasjon/modell til å også tørre å leve seg Selv mer og mer UT. For det andre: foreldrene utvikler parforholdet. Det godeste Bert H. pleier å si: «det som gjør barn mest lykkelig, er hvis foreldrene har en god partnerskap «. Og det stemmer: barn kan slappe mye mer av inn i seg Selv, hvis de opplever at foreldrene har det bra med hverandre. Bare fordi de ikke blir stresset av foreldrenes konflikter. Med andre ord: det dreier seg mindre om hva man skal gjøre MED barna (pedagogisk, oppdragelse etc), og mer om hva man la skal la være. La man barna utvikle seg Selv organisk, utifra sine egne potensialer og rytmer (som er ikke nødvendigvis «normert» med konsensus realiteten eller en spesiell tidsplan fra skole etaten), faller alt etterhvert på plass av seg selv. Hvis man bare la dem være og fokusere seg på å skape de beste mulige rammebetingelse rundt dem.
Det mest vesentlige blir til av seg Selv, hvis man bare la det skjer !